The worst of times (Ali Smith: Autumn)

But, of course, memory and responsibility are strangers. They’re foreign to each other. Memory always goes its own way quite regardless.

Om man venter seg noe som ligner den intrikate strukturen fra How to Be Both, blir man skuffet. Dette er nesten mer et rasende dikt enn en roman, og et dagsaktuelt sådant, fyrt opp av de mer deprimerende sidene ved 2016. Men selv i en brutal og idiotisk verden finnes det livsforandrende kjærlighet, som ikke bryr seg om alder eller andre bagateller.

In the cracks (Michael Chabon: Moonglow)

Maybe “self” was a free variable with no bounded value. Maybe every time you met her, she would be somebody else.

Michael Chabon er en av forfatterne jeg stoler aller mest på, og han leverer nå igjen, i denne nydelige og hjerteskjærende lille pseudo-selvbiografiske romanen – angivelig historien om Chabons besteforeldre, og ført i pennen av «Mike Chabon», men også kjærlig omtalt som «this pack of lies» i etterordet. Løgner eller ei, jeg er helt udelt og uforfalsket begeistret for denne historien, motvillig fortalt av bestefaren på dødsleiet, om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som det er vanskelig å elske. Men så går det likevel. 

Somewhat esoteric (Ben Aaronovitch: The Hanging Tree)

Bollocks, I thought, or testiculi or possibly testiculōs if we were using the accusative.

Det er hyggelig å ha Peter Grant tilbake – og denne gangen betyr det både tilbake i London og tilbake i hovedhistorien igjen, som faktisk beveger seg et aldri så lite stykke framover i denne runden. Den er nok ikke like bra som Foxglove Summer, men det er mer enn godkjent, jeg lo overgivent en rekke ganger («Now, I have – as Beverley says – views about architecture. But there’s modern stuff I like. The Gherkin, the Lloyd’s building, even the Shard – despite the nagging feeling I get that Nazgûl should be roosting at the top.») og det er alltid en fryd å møte igjen Nightinggale, Peters foreldre og Guleed, for eksempel. 

My intermittently brilliant little boy (Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora)

You’re one-third bad intentions, one-third pure avarice, and one-eighth sawdust. What’s left, I’ll credit, must be brains.

Denne plukket jeg opp fordi jeg ville ha noe raskt og morsomt å lese, og så endte jeg opp med å bruke en måned på den. Det er jeg nokså snurt over. For all del, dette er en lettbeint bok, og den er heller ikke dårlig – den er både godt skrudd sammen og tidvis riktig morsom. Men jeg ble bare ikke sjarmert verken av den pimpernellaktige Locke eller de trofaste vennene hans –  de blir for grunne for meg, og den stadige vekslingen mellom nåtidsdramaet og tilbakeblikkene til Lockes oppvekst gjør boka treig og tungrodd, uten at tilbakeblikkene engang bidrar til å fortelle oss hvordan Locke kunne bli en slik mesterlig svindler, men beholde ryggrad og hjerte like fullt. Og det synes jeg de burde. (Når man har Miles Vorkosigan friskt i minne, blir man litt kresen på sånt.)

The Review of Applied Ethics (Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club)

“You sound like the Review of Applied Ethics,” said Cat dryly. “I am the Review of Applied Ethics,” Isabel replied.

Nei, dette var kjipe greier. Jeg likte for så vidt Isabel og Grace littegranne, men dette var altfor treigt, plottet var bare sådär, og jeg brydde meg slettes ikke om hvordan det gikk. Og hvor i alle dager var den omtalte søndagsfilosofiklubben?

That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.

Has he a generous heart? (Connie Willis: Crosstalk)

Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.

Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.

Matematisk usynlig (Anthony Doerr: All the Light We Cannot See)

Open your eyes and see what you can with them before they close forever.

Dette er en sånn bok som jeg nesten ikke leste på grunn av hype, og jeg er ikke voldsomt glad for at jeg likevel gjorde det. Den er jo ikke dårlig – jeg ble beveget rett som det var, og jeg likte mange av personene, men jeg har nok landet på at jeg synes det blir for enkelt. På en måte er det nesten en barnebok, selv om den har for mange grusomheter i seg til å fungere som det – og jeg har altfor nylig lest altfor mye som håndterer krigens mørkeste sider mye bedre (Pat Barker! Kate Atkinson! Robert Graves!). Den er for stilisert, for sentimental, og Marie-Laure selv er for uberørt, for engleaktig. Dessuten irriterer den allvitende fortellerstemmen meg. Og på et punkt måtte jeg ta en pause og lese noe annet fordi plottet med Den Onde Diamantjegeren bare ble for teit. 

Men når det er sagt, var det mye jeg likte også. Og jeg drar gjerne til Saint-Malo en gang. 

Det dumme valpehjertet (Tone Almhjell: Maretorn)

Noen ganger må man velge seg selv.

Jeg begynte på Maretorn på engelsk, men jeg måtte bytte til norsk etter bare et par kapitler, for jeg hørte den norske stemmen til Almhjell hviske til meg i bakgrunnen. Det er slett ikke at engelsken er dårlig, men morsmål er nå best, og Sommerhjell er sånt et norsk sted i tillegg. Og den fantastiske gaupa Tyst, som er sin egen, og som overøser Niklas med hardhendt og kritisk kjærlighet, hun blir nå rett og slett ikke det samme når hun skal hete Secret.

Som i Vindeltorn er det person/dyregalleriet og styrken i de emosjonelle båndene mellom dem som er det beste. Begynnelsen er flott og mørk og dyster og spennende, og slutten er kjempespennende, med plottelementer som klikker på plass, og en dyptfølt slutt. Men dessverre er det et ganske langt stykke på midten der man sitter og lurer på hvorfor man leser boka. For all del, det viser seg jo å være viktig det som foregår der også, men det er likevel synd at det ble sånn.

Tilståelse (Lois McMaster Bujold: Shards of Honour & Barrayar)

Jeg måtte bare lese de to første Cordelia-bøkene om igjen. Det tålte de veldig godt. («An outworlder frill will never gain power on Barrayar by scheming to give a mutant the Imperium. That, I guarantee.» «Is that the official line, now? I don’t want power. I just object to idiots having power over me.»)

Шумит Арагва предо мною (Mikhail Lermontov: Герой нашего времени / Vår tids helt)

Aragvi for føttene mine

Det var ikke mulig å velge annen lektyre på flyet til Georgia enn denne. Når man har studert russisk, er det ikke til å unngå at Kaukasus kommer innhyllet i et svøp av russiske klassikere, men aller mest i Lermontov. Særlig åpningen av «Bela», der fortelleren reiser nordover fra Tbilisi over fjellene, langs Aragvi. 

Det var et morsomt gjensyn med den tilsynelatende løse samlingen av fortellinger om den kyniske Petsjorin. Det er ikke bare det overveldende nærværet av kaukasiske fjell og elver som er stas, også fint å gjenoppdage at selv om Petsjorin selv (og de fleste andre personene) definitivt er ment som satire, har han likevel et slags hjerte, forvillet og ofte ubarmhjertig som det er. Og jeg glemmer alltid hvor fin komposisjonen er – så mye hviler på «Bela»s plass i kronologien. (Det er også moro å se hvor  hardt jeg jobbet med glosene da jeg leste den som pensum – det kaukasiske kaserne-og-badested-ordforrådet mitt er fortsatt glitrende.)

Almost worth while taking care (Robert Graves: Goodbye to All That)

I made several attempts during these years to rid myself of the poison of war memories by finishing my novel, but had to abandon it – ashamed at having distorted my material with a plot, and yet not sure enough of myself to turn it back into undisguised history, as here.

Og dermed er dette en programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert og noen ganger rent namedroppende. Jeg så noen furte over at Pat Barker fiksjonaliserte blant annet denne boka i Regeneration-trilogien, siden disse folka var poeter og kunne og hadde uttrykt seg selv, men for Graves’ del er det nok sikkert sant at han ikke var i stand til å fiksjonalisere dette stoffet – og jeg er fortsatt begeistret for at Barker kunne. Den er uansett veldig verdt å lese både for de ofte grusomme minnene fra første verdenskrig (og for så vidt fra engelsk kostskole før det). Så unge de var! Tenk at en hel generasjon ble lagt på slakterbenken! For et innblikk dette er i hvordan et tenkende menneske responderer på langvarige ekstreme opplevelser!

And if condemned to relive those lost years I should probably behave again in very much the same way; a conditioning in the Protestant morality of the English governing classes, though qualified by mixed blood, a rebellious nature, and an overriding poetic obsession, is not easily outgrown.

Den er også veldig verdt det for de levende portrettene av Graves’ medpoeter og andre berømtheter. Selvfølgelig Siegfried Sassoon. Og så er det en fantastisk Oxford-skisse av T.S. Lawrence. 

Robert Graves var en av mine aller første litterære kjærligheter. Kanskje jeg må lese I, Claudius igjen. 

The fugue flows on (Vikram Seth: An Equal Music)

There is something tender and indefinably strange and searching about her playing, as if she is attending to something beyond my hearing. I cannot put my finger on it, but it undoes me. I sit with my head in my hands, as Mozart drops note by note into my mind.

En nydelig bok om musikk og kreativt samarbeid og kjærlighet. Og den er helt forbløffende forskjellig fra A Suitable Boy – ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er det ikke vanskelig å kjenne igjen – den som har musikken, overlever vel saktens kjærlighetssorg, men ikke prøv å ta bort begge på én gang. Den er nok det fineste jeg har lest om gleden ved å spille selv, særlig sammen med andre. Jeg fikk straks lyst til å plukke opp opptil flere neglisjerte instrumenter fra fortida.

Mødre og sønner (Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen)

I always imagined I was my own invention, you know. Although that’s because I was young and stupid.

Hva skal jeg ta meg til nå som jeg har lest den aller siste Vorkosigan-boka? ropte hun melodramatisk og slo seg for pannen. Det kan jo selvfølgelig hende at Bujold skriver et par til, men om nå dette var den aller siste, ville det vært en fin slutt. For her er vi tilbake hos Cordelia igjen, hun som lurte meg inn i denne leseorgien – en fantastisk 76-årig Cordelia (husk at folk fra Beta-kolonien lever dobbelt så lenge som det) full av bittersøte minner og samtidig den særegne naismith-vorkosiganske cocktailen av avsindig energi og naturlig autoritet. 

Mer enn noe annet er dette en bok om foreldre og barn, ikke minst om hvordan barn luller seg inn i troen på at den siden av foreldrene de får se, er hele livet deres. Det er nok alltid en feilslutning, men når foreldrene dine er Cordelia og Aral Vorkosigan, er den gigantisk. Og det er en fin kjærlighetshistorie også – voksen, intelligent kjærlighet, akkurat som i de første Cordelia-bøkene. Den har ikke egentlig noe særlig til plott, men det går nå bra på denne måten også. 

A little imaginative (Lois McMaster Bujold: CryoBurn)

It could be just like old times.

Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Og Miles føler seg utvilsomt personlig berørt. CryoBurn gir noen interessante glimt av hvordan det har forandret ham å bli far, men mest av alt er dette Miles på et nytt Naismith-nostalgisk eventyr, med mange artige blikk på ham utenfra, men uten noen stor karakterutvikling.

Helt til slutten. Ouch.

Middling along (Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance)

As the week wore on, Ivan contemplated the merits of inertia as a problem-solving technique with growing favor.

Ivan er på mange måter Miles’ rake motstykke (“Do you have a lot of cousins? Or just a lot of one cousin?”). I de tidlige bøkene er det kanskje mest den rent fysiske kontrasten det går i: høye, mørke, atletiske Ivan er sånn Miles kanskje kunne vært om han ikke hadde blitt skadet i mors liv. Men den brennende, enøyde Miles kunne aldri vært som Ivan, som notorisk skjuler evnene sine og unngår alle former for handling så godt som overhodet mulig. (“He has so very many good qualities. He’s brave, he’s kind, he’s smart, he has excellent manners, and he thinks quickly in emergencies.” When pressed hard enough, anyway.) Og på en godmodig og ytterst sjarmerende måte. Man må jo bare elske Ivan. Og her er en hel bok om ham! Og Miles kommer ikke for å redde ham engang! Det liker vi. 

Hjem (Keri Hulme: The Bone People)

And I loved and hated him for the way he remained himself, and still loved me despite it all.

Er det sånn at knuste og ødelagte mennesker bare kan finne hvile og forståelse hos andre som har like store huller og skår i livet sitt? Og er kjærligheten og forståelsen de kan finne der, verdt alle bivirkningene, symptomene på alt som mangler og alt som er galt – kan man bygge noe helt av bare glasskår? The Bone People sier (provoserende nok!) at man kan. Jeg vet nå ikke helt, men det er en nydelig bok om å se og forstå og gi andre samme anledning. Og den er merkelig og poetisk og dryppende sarkastisk som Kerewin selv, og det emosjonelle klimakset er noe av det mest rystende jeg har lest. Jeg er kanskje ikke fra meg av begeistring for de forskjellige omgangene med maorimystisisme mot slutten, men jeg liker slutten. Folk har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett.

(Dette er for øvrig den første boka jeg har lest på papir på evigheter. Det tok evigheter også. Jeg måtte jo bare følge med på Miles Vorkosigan på kindlen innimellom. Men det er en bok som tåler langsom lesing.)

22 år (J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child)

There is something you could do – to stop him. But you won’t.

Det er ingen tvil om at det beste ville vært å dra til London og se stykket uten å ha lest manuskriptet, men den type tålmodighet har jeg jo slettes ikke, særlig siden det ikke ser ut til at man kan få billetter før i 2018. Men jeg likte det likevel. Plottet er slett ikke ueffent, og selv om det gir anledning til gjensyn med en rekke gamle favoritter, er det fint at de nye hovedpersonene, Harrys trassige, impulsive og temperamentsfulle sønn Albus (hvem skulle trodd!) og Dracos forbløffende søte og nerdete sønn Scorpius, fint bærer mesteparten av stykket. Og her får både Draco og Slytherin mye av den oppreisningen man savnet i Deathly Hallows. Det liker vi. 

Amatører (Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity)

“Has anyone ever told you that you are quite mad?”

Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent i en ytterst betent situasjon i Quaddiespace (og ja, det var vel verdt å lese seg opp på Falling Free først). Og det er morsomt å se ham i full aksjon igjen, og ikke minst er det morsomt med enkelte gjensyn – men jeg er nå likevel bittelitt skuffet over at boka ikke gjør mer for å utforske Miles’ ekteskapelige liv. Jeg vet jeg er bortskjemt, men det er jo Bujold som har skjemt meg bort, med Barrayar. 

Ingeniørens revolusjon (Lois McMaster Bujold: Falling Free)

It’s in spec!

Etter å ha veltet meg frydefullt i de siste Miles-bøkene, var det noe av en nedtur å pliktskyldigst skulle lese denne for å forberede meg til Diplomatic Immunity. For denne foregår 200 år før Miles’ tid, og det er ikke en eneste kjenning med. Den greier heller ikke å etablere noe annet enn temmelig sjablongaktige personer, og det blir litt tørt med all ingeniørmoroa (og jeg elsket The Martian, så det er ikke sikkert at det er meg). Men slutten er spennende, det skal den ha. 

Gavebord (Lois McMaster Bujold: Winterfair Gifts)

Travel with me and you travel into hazard.

En liten coda til A Civil Campaign, sett fra synsvinkelen til Miles’ yngste og mest uerfarne håndgangne mann. Det har sin sjarm, ikke minst for sersjant Taura, men jeg kunne nok gjerne tenkt meg å få denne historien fortalt også fra annet hold.

You ran like the Red Queen (Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign)

Yes, he perfectly understood—yet did not seek to comfort her by dismissing her distress, or trying to convince her it didn’t matter. The sensation was like opening the door to what she’d thought was a closet, and stepping through into another country, rolling out before her widening eyes. Oh.

Og der Komarr er Strong Poison, er A Civil Campaign uten skygge av tvil Gaudy Night: scene etter scene, replikkveksling etter replikkveksling er fylt av gjenklanger og kjærlige allusjoner. Denne gangen er boka eksplisitt dedisert til Sayers, også, og til Jane Austen, Charlotte Brontë (hva sa jeg!) og Georgette Heyer. (“For Jane, Charlotte, Georgette, and Dorothy— long may they rule.”) Og ble det bra? Å, jeg har nesten ikke ord for hvor bra det ble! For i tillegg til den fine sjel-til-sjel-kjærlighetshistorien, som er bokas alvorlige hjerte, er de interne Harriet-aktige kvalene supplert med et sett elleville og utsøkt komiske sosiale hindringer. Vorer av den gamle skolen som prøver å utmanøvrere hverandre med genetiske triks fra Beta-kolonien! Resultatet er inderlig og ubetalelig på en gang, og høyt oppe på lista over mine yndlingsbøker gjennom tidene.

My lord! (Lois McMaster Bujold: Komarr)

The contrast between this strained, forceful lord and the almost goofy geniality of the young man who’d bowed her out of the airlock bemused her; which was the real Lord Vorkosigan? For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.

Så hvem er Miles når han må være én person? Til min store begeistring viser det seg at han langt på vei er lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Boka er faktisk så lik Strong Poison at jeg ikke kan tro annet enn at det er en bevisst hyllest (en med terraforming og ormhull!). Heltinnen er nok ikke helt av Harriet Vanes kaliber, men hun får anledning til å redde seg selv med bravur og åndsnærværelse, noe som utvilsomt vil spare Miles for en del ørkenvandring.

A minuet in a minefield (Lois McMaster Bujold: Memory)

But [he] didn’t know Lord Vorkosigan. How could he? Practically no one did, not even Miles. I just met the man myself. He’d known a boy by that name, long ago, confused and passionate and army-mad. Properly, that boy had been left behind by Admiral Naismith, striking out for his larger identity, his wider world. But this new Lord Vorkosigan was someone else altogether, and Miles scarcely dared guess his future.

Og så kommer Memory og runder av en perfekt liten trio i serien. Langsomt og meditativt setter den Miles’ problemer etter skadene han fikk i Mirror Dance, opp mot Simon Illyans problemer med minnechipen han har implantert i hjernen. Hvem er disse to mennene egentlig uten superkreftene de er vant til? Og hvem er Miles om han bare skal være én person? Og plutselig har boka snørt seg sammen til en vilt nervepirrende thriller hvor man egentlig ikke orker tanken på at noen av de mistenkte skulle være skyldige. 

The evil fairy (Lois McMaster Bujold: Mirror Dance)

Love, we are discussing a young man upon whom Barrayar laid so much unbearable stress, so much pain, he created an entire other personality to escape into. He then persuaded several thousand galactic mercenaries to support his psychosis, and on top of that conned the Barrayaran Imperium into paying for it all.

En direkte oppfølger av Brother in Arms, som plukker opp alle konsekvensene. Jeg liker aller best at den tar oss tilbake til Barrayar og mest av alt handler om Miles’ familie, og ikke minst at den gir oss en ny runde med Cordelia i all sin prakt. Den er mye grimmere enn noen av de foregående bøkene, men på en grøsselig overbevisende måte. Nok en favoritt!

Half a man (Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms)

What have you done with your baby brother?

Og herfra begynner mine yndlings-Miles-bøker. Den har et helt forheksende sentralt premiss, som både gir rom for intelligent diskusjon av Miles’ doble identitet og alle problemene de gir ham, og fortsetter trådene om kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre og andre tidligere temaer med nennsom hånd. Og i tillegg blir det voldsomt spennende. Og vi får Duv Galeni, og en bærende rolle for Ivan Vorpatril (alltid en fornøyelse).

Messias (Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity)

“Is this guy for real?” “He thinks he’s faking it,” said Suegar blandly, “but he’s not. He’s the One, all right and tight.”

Enda en perfekt Miles-novelle, hvor han er moldvarp i et cetagandisk fengsel og får vist sine evner som predikant og utvalgt (og i likhet med Boyd Crowder er han et naturtalent). Og sitt sedvanlige grenseløse talent for mindgames. 

Monster (Lois McMaster Bujold: Labyrinth)

Trapped in Ryoval’s basement with a sex-starved teenage werewolf. There was nothing about this in any of my Imperial Academy training manuals.

Nok en nydelig langnovelle – denne gangen håndterer Bujold monstertemaet med nennsom, Doctor Who-aktig hånd. 

Fedre og sønner (Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos)

Ethan had never found himself clinging to a cusp of human history before. The trouble with the position, he found, was that in whatever direction you looked there fell away a glassy, uncontrollable slide down to a strange future you would then have to live in.

Ethan kommer fra Athos, en planet med bare menn, dyrket fram i livmorreplikatorer fra et lite sett nedarvede eggstokker, og ser med stor mistenksomhet på lys levende kvinner. Arme Ethan må ut i verden for å finne mer eggstokkmateriale, og møtet hans med verden utenfor Athos blir anstrengende, for å si det mildt. Det er riktig underholdende, og så er det moro å se Miles’ offiser Elli Quinn i en hovedrolle.

Haut (Lois McMaster Bujold: Cetaganda)

Miles, we’ve only been here for two and a half days, how did we get put in charge of the Cetagandan Empire?

Når man leser de første par Miles-bøkene, er de forskjellige barrayarske fiendene og rivalene abstrakte størrelser man ikke bryr seg stort om (i hvert fall ikke jeg), men så kommer Bujold i ettertid og gir nydelige dybdeportretter av disse samfunnene, som dette av det vilt aristokratiske og genetisk manipulerte Cetaganda, hvor Miles snubler rett inn i dype intriger. I kjent stil unngår han å rapportere til noen, for å slippe å få de gale ordrene. Barmhjertig få kampscener og deilig maktspill blant de haute damene (og et hjertelig gjensyn med lingvisten Bujold, som var så synlig i Chalion-bøkene).

Hypnotize (Lois McMaster Bujold: The Vor Game)

“Ensign Vorkosigan,” Illyan sighed. “It seems you still have a little problem with subordination.” […] “Do you ever intend to do anything about it besides feel sorry?” “I can’t help it, sir, if people give me the wrong orders.”

Det er grenser for hvor engasjert jeg blir i intergalaktisk politikk og strategi – Bujolds styrke er uten tvil personene, og jo mer kammerspillaktig, jo bedre. Så min yndlingsdel av boka er uten tvil åpningen, der Miles gjør tjeneste som væroffiser på en fjern, arktisk øy, og navigerer et vanskelig farvann mellom lojalitet, tjeneste, prestisje og ordrer med både virtuositet og betydelig ubehag. (Så er den da også publisert som en enkeltstående novelle.) Det betyr ikke at jeg ikke har moro av admiral Naismiths tilbakekomst og nye eventyr.

Mutie lord (Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning)

Why should she get off so soft?

The Mountains of Mourning er en perfekt langnovelle som destillerer konflikten mellom det nye og det gamle Barrayar, mellom moderne pluralisme og føydalt blodhevn- og barnedrapssamfunn, til et intenst lite kammerspill ute på den barrayarske landsbygda. Og å, så mye bedre jeg liker Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig betyr noe, for ham og for alle, sånn som her.

Space pirate (Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice)

He should be keeping reality and fantasy separate in his own mind, at least, even while mixing them as much as possible in others’.

Mens foreldrene hans tross alt oser av integritet (på sin noe egenrådige måte), er Miles Naismith Vorkosigan en fullstendig ansvarsløs slamp og svindler, men også helt magisk karismatisk, viljesterk og pragmatisk-strategisk på en måte han utvilsomt har fra begge foreldre. (Jimmy McGill comes to mind.) Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over de ville avgjørelsene som baller på seg og gjør Miles’ besøk hos bestemor til … noe ganske annet, men igjen er dette veldig velkomponert, og slutten gjør mye opp for det, og viser oss potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet.  

Remake this world (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Well, Barrayaran history did have a sort of weird dramatic beauty, in the abstract, at a distance. A passion play. It was close up that the stupidity of it all became more palpable, dissolving like a mosaic into meaningless squares.

Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep. Bujold takler emnet med like mye inderlighet og humor og spenningskurve som hun gjorde med kjærlighetshistorien deres – den minner om Busman’s Honeymoon. Nydelig komponert også, og med en del svært minneverdige scener. (“I paid too much for it,” Cordelia confessed. “That, too, is traditional.” )

Heart-certainty (Lois McMaster Bujold: Shards of Honor)

It was another one of his weird unmanageable compliments.

Shards of Honor har romskip og ormhull og interplanetarisk krig og blodig maktkamp, men poenget her er en helt vidunderlig inderlig og voksen kjærlighetshistorie mellom to sære, sardoniske, prinsippfaste og stivnakkede personer som får unik kontakt med hverandre under de umuligste omstendigheter. («Do you still want to bash my head in with a rock?») På mange måter minner den om Jane Eyre. Jeg simpelthen elsker Cordelia. 

Across thirty years (Terry Pratchett: Night Watch)

In the twilight, the lilac blooms seemed to shine. Their scent hung in the air like fog.

Og når de gjør det, går jeg instinktivt og plukker opp Night Watch igjen (og igjen og igjen). Vel verdt det i år igjen.

Fåmælt hjemlengsel (Colm Tóibín: Brooklyn)

She was nobody here. It was not just that she had no friends and family; it was rather that she was a ghost in this room, in the streets on the way to work, on the shop floor. Nothing meant anything. The rooms in the house on Friary Street belonged to her, she thought; when she moved in them she was really there. In the town, if she walked to the shop or to the Vocational School, the air, the light, the ground, it was all solid and part of her, even if she met no one familiar. Nothing here was part of her.

Brooklyn er en nær perfekt liten roman, i all sin enkelhet. Mye av sjarmen ligger i Eilis selv: skarp, observant, følsom, avventende og diplomatisk taus lever hun seg intenst gjennom reise og hjemlengsel og krise og hjemkomst og vendepunkt. Boka er langt mer ambivalent enn filmen, som heier nokså entydig på USA. For ville hun knyttet seg så intenst til Tony om hun ikke hadde vært så rotløs og ensom? Og kan Jim i det hele tatt skilles ut fra alt han står for og gjenforener henne med? Og selv om Eilis vokser voldsomt på reisen, er det egentlig opplagt at hun vil få et friere og mer selvstendig liv i New York? Og dermed river og sliter tvilen like mye i mitt bryst som i Eilis’.

A different turn of mind (Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale)

This way they’re protected, they can fulfil their biological destinies in peace. With full support and encouragement. Now, tell me. You’re an intelligent person, I like to hear what you think. What did we overlook? Love, I said.

Mesteparten av The Handmaid’s Tale er en nedstrippet dagboksberetning fra en dystopisk framtid, fra en fundamentalistisk stat der kvinnene i all hovedsak brukes til avl, og hvor kjærligheten er forsøkt fjernet som faktor. Dagboka bærer preg av det, de aller fleste relasjonene Offred har med andre mennesker, er fjerne, grunnleggende preget av mistillit og taushet. Det er et isolasjonens og fryktens samfunn. Offred selv er levende nok – sint og ettergivende, sorgfull og feilbarlig, men hun får ingen virkelig kontakt med noen nye personer etter revolusjonen. Hun er heller ikke spesielt opptatt av å beskrive den nye verdenen, så den framstår også som fjern og stilisert. Jeg irriterte meg litt over det, helt til den tørre, akademiske lille epilogen kommer inn og rettferdiggjør hvert eneste valg, og lar lyset flomme tilbake over hele narrativet. Bravo!

We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees. As all historians know, the past is a great darkness, and filled with echoes. Voices may reach us from it; but what they say to us is imbued with the obscurity of the matrix out of which they come; and, try as we may, we cannot always decipher them precisely in the clearer light of our own day.

Salige er nerdene (Ernest Cline: Ready Player One)

It helps to be an obsessive-compulsive geek. With no life.

Ready Player One er ikke noen spesielt velskrevet bok (Cline er absolutt ingen fintfølende stilist), men den tar det igjen med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Det jeg liker aller best er hvor nyansert han framstiller det altomfattende virtuelle miljøet OASIS, der nesten alle i den heller deprimerende nære framtida tilbringer all sin tid. Her ville det jo vært veldig lett å velte seg i moralsk indignasjon (som jeg syntes Version Control gjorde), og for all, del, boka har absolutt sin andel bleke folk med svinnende muskelmasse, evig iført VR-visir og sensordress, mens de blåser i at den virkelige verden går i hundene. Men OASIS er også beskrevet med stor kjærlighet og entusiasme, av en som vet å sette pris på den helt særegne sinn-mot-sinn-kontakten som er internettsosialiseringens store forse. Og ideen om virtuelle offentlige skoler der alle barn kan gå, er jo intet mindre enn genial. (Ikke minst alle de nyttige restriksjonene! «There was never any fighting on school grounds. The simulation simply didn’t allow it. The entire planet of Ludus was a no-PvP zone, meaning that no player-versus-player combat was permitted. At this school, the only real weapons were words, so I’d become skilled at wielding them.»)

Så det er nerdene som skal arve jorda. Fordi de bryr seg om ting med enøyd intensitet.

Something like a person (Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire)

I will always have someone else’s face and not enough heart.

Sarah Rees Brennans forse er å skrive kompliserte, tvetydige, sardoniske, rappkjeftede, sårbare, piggete personer, som Nick i demontrilogien, som Jared i Lynburn-sagaen. Paradoksalt nok er det akkurat dette som er problemet med Tell the Wind and Fire: Carwyn er en helt vidunderlig sammensatt og vanskelig person, som definitivt gjør boka verdt å lese helt på egen hånd, men han er utviklet og nyansert i den grad at han setter resten av persongalleriet i skyggen: De er bleke og sjablongaktige og fulle av hul patos, og forbløffende lite morsomme til å være produkter av SRBs ellers så hemningsløse penn. (Skjønt heltinnen Lucie kommer seg etter hvert, for all del.) Carwyn blir litt som Harriet Vanes Wilfrid: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» (Det blir aldri feil å sitere Gaudy Night.) Jeg synes ikke verdensbyggingen fungerer helt heller – jeg tror aldri helt på Lyse og Mørke New York.

Boka er ellers en gjenfortelling av Dickens’ A Tale of Two Cities, som jeg bare har vagt present, og det kan jo hende at en del av den uvante patosen kommer fra ham. Men jeg fikk ikke direkte lyst til å gjenlese den heller. 

There are no words (Pat Barker: The Ghost Road)

We’ve all been home on leave and found home so foreign that we couldn’t fit in.

Hva skjer hvis du tar hele verden fra noen? Hvis du putter ham i en skyttergrav og lar ham oppleve ting som forandrer ham så mye at han ikke kan komme hjem igjen, fordi både han selv og for så vidt også hjemmet har forandret seg til det ugjenkjennelige? Så han ikke egentlig har noe fungerende språk lenger?

I honestly think if the war went on for a hundred years another language would evolve, one that was capable of describing the sound of a bombardment or the buzzing of flies on a hot August day on the Somme. There are no words.

(Jeg så for øvrig akkurat Return of the King om igjen, og resonansen med Frodo og Sam i Mordor var overveldende. Men deres hjem er altså noe grønt og frodig, ikke Priors møkkete industrielle underklasse-England.)

Men Rivers har sett tilsvarende før, i sin andre identitet som antropolog. Om du vandrer inn i noens samfunn og endrer alle spillereglene, da får du noe tilsvarende. Og kanskje er antropologen den eneste du kan snakke med, selv om han avgjort er en del av problemet. For han er den eneste som kan verdsette ordene dine, selv gjennom et slør av pidgin, den eneste som kan ta vare på strukturer som kommer til å være borte uhyggelig snart. Og Rivers er altfor intelligent til å ikke se parallellen til det forholdet han har til de unge soldatene: Han kan forstå ordene deres. Men samtidig vil enhver vellykket behandling sende soldatene tilbake til Mordor. 

Dead horses, unburied men, stench of corruption. Sometimes you look at all this, craters, stinking mud, stagnant water, trees like gigantic burnt matches, and you think the land can’t possibly recover. It’s poisoned.

Som  Prior skriver fra fronten: «My nerves are in perfect working order. By which I mean that in my present situation the only sane thing to do is to run away, and I will not do it. Test passed?» At det var personlig riktig for Prior betyr imidlertid ikke at det var verdt det. 

Som de to første bindene er dette altså en helt bemerkelsesverdig intelligent og kompleks bok. 

To i en (Pat Barker: The Eye in the Door)

To say that one had been born in a shell-hole is to say something absurdly self-dramatizing. Even by my standards, Prior thought wryly. Yet if you asked anybody who’d fought in France whether he thought he was the same person he’d been before the war, the person his family still remembered, the overwhelming majority – no, not even that, all of them, all of them would say no.

Bind to i Regeneration-trilogien er kanskje enda bedre enn det første. (Wow!) Denne gangen er det Billy Prior som fyller mesteparten av boka, og han er verdt det, i all sin makeløse kompleksitet, full av motstridende lojaliteter og tilhørigheter, trassig og lidenskapelig og langt fra sympatisk bestandig. Særlig er klassefølelsen hans fantastisk beskrevet, gapet mellom ham og overklasseoffiserene. 

One of the ways in which he felt different from his brother officers, one of the many, was that their England was a pastoral place: fields, streams, wooded valleys, medieval churches surrounded by ancient elms. They couldn’t grasp that for him, and for the vast majority of the men, the Front, with its mechanization, its reduction of the individual to a cog in a machine, its blasted landscape, was not a contrast with the life they’d known at home, in Birmingham or Manchester or Glasgow or the Welsh pit villages, but a nightmarish culmination.

Prior havner i en umulig posisjon som spalter ham, men alle i denne boka er spaltet: den homofile familiemannen Manning, Sassoon: blodtørstig kommandant og brennende antikrigspoet, og til og med Rivers, som er skriftefar for alle tre og igjen binder historien sammen: frilynt feltarbeider og tilknappet akademiker. («Perhaps, contrary to what was usually supposed, duality was the stable state; the attempt at integration, dangerous.») Og boka er nydelig strukturert rundt spaltingen.

Det er ikke snakk om å lese noe annet før jeg har lest siste bind.

Tjenestedyktig (Pat Barker: Regeneration)

Rivers thought how misleading it was to say that the war had ‘matured’ these young men. It wasn’t true of his patients, and it certainly wasn’t true of Burns, in whom a prematurely aged man and a fossilized schoolboy seemed to exist side by side.

For en sylskarp og glassklar liten bok! På et beundringsverdig beskjedent sidetall får den plass til et helt utrolig antall aspekter ved første verdenskrig: skyttergravskrigens absurde grusomhet, soldatenes traumer, psykiatriens framvekst, klasserivninger, poesi, kjønnsroller og seksualitet. Det høres jo ut som det rene leksikon, men alt er intenst sett, følt og intelligent analysert av bokas fokuslinse, den banebrytende psykiateren Rivers. Rivers er en historisk person, og blant pasientene hans har vi også Siegfried Sassoon og Wilfred Owen (og til og med min gamle favoritt Robert Graves!). Sammenflettingen av historiske og fiktive personer er nydelig gjort, og Sassoons reelle prøvelser som homofil antikrigsaktivist fra overklassen blir nydelig kontrastert av den fiktive arbeiderklasseoffiseren Priors trassige og tvisynte historie. Hvem er tjenestedyktig? Hva kan man leve med?

Jeg tror kanskje jeg plukket opp denne på grunn av siste episode av Blackadder sesong 4, og det er ikke noen dårlig resonanskasse – sinnet og absurditeten og gapet mellom overklasse og underklasse er det samme. Dessuten er Regeneration overraskende og bitende morsom, i tillegg til alt det andre den er. 

Direkte videre på neste bind, altså.

About a boy (Patti Smith: Just Kids)

“What were you thinking?” I asked him. “I don’t think,” he insisted. “I feel.”

Jeg er nok ikke helt i målgruppa for denne, jeg har aldri vært spesielt opptatt av verken Patti Smith eller Robert Mapplethorpe, og plukket den opp mest som en New York-bok. (Og den er en utmerket bok til det formålet også, for den oser og pulserer av Greenwich Village og Chelsea på 60–70-tallet.) Jeg har en hel del reservasjoner, for boka er ustøtt komponert og ujevnt skrevet, og mister fokuset til fordel for oppramsing og namedropping rett som det er, og jeg er heller ikke altfor begeistret for det pompøst-naive kunstneridealet hun går inn for. (De romantiske urkraftkunstnerne er jo sjelden mitt valg, jeg tar Tolstoj framfor Dostojevskij og Welhaven framfor Wergeland.) Men hjertet i boka, det dype, ukonvensjonelle forholdet mellom Smith og Mapplethorpe, er så fint og rørende beskrevet at jeg tilgir alt likevel. Og ser på alle bildene av de to som lyser av det samme. Og må nok gå på Munch+Mapplethorpe. Og hører litt på Horses. Og … 

The best you can do (Dexter Palmer: Version Control)

Sometimes it occurs to me that I think about you more than I ought to think about anything besides physics.

Version Control er et ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama. Jeg liker godt grunnideen, og livet på Philip Steiners lab er umiddelbart gjenkjennelig og tidvis hysterisk morsomt selv for en forsker fra det vage og foraktelige humaniora (riktignok fra den enden som driver med versjonskontroll), og jeg har sans for den troskapen mot premisset som gjør at forfatteren faktisk aldri viser oss de vesentlige vendepunktene. Jeg liker også at det er høyst uklart hvilken versjon av historien som er å foretrekke. Men feilfri er den ikke: Moraliseringen er ganske tung på labben (tidsreising er ikke bra dere! og sosiale medier blir vår undergang!), det er nå en ting, at det er en del løse tråder, er en annen. Men det verste problemet er at hovedpersonene ikke er godt nok utviklet til at vi virkelig bryr oss om de forskjellige utfallene. Den enøyde, Asperger-aktige Philip og den retningsløse Rebecca er mer ideer enn mennesker, og dessuten en ganske usannsynlig match, og sønnen deres er helt og holdent en pappfigur. Da er det mer liv i et par av bipersonene, som den barske postdocen Alicia Merrill, og ikke minst Rebeccas filosofisk anlagte prestefar, som tar premien for beste tatovering gjennom tidene:

Woody had, in fact, gotten a tattoo in [XXX]’s memory, at what he himself admitted was “well past the age when a man should think about getting inked up.” It was on his forearm, and read, in a font that looked lifted from a twentieth-century schoolbook, “Leviticus 19:28.” It got him dirty looks sometimes: the sight of it would inspire occasional atheistic hisses and comments about why he’d want to memorialize a book of the Bible so strongly opposed to basic human rights and the consumption of shellfish, but then he’d point out that that particular verse, in the KJV, read, “Ye shall not make any cuttings in your flesh for the dead, nor print any marks upon you: I am the LORD.”

Leave me my name! (Arthur Miller: The Crucible)

Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)

Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!

Og ute på Broadway var månen nesten full.

Sprikende staur (Ransom Riggs: Library of Souls)

In the course of leading this creature around by the nose, I had gotten close enough to understand that there was more than just void inside it. There was a tiny spark, a little marble of soul at the bottom of a deep pool.

Den tredje boka i Miss Peregrine-serien bekrefter bare inntrykket fra bok to: Ransom Riggs skulle stoppet etter den første. For der den første er stram og velkomponert og bruker de nifse gamle bildene utrolig effektivt, er den siste (som den andre) sprikende og udisiplinert, flere gode ideer blir dårlig utnyttet, og bildene er mye dårligere integrert. Jeg liker godt Devil’s Acre og den nifse Sharon, men det tar altfor lang tid før vi kommer dit, og mange interessante tråder blir bare sluppet uten nødvendig utvikling. Aller mest gjelder det det Doctor Who-aktige monstertemaet: Jacob finner ut at han har evnen til telepatisk forbindelse med hollowghastene, og forstår at det er et glimt av sjel i dem også. Da synes jeg at det er utilgivelig at dette temaet bare slippes, og at Jacob får lov til å ture fram og bruke hollowghastene som kanonføde uten noen videre debatt. (Doktoren ville heller ikke likt det.)

Not those exact words (Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World)

Of course, the old district had been fine. We had all enjoyed ourselves and the spirit that had pervaded the bantering and those arguments had never been less than sincere. But then perhaps that same spirit had not always been for the best. Like many things now, it is perhaps as well that that little world has passed away and will not be returning.

An Artist of the Floating World er romanen før The Remains of the Day, og det er lett å tenke på dem som søsterromaner: Artist er på mange måter en japansk variasjon av temaene i Remains.  Her har vi kunstneren Ono, som stilte seg på nasjonalistene og ekspansjonistenes side før og under andre verdenskrig og viet kunsten sin til deres sak. Etter krigen ser han tilbake på dette valget og dets konsekvenser i et mylder av upålitelige minneglimt fra forskjellige tider og episoder – dette er selvfølgelig Ishiguros paradegrein. Ono angrer kanskje mindre enn Stevens, og vi får også mindre anledning til å bedømme akkurat hvor upålitelig han er som forteller, og dette gjør boka langt mindre eksplosivt emosjonell enn Remains. Den formelle, indirekte dialogen, pakket inn i lag på lag av japansk høflighet, er dog helt fantastisk.

Gangstermagi (Lee Kelly: A Criminal Magic)

I wish there was a way to obliterate all magic on days like this.

Det var vaskeseddelen som lokket meg til å plukke opp denne: «Night Circus meets Peaky Blinders». Nå synes jeg jo både Night Circus og Peaky Blinders har sine svakheter, så forventningene mine var ikke allverdens høye, men denne boka var i en veldig mye lavere divisjon, altså. Premisset er ganske morsomt: vi får en versjon av den amerikanske forbudstida der det er magi som er forbudt, og ikke alkohol. Dermed får man også buler hvor folk ruser seg på ulovlig magi, og gangsterbander som administrerer det hele. Men som den overtydelige tittelen antyder, boka er full av stivbeint eksposisjon og er generelt lite elegant skrevet; særlig er «gangsterstilen» irriterende. De to hovedpersonene er heller ikke nyanserte nok til å bære historien. For all del, litt sjarm har den jo, særlig i beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsglede, og magien som tveegget sverd. Men gangsterhistoriene er kjedelige greier.

As jumbled as a box of biscuits (Kate Atkinson: Emotionally Weird)

Do we really, she asks, want to listen to the prolixity of petty marital disputes over the cat, the lawnmower, the bottle of blood red wine? ∼ Nor, says Nora, do we want commonplace tales of hausfrau Angst, of the woman heroically making over her life with a handsome new lover, a beautiful child, a happy ending. Instead, we shall have murder and mayhem, plots and sub-plots, a mad woman in the attic, purloined diamonds, lost birthrights, heroic dogs, a soupcon of sex, a suspicion of philosophy.

Og med dette har jeg lest alle Kate Atkinsons romaner. Dette er ganske sikkert den rareste, og ikke den beste, men siden det er Atkinson, er det jo likevel svært mye å glede seg over. Selv til henne å være, er den eksperimentell i formen, med visitter i minst fem–seks romaner (delvis) skrevet av forskjellige fiktive eller dobbeltfiktive personer. Hovedhistorien er en til dels hysterisk morsom universitetsroman (nærmere bestemt fra humanioras forvirrede hjerte), som blir villere og seigere og mer irriterende jo lenger den holder på (og får mye kritikk for dette av forfatterens mor), og som skygger kokett for en ytterst dramatisk slektssaga som bare blir fortalt i små drypp innimellom, men som plutselig kommer til et trådsamlende klimaks. Og tenk at det gikk bra med den arme fantasyskrivende Kevin til slutt!

Good, kind Crake (Margaret Atwood: MaddAddam)

There’s the story, then there’s the real story, then there’s the story of how the story came to be told. Then there’s what you leave out of the story. Which is part of the story too.

«Hva du utelater fra historien» er selve grunnprinsippet i MaddAddam-trilogien, for også tredje bind dekker nesten nøyaktig samme tidsspenn som de to foregående, men viser fram enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Jeg ser at noen ikke liker dette siste bindet, men jeg syntes det var utrolig tilfredsstillende å få Zeb- og MaddAddam-brikkene også på plass i det grimme 3D-puslespillet. Det siste bindet kravler seg ellers et lite stykke videre inn i postapokalypsen, og jeg må si at det er en overraskende optimistisk sådan. Komplett med en riktig rørende kjærlighetshistorie. («Some days I did tell myself you were dead, though. I called that ‘realism.’ But the rest of the time I was waiting.») Men det er fortsatt preapokalypsen som er fokuset, og den er akkurat like skummel som før.

For øvrig ler jeg meg fordervet av craker-versjonene av forskjellige begivenheter. 

Alarmingly close to fact (Margaret Atwood: The Year of the Flood)

So Toby was not wrapped in some otherworldly sheepfold-like cocoon, as she’d once supposed. Instead she was walking the edge of a real and potentially explosive power.

Andre bind i MaddAddam-trilogien dekker omtrent akkurat samme tidsintervall som Oryx and Crake, men denne gangen ikke inne fra de priviligerte og beskyttede boområdene til de store genmanipuleringskonsernene, men fra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, som venter på the waterless flood. Og som vi allerede vet, får de den. Beskrivelsen av den temmelig ekstreme og pietistiske, men likevel flekkvis pragmatiske og overraskende kjærlige sekten er helt strålende, og veldig, veldig morsom, på den særegent atwoodsk-nifse måten. («I pinned a fish onto Shackie, and Croze pinned a fish onto me, and Shackie pinned a fish onto Amanda. A lot of kids pinned fish onto Nuala, but nobody pinned a fish onto Toby because you couldn’t get behind her without her knowing. Adam One pinned a fish onto himself to make some point about God.») Og de salmene! Etter hvert får historien flere og flere berøringspunkter med Oryx and Crake, på veldig tilfredsstillende måter.

Den som ikkje fór (Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga)

Eg sa til sauene at eg elska ei kvinne. Dei såg på meg med undring i augo.

Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass. Den er komprimert inn på nesten ingen sider, men rommer et helt voksenliv, i form av et brev fra en gammel mann som en gang valgte bort kjærligheten til fordel for det han kaller småkårsslitet, men som i virkeligheten er hans andre store kjærlighet: den islandske landsbygda. Sauene. Gjenklangen fra sagaer og stev som er overalt. Den levende forbindelsen tilbake til landnåmstida. «Bort frå huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga tala ut frå kvar haug og kvar deld. Der som eg hadde skote rev skitande. Bort frå steinane som eg tala med då eg var barn.» Alt i et nydelig rytmisk og allittererende språk, som er svært kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk (så pietetsfullt at oversetteren har måttet ty til en del fotnoter til enkelte særlig fargerike kraftuttrykk).

Messy, haphazard, misdirected (Connie Willis: Bellwether)

Optimize potential. Facilitate empowerment. Implement visioning. Strategize priorities. Augment core structures.

Når man synes Forskningsrådet har vært litt slemme, er det på tide å gjenlese Bellwether, som uten tvil er verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. («I never worry much about getting funding. It’s true there are fads in both science and industry, but greed is always in style. HiTek would like nothing more than to know what causes fads so they could invent the next one. And stats projects are cheap.») Strømmen av eksempler på kaoskreftene bak vitenskapelige oppdagelser og kortlivede trender er også veldig morsom, og siden jeg er håpløst romantisk anlagt, er jeg svak for kjærlighetshistorien også. 

So it goes (Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five)

Dresden was like the moon now, nothing but minerals.

(Det er sikkert bra at jeg ikke leste alle klassikerne da jeg var 16.) Slaughterhouse Five insisterer eksplisitt på at den har «almost no characters […], and almost no dramatic confrontations, because most of the people in it are so sick and so much the listless playthings of enormous forces». Den er stilisert og repetitiv og gjør generelt alt den kan for å gi avstand:  den opphakkede tidslinja, den stadige lakoniske katalogen over menneskehetens grusomheter og det overlagt absurde romvesen- og tidsreisepremisset. Og mirakuløst nok blir dette til sammen en av de mest knusende og fortvilende krigsromanene jeg har lest. Og morsom.

På kino i 2016

22. desember: Rogue One
Jeg kan vel nesten ikke uttale meg, siden jeg hadde fryktelig jetlag og drev og sovnet i actionsekvensene. Men vi får ta det som et kvalitetstegn at jeg helt sluttet å sovne mot slutten, og anta at jeg ville likt dette lille stykket episode 4-backstory enda bedre om jeg hadde vært helt meg selv.

4. desember: Arrival
Tenksom og vakker science fiction med en lingvist i hovedrollen! En film om feltarbeid! What’s not to like? Dessuten med en plottwist som slo meg helt i bakken og fikk meg til å gråte helt ukontrollert på slutten av filmen.

19. november: Fantastic Beasts and Where to Find Them
Jeg hadde lest dårlige kritikker og hadde ganske lave forventninger, men ble i grunnen gledelig overrasket – dette er heldigvis en film med en god del sjarm. Jeg likte både Newt selv og den klønete gompebakerkameraten, og jeg likte godt den skumle heksejaktmiljøet (new Salem indeed!). Og så var fabeldyrene i tittelen kjærlig og sjarmerende framstilt. De amerikanske heksesøstrene Tina og Queenie kunne godt hatt litt mer personlighet, og historien er jo nokså fluffy og ender litt lettvint, men jeg gikk alt i alt nokså fornøyd ut, og tror Rowling har planlagt et sinnrikt Grindelwald-plott som jeg gleder meg til å se.

13. november: Doctor Strange
Svært så underholdende Marvel-film med herlig slesk og arrogant Benedict Cumberbatch og Tilda Swinton som eterisk, tidløs og allvis guru (med humoristisk sans, sjelden i den bransjen!). Plottet er selvfølgelig tull og tøys på alle måter, men filmen greide jammen å kokettere sjarmerende med det også. Vi lo en hel masse.

16. oktober: Kongens nei
Langt bedre enn det meste av norsk historisk drama, ikke minst fordi den er så karakter- og relasjonsdrevet. (Ikke overraskende fra Erik Poppe.) Den blir langt på vei båret av Jesper Christensens tenksomme, bestemte,  plagede, fleksible og lekne kong Haakon (særlig det siste har jeg aldri hørt at han var, men det var veldig kledelig) og Karl Markovics utpreget menneskelige tyske sendemann. Anders Baasmo Christensens Olav fant jeg overraskende irriterende (siden jeg vanligvis liker ABC), men det kan jo ha vært med vilje. Det er en langsom og grublende film, men likevel bemerkelsesverdig spennende selv om man godt vet hvordan det går.

3. august: Love & Friendship
En fluffy liten Jane Austen-filmatisering (av Lady Susan, som jeg faktisk aldri har lest), strålende castet og med de mest fantastiske replikker («Facts are such horrid things!»). Og som alle ting av Austen har den klør – lady Susan bruker sine formidable diplomatiske evner til å manøvrere og manipulere ekteskapsmarkedet (uten noen gang å ty til liten-svak-kvinne-kortet),  men i en verden der hun ikke risikerte å bli f.eks. ubemidlet selskapsdame («I’m sure it would demean the both of us if I were to pay her») om hun ikke skaffet seg en rik mann, ville hun sikkert vært statsminister.

27. juli: Ghostbusters
Haha! Langt over forventning morsom, og det helt på sine egne bein – her er det ikke de mange cameoene og sitatene som er det morsomste, men samspillet mellom de fire kvinnelige ghostbusterne og deres eksepsjonelt hønsehjernede sekretær Kevin. Aller festligst er kanskje Kate McKinnon som den avsindige, men geniale Holtzmann, og så lo jeg meg fordervet av alle gagsene med Chris Hemsworths Kevin (som er så enkel at han konsekvent holder seg for øynene når han hører høye lyder). Og som akademiker på jakt etter fast jobb, appellerte naturligvis åpningssekvensen ekstra til meg (tenk å bli nektet tenure av Charles Dance!!!).

23. juni: Captain America: Civil War
Riktig vellykket praktisk-talt-Avengers-film, som fungerer langt bedre enn Age of Ultron (selv om jeg savner Hulk). Det er selvsagt masse bråkete actionsekvenser, men mange av dem er riktig virtuose, noen er veldig morsomme, og andre er beint fram rørende, når Avengers-medlemmene finner tid til ren og skjær koseprat mens de denger løs på hverandre. Jeg liker som alltid likevel best de rolige sekvensene, og her er det både flåkjeftet moro og ordentlig alvor. Denne gangen føles det heller ikke som for mange superhelter (selvom katalogen er enorm), og jeg likte godt den entusiastiske og blottende unge Spider-Man og Ant-Man starstruck i møtet med Cap.

12. juni: Marnie – min hemmelige venninne
Vakker og sart Maria Gripe-aktig coming-of-age-historie fra Ghibli, veldig intelligent sammenskrudd også. Og selvfølgelig vidunderlig vakkert tegnet fra et landsens japansk paradis – sumplandskapet! krabbene i vannet! vinden gjennom gresset! den eksentriske, men intense hjemmekoseligheten hos familien Anna besøker!

7. mai: Hail Caesar!
Forventningen min var at dette ville være som en krysning av Singin’ in the Rain og Grand Budapest Hotel, og det synes jeg slo ganske godt til. Kjærlig, absurd og ekstremt morsom hyllest til femtitallets Hollywood-film (og til all film og all kunst overalt), spekket med hysteriske snutter fra fiktive storfilmer (vanvittig synkronsvømming med Scarlett Johansson! dansende matroser! fantastisk cowboyfilm med verdens søteste lassokunstner!) og ikke bare Jesus-eposet tittelen kommer fra. Og den angivelige hovedhandlingen er jo minst like teatralsk og melodramatisk som den angivelige fiksjonen (den ubåtscenen!) – men alt leder likevel til øyeblikket der den plagede og overarbeidede studiosjefen fiker til George Clooney når denne prøver å framstille studioet som en ren kapitalistisk mekanisme. Han kan jo aldri slutte i den jobben. It seems right. (Jeg lo også høyt av rulleteksten: «This motion picture contains no visual depiction of the godhead».)

23. januar: Bridge of Spies
Det er ikke akkurat noe nytt at Spielberg er en sentimental mann, og her synes jeg nok han kunne spart seg de siste ti minuttene av filmen, som ikke bare var søtladne, men også temmelig usannsynlige. Men resten av filmen likte jeg godt: Mark Rylance var fantastisk som stoisk sovjetisk agent, og Tom Hanks var fin som forsikringadvokat med overraskende mye ryggrad. Og ikke minst likte jeg tautrekkingen i et iskaldt og kaotisk Berlin i murens første dager.

13. januar: Macbeth
Jeg hadde gledet meg veldig til å se Michael Fassbender som Macbeth, for ingen kan være så intens og rasende og gal som han … men så ble jeg ganske skuffet. Jeg tror ikke egentlig det er Fassbenders skyld – det er mer at filmen blir altfor dvelende, og Macbeths motivasjon til å starte på blodbadet, som er bare så som så i grunnteksten også, virker nærmest ikke-eksisterende her. Og den fungerer ikke emosjonelt heller – det blir liksom ingen paranoia i det hele tatt, og det må jo være nerven i denne historien. Og jeg skulle gjerne sett Marion Cotillards lady Macbeth bli gradvis gal, i stedet for poff! Den er veldig flott visuelt, da, det skal den ha.

Dog lord (Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt)

If there is one thing that I have come to hate more than the gods, it is time.

Den tredje boka i Chalion-serien er bundet til de andre stort sett bare med teologi – den foregår i et annet rike (germanskinspirert denne gangen) i samme verden, og mye tidligere i tid, hvor de fem gudene gnisser mot en tidligere naturreligion. Jeg liker nok ikke denne fullt så godt som de to andre, men det er utmerket håndverk nok en gang – Ingrey har en kombinasjon av integritet, desillusjon, heroisme, sarkasme og politisk teft som minner om Cazaril, og plottet gir oss enda en permutasjon av kampen mellom ånd og kjød. (Nå har hun vel uttømt alle kombinasjonene?)

The Bastard (Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls)

Do Your second-worst. Your worst, you have done to me already.

En av mine få innvendinger mot Cazaril i Curse of Chalion, var at han hadde litt dårlig smak i damer. Jeg ventet liksom hele tiden på at han skulle huske på at han engang var betatt av den (jevnaldrende!) tragiske, ustabile, men sarkastiske og rakryggede enkedronningen Ista, som hadde vært gjennom så mye av det samme som ham, og som egentlig bare han forsto. Men neida, blendende nittenåringer skulle det være. 

Desto bedre at det er nettopp Ista som er hovedpersonen i oppfølgeren, og hun er lei av å være the madwoman in the attic. («This was just the sort of thing that got women locked up in towers with lack-witted attendants, and hadn’t she had enough of that for one lifetime?») Og jeg skal hilse og si at det blir slutt på det passive, overbeskyttede livet som liksom-gammel og antatt halvgal dronningmor, for Ista har minst like mye krutt i seg som både moren og datteren. Det er et flott persongalleri ellers også, og et passelig nifst mysterium i kjernen, igjen elegant og gradvis avslørt.

Og så liker jeg godt teologien (og at det er plenty teoretisk teologi med i boka!) – brutal og håndfast som den er, med stadig direkte intervenerende og lite omsorgsfulle guder. Denne gangen er det først og fremst den femte guden, the Bastard, som styrer skuta: han som halve verden fornekter, og han som tar alle de som de andre ikke vil ha. Guden for utskudd og avvikende kjærlighet. «The Bastard maneuvers me into this, blast Him. It felt very comfortable, cursing her god. He was a god she might always curse, and the more inventive the invective, the more He would grin. Well suited, indeed, to true Ista.»

Bøker lest i 2016

1. Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion
God og karakterdrevet fantasy med en veldig interessant hovedperson og et sett særs sterke kvinnelige bipersoner. Fikst plott, men kanskje litt vel ettergivende slutt.

2. Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls
… og den neste boka i serien har nettopp den personen som jeg syntes ble litt undersolgt i Curse of Chalion, som (enda mer interessant) hovedperson! Og et passelig grøsselig mysterium som kjerne også.

3. Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt
Bare en oppfølger i den forstand at den foregår i samme univers (men mye tidligere) og med samme teologi (som jo er viktig!). Igjen særs velskrevet, med nok en fascinerende hovedperson, og med enda en variant av ånd-versus-kjød-konflikten i sentrum.

4. Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five
Jeg hadde ikke lest den før, men det er en særs velfortjent klassiker. At den klarer å bruke så mange distanseringsteknikker og være så morsom og samtidig være en av de mest rystende krigsbøkene jeg har lest, det er godt gjort.

5. Connie Willis: Bellwether
Verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. Passer særlig bra rett etter et avslag.

6. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga
Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass, komprimert inn på nesten ingen sider. Kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk.

7. Margaret Atwood: The Year of the Flood
Det er preapokalypsen som egentlig interesserer Atwood: denne gangen sett innenfra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, noe som slett ikke er mindre nifst enn perspektivet fra teknoeliten i Oryx and Crake. Det tok litt tid før jeg var hekta, men det betalte seg veldig.

8. Margaret Atwood: MaddAddam
Enda en versjon av preapokalypsen med enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Veldig, veldig tilfredsstillende. Og jeg ler meg fordervet av Craker-versjonene av forskjellige dramatiske høydepunkter.

9. Kate Atkinson: Emotionally Weird
Ganske sikkert Atkinsons rareste, og ikke hennes beste, men det er jo plenty å glede seg over likevel – en til dels hylende morsom, men stadig seigere og mer enerverende universitetsroman som kokett dekker for en ytterst dramatisk familiesaga som fortelles i små drypp innimellom. Og visitter i fire–fem andre romaner skrevet av fiktive eller dobbeltfiktive personer.

10. Lee Kelly: A Criminal Magic
Vaskeseddelen sier «Night Circus møter Peaky Blinders», men det er ikke så gøy som det høres ut. Overtydelig eksposisjon, uelegant skrevet og endimensjonale hovedpersoner. Men beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsfølelse har jo en viss sjarm.

11. Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World
På mange måter den japanske søsterromanen til Remains of the Day, om kunstneren Ono som gikk nasjonalistenes ærend før og under andre verdenskrig, og som ser tilbake på det etter krigen. Han angrer kanskje mindre, og det er mindre klart hvor upålitelig han er som forteller, og dermed har den heller ikke samme emosjonelle sprengkraft.

12. Ransom Riggs: Library of Souls
Nei, nei, nei! Du skulle sluttet etter første bok, Riggs! Spesielt utilgivelig er det at han plukker opp det Doctor Who-aktige medlidenhet-med-monstre-temaet, og så bare forkaster det igjen. Slapt!

13. Arthur Miller: The Crucible
Den er jo skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, men den lever i beste velgående, siden hekseprosessene i Salem og hovedpersonene lever fint på egen hånd, og siden den er like lett anvendelig på andre typer heksejakt. Og den fungerte fantastisk på scenen!

14. Dexter Palmer: Version Control
Ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama-bok, og den er til dels hylende morsom for alle som har vært innom forskningsmiljøer. Men det funker ikke helt – den er nokså tungt moraliserende, og jeg synes hovedpersonene er for dårlig utviklet til at man bryr seg tilstrekkelig om den versjonerte historien.

15. Patti Smith: Just Kids
Jeg er på mange måter ikke i markedet for denne boka, og synes den er ujevn, men kjernen i den, det ekstraordinære forholdet mellom Patti Smith og Robert Mapplethorpe, er veldig rørende, og gir mersmak på begge to.

16. Pat Barker: Regeneration
17. Pat Barker: The Eye in the Door
18. Pat Barker: The Ghost Road
Eksepsjonelt intelligent, økonomisk og dyptborende trilogi om første verdenskrig, befolket av poeter (Sigfried Sassoon, Wilfred Owen), psykiatere og sinte arbeiderklasseoffiserer. Den fletter sammen historiske og fiktive personer på en aldeles fantastisk måte, og dekker et utrolig spekter av problemstillinger (granatsjokk, klassemotsetninger, seksuell legning, psykiatri vs. stiff upper lip …) uten noen gang å bli tørr eller belærende. Dessuten er den ofte morsom (selvsagt galgenhumor). Anbefales på det sterkeste.

19. Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire
Brennan er vanligvis alltid morsom og skamløst underholdende, men denne boka er ute av balanse. Den har én fantastisk, plaget, sardonisk og flåkjeftet hovedperson, og så er resten av persongalleriet bleke og livløse skygger i forhold. (Litt som Harriet Vanes Wilfrid i Gaudy Night: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» )

20. Ernest Cline: Ready Player One
Den er på ingen måte elegant skrevet, men den tar det igjen med med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Og ikke minst er den skrevet av noen som kjenner og elsker de beste sidene ved nettsosialisering.

21. Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale
En gjennomdyster og nedstrippet dagboksberetning fra en framtidig fundamentalistisk stat der kjærligheten faktoreres ut og kvinner primært brukes til avl, som tidvis plaget meg litt med å være i overkant stilisert og livløs. Og så en tørr liten akademisk epilog som rettferdiggjør alle stilvalgene i dagboka og lar lyset flomme inn over alt du har lest. Bravo!

22. Colm Tóibín: Brooklyn
En nær perfekt roman i all sin nedstrippede enkelhet, og langt mer tvetydig enn filmen (som også er veldig fin).

23. Terry Pratchett: Night Watch
I anledning syringblomstringen.

24. Lois McMaster Bujold: Shards of Honor
Fineste kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge. Vorkosigan-sagaen it is.

25. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep. Busman’s Honeymoon i rymden!

26. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over Miles Vorkosigans ville og ansvarsløse påfunn, den lille ryggesløse svindlerslampen, og resten på å fryde meg over plottet og innse potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet. (Hadde jeg begynt med denne, er det nok usikkert om jeg ville lest videre.)

27. Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning
Perfekt langnovelle som viser Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig betyrnoe, for ham og for alle.

28. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Åpningen, hvor Miles er væroffiser på en fjern, arktisk militærstasjon, er utvilsomt best, et stramt lite kammerspill om lojalitet, tjeneste, ryggrad og ordrer. Men resten er også gøy.

29. Lois McMaster Bujold: Cetaganda
Dybdeportrett av en av de barrayarske erkefiendene, vilt aristokratiske og genmanipulerende Cetaganda.

30. Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos
Artig sidehistorie om arme Ethan som kommer fra en planet med bare menn. Og den første kvinnen han treffer, er Elli Quinn.

31. Lois McMaster Bujold: Labyrinth
32. Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity
Bujold har taket på langnovellene. Begge disse er nydelige, fokuserte studier – i den ene er det en nennsom Doctor Who-aktig håndtering av monstermotivet, i den andre får Miles prøve seg som predikant og profet. Og han er et litt sånn Boyd Crowder-aktig naturtalent. Selvsagt.

33. Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms
34. Lois McMaster Bujold: Mirror Dance
35. Lois McMaster Bujold: Memory
En helt fantastisk liten trilogi-i-serien. Bujold tar grunnpremisset og bruker det for alt det er verdt til å utforske Miles’ identitet og en masse andre temaer som allerede har vært oppe: kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre, traumer og hukommelse. Mirror Dance er grimmere enn noen av de andre bøkene, og Memory er først rolig og meditativ og så hysterisk og neglebitende spennende. Jeg hadde litt problemer med å forholde meg til verden og folk og slikt mens jeg glefset i meg disse.

36. Lois McMaster Bujold: Komarr
37. Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign
Så hvem blir Miles når han blir stor og er nødt til å være bare én person? Til min ekstreme begeistring viser det seg at han for alle praktiske formål blir lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Bøkene er en åpenbart bevisst hyllest til Strong Poison og Gaudy Night, og A Civil Campaign er dessuten høyt på lista over de morsomste bøkene noensinne.

38. LoisMcMaster Bujold: Winterfair Gifts
En liten coda til A Civil Campaign, fra en noe frustrerende synsvinkel.

39. Lois McMaster Bujold: Falling Free
Så etter all denne fryden var det jo litt nedtur å pliktskyldigst lese denne, som foregår 200 år før Miles’ tid og ikke har en eneste älskling med. Bare fordi man trenger den til Diplomatic Immunity. Den var nå likevel litt morsom (revolusjon à la The Martian).

40. Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity
Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent. Morsomt for de mange gjensynenes skyld, men jeg hadde egentlig ventet meg litt dypere utforsking av Miles’ nye liv. (Det er Bujold som har skjemt meg bort.)

41. J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child
Det hadde naturligvis vært best å dra til London og sett stykket uten å ha lest manuset selv, men den slags tålmodighet har man jo ikke. Jeg likte det, jeg. Og særlig at jeg ble så begeistret for Harry og Dracos sønner. Spesielt Scorpius!

42. Keri Hulme: The Bone People
Alle har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett. Skramlete, merkelig, rystende, sarkastisk og poetisk bok som jeg fortsatt krangler med i hodet mitt.

43. Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance
En hel bok om Ivan Vorpatril!

44. Lois McMaster Bujold: CryoBurn
Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Mye Naismith-nostalgi, men ikke bare.

45. Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen
Den aller siste av Vorkosiganbøkene! Men om det nå viser seg å bli den aller siste, synes jeg det er en fin slutt – en ren Cordelia-bok, som de første to, med en fantastisk 76-årig Cordelia, full av bittersøte minner, i sentrum. Det er både en kjærlighetsroman og en fin bok om foreldre og barn. Hint: Om du har Cordelia og Aral Vorkosigan som foreldre, er det en massiv feilslutning å tro at livene deres har begrenset seg til den fliken du har sett.

46. Vikram Seth: An Equal Music
Fascinerende forskjellig fra A Suitable Boy, ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er langt på vei den samme.

47. Robert Graves: Goodbye to All That
En programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert, eksplisitt fordi Graves ikke kunne fiksjonalisere erfaringene sine fra første verdenskrig. Men veldig verdt å lese, både for de fryktelige krigsminnenes skyld, men også for de mange livlige portrettene (T.S. Lawrence på taket av All Souls i Oxford!).

48. Mikhail Lermontov: Vår tids helt
Jeg var på konferanse i Georgia, og for meg er Kaukasus dynket i russiske klassikere. Det var ikke mulig å velge annet enn denne tilsynelatende løse, men faktisk svært sinnrikt komponerte samlingen fortellinger om den livstrette kynikeren Petsjorin og hans eventyr i Kaukasus og andre steder. Anbefales!

49. Lois McMaster Bujold: Shards of Honour
50. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Jeg klarte overhodet ikke å motstå fristelsen til å lese de to første Cordelia-bøkene om igjen etter Gentleman Jole and the Red Queen. De var vel nesten enda morsommere andre gangen.

51. Tone Almhjell: Maretorn
Ikke like sterk som Vindeltorn, kanskje, men den har fortsatt sin styrke i person-/dyregalleriet (gaupa Tyst!) og de sterke emosjonelle båndene mellom dem. Dessuten er den deilig mørk og skummel på begynnelsen og forferdelig spennende på slutten. Og for en tittel! Bare synd det er et lite dødvanne på midten.

52. Anthony Doerr: All the Light We Cannot See
Jeg synes den blir for enkel og sentimental, og Marie-Laure for uskyldsren og engleaktig. Og krigens mørke sider har jeg lest så mange mye bedre versjoner av i det siste. Dessuten måtte jeg ta en lesepause midt i fordi jeg fikk fnatt av Ond Diamantjeger-plottet. Det betyr ikke at jeg ikke ble beveget av boka opptil flere ganger.

53. Connie Willis: Crosstalk
Intenst sjarmerende liten sak i nær slekt med Bellwether, bare hakket mer alvorlig og derfor også hakket mer gripende. Men den er minst like morsom og minst like satirisk. Og skamløst romantisk!

54. Robert Graves: I, Claudius
En gammel favoritt fra oppveksten, og King’s Landing kan bare gå hjem og legge seg i forhold til Roma under Cæsarene!

55. Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club
Nei, nei, nei. Treige og uengasjerende greier.

56. Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora
Denne plukket jeg opp for å lese noe lett og morsomt, men så brukte jeg en måned på den. Ikke greit. Den er jo ikke dårlig, men jeg synes den blir både for grunn og for tungrodd med alle tilbakeblikkene.

57. Connie Willis: Crosstalk
Kremt.

58. Ben Aaronovitch: The Hanging Tree
Peter Grant er tilbake både i London og den overgripende historien i serien, som for en gangs skyld beveger seg et godt stykke framover. Ikke like bra som Foxglove Summer, men jeg koste meg.

59. Michael Chabon: Moonglow
Chabon kan man stole på – nydelig om om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som gjør det vanskelig for andre å elske dem.

60. Ali Smith: Autumn
Nesten mer et rasende dikt om 2016s forskjellige idiotier og brutaliteter enn en roman. Men også fint om kjærlighet som overlever på uventede steder.

A reasonable man (Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion)

Only the saints would joke so about the gods, because it was either joke or scream, and they alone knew it was all the same to the gods.

Nydelig karakterdrevet fantasy – i den grad at man nesten bare bryr seg om den herjede og plagede og heroiske og beske og galgenhumoristiske og lidenskapelige og vittige og prinsippfaste og diplomatiske og hissige og generelt fantastiske Cazaril. Men det er et flott persongalleri ellers også, med særlig mange uavhengige og sterke kvinner, som prinsesse Iselle, som plent nekter å være brikke når hun kan være spiller («Three thoughts marched across Cazaril’s mind: first, that Iselle had no such crafty plan, second, that were it to be pointed out to her, she would say Hm! and file the notion away against some future need, and third, that the Fox did not need to know about the first.»), og et veldig smart og elegant dosert plott. Og alt foregår i et overbevisende spansk-middelalder-aktig univers (mange språklige lekkerbiskener!), hvor spøkelser, forbannelser og guder sklir rett inn.