lørdag 1. januar 2011

Lest i 2010

24 bøker i 2010.
  • Alexander McCall Smith: Precious and the Puggies (Mer scots!)
  • Terry Pratchett: I Shall Wear Midnight (Det ser ut som om (en mollstemt ettertenksom) Pratchett fortsatt er blant oss. Og så drar Tiffany til Ankh-Morpork!)
  • Terry Pratchett: Wintersmith
  • Terry Pratchett: A Hat Full of Sky (Pratchett kler å skrive for barn, han blir inderligere og mer ettertenksom. Men fortsatt veldig morsom, så klart! Og alle bøker med Granny Weatherwax i seg er en fryd.)
  • Terry Pratchett: The Wee Free Men (Crivens! Hvem skulle trodd at en gjeng blåtatoverte scotstalende små menn i kilt kunne være så sjarmerende?)
  • Haruki Murakami: After Dark (Lett å huske hvorfor jeg slukte så mye Murakami på rappen for noen år siden. Surrealistisk, skjørt og rørende.)
  • Rudyard Kipling: The Jungle Book (eller mer presist, Mowgli-historiene i The Jungle Book og The Second Jungle Book. Egentlig gjør han jo alt som er viktig i den første novellen, «Mowgli’s Brothers». Men den er nydelig.)
  • Terry Pratchett: The Colour of Magic (En gang må man jo ta begynnelsen også. Den ER jo ikke like bra som fortsettelsen, vimsete og heseblesende fantasyparodi som den er, men jeg lo nå høyt flere ganger læll.)
  • Don DeLillo: Underworld (Nydelig konstruert og sammenflettet, og den siste delen hadde fortjent en mer samlet lesning enn jeg fikk gitt den. Men De Lillo liker vi, altså.)
  • Neil Gaiman: The Graveyard Book (Aldeles nydelig om barnets vidåpne evne til å ta ting for gitt. «Face your life, its pain, its pleasure.»)
  • Terry Pratchett: Moving Pictures («In fact the Guild of Merchants’ famous publication ‘Wellcome to Ankh-Morporke, Citie of One Thousand Surprises’ now has an entire section entitled ‘Soe you're a Barbaerian Invader?’»)
  • Evelyn Waugh: Brideshead Revisited (Hvorfor, å hvorfor har jeg ikke lest den før? Oxford, mellomkrigstida. Og så får den deg til å tenke mye på jeg-fortellerens mysterium: Charles kan umulig være så ordinær som han selv tror. Ellers hadde det ikke blitt noe Brideshead. Den katolske moralen er dog litt tung å svelge.)
  • Terry Pratchett & Neil Gaiman: Good Omens (Den blir ikke noe dårligere av at man har lest seg litt opp på endetidstegn i det siste.)
  • Terry Pratchett: Making Money (Ikke på langt nær så morsom som Going Postal, men Moist von Lipwig er jo verdt det likevel.)
  • Don DeLillo: Falling Man (Den tredje virkelig gode 9/11-romanen jeg leser. Minner litt om The Road på den måten at den bruker terroraksjonen til å rive teppet bort under føttene på hovedpersonene og ser hva som skjer. Og det er jo ikke så lystelig.)
  • Terry Pratchett: Going Postal (Må være en av de aller morsomste i hele serien. Moist von Lipwig fantastisk sjarmerende som svindler som plutselig og til sin forferdelse innser at talentene hans kan brukes til noe nyttig.)
  • Jonathan Coe: What a Carve Up! (I overkant tung på den satiriske labben, men underholdende, for all del.)
  • Terry Pratchett: The Truth (Olds!)
  • Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (Skjønner fortsatt ikke bæret av cricket.)
  • Cormac McCarthy: No Country for Old Men (Også veldig bra, knapt og mørkt og foruroligende.)
  • Terry Pratchett: Interesting Times (Jeg leser alltid Rincewind-bøkene ved et uhell og hulter til bulter, men dette må da være en av de bedre. Sjarmerende eldgamle barbarer og vittig vrengt Kina.)
  • Cormac McCarthy: The Road (Noe av det beste jeg har lest på lenge. Om menneskelig verdighet når alt er borte, the frailty of everything revealed.)
  • J.M. Coetzee: Life & Times of Michael K (Klinisk distansert, men likevel merkelig varmt skrevet om isolasjon og kontaktløshet. Veldedighet? Pføy!)
  • Zadie Smith: White Teeth (Tok alarmerende lang tid å lese, men vel verdt det. Myldrende, morsom og berørende.)

Ingen kommentarer: