Not those exact words (Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World)

Of course, the old district had been fine. We had all enjoyed ourselves and the spirit that had pervaded the bantering and those arguments had never been less than sincere. But then perhaps that same spirit had not always been for the best. Like many things now, it is perhaps as well that that little world has passed away and will not be returning.

An Artist of the Floating World er romanen før The Remains of the Day, og det er lett å tenke på dem som søsterromaner: Artist er på mange måter en japansk variasjon av temaene i Remains.  Her har vi kunstneren Ono, som stilte seg på nasjonalistene og ekspansjonistenes side før og under andre verdenskrig og viet kunsten sin til deres sak. Etter krigen ser han tilbake på dette valget og dets konsekvenser i et mylder av upålitelige minneglimt fra forskjellige tider og episoder – dette er selvfølgelig Ishiguros paradegrein. Ono angrer kanskje mindre enn Stevens, og vi får også mindre anledning til å bedømme akkurat hvor upålitelig han er som forteller, og dette gjør boka langt mindre eksplosivt emosjonell enn Remains. Den formelle, indirekte dialogen, pakket inn i lag på lag av japansk høflighet, er dog helt fantastisk.

Gangstermagi (Lee Kelly: A Criminal Magic)

I wish there was a way to obliterate all magic on days like this.

Det var vaskeseddelen som lokket meg til å plukke opp denne: «Night Circus meets Peaky Blinders». Nå synes jeg jo både Night Circus og Peaky Blinders har sine svakheter, så forventningene mine var ikke allverdens høye, men denne boka var i en veldig mye lavere divisjon, altså. Premisset er ganske morsomt: vi får en versjon av den amerikanske forbudstida der det er magi som er forbudt, og ikke alkohol. Dermed får man også buler hvor folk ruser seg på ulovlig magi, og gangsterbander som administrerer det hele. Men som den overtydelige tittelen antyder, boka er full av stivbeint eksposisjon og er generelt lite elegant skrevet; særlig er «gangsterstilen» irriterende. De to hovedpersonene er heller ikke nyanserte nok til å bære historien. For all del, litt sjarm har den jo, særlig i beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsglede, og magien som tveegget sverd. Men gangsterhistoriene er kjedelige greier.

As jumbled as a box of biscuits (Kate Atkinson: Emotionally Weird)

Do we really, she asks, want to listen to the prolixity of petty marital disputes over the cat, the lawnmower, the bottle of blood red wine? ∼ Nor, says Nora, do we want commonplace tales of hausfrau Angst, of the woman heroically making over her life with a handsome new lover, a beautiful child, a happy ending. Instead, we shall have murder and mayhem, plots and sub-plots, a mad woman in the attic, purloined diamonds, lost birthrights, heroic dogs, a soupcon of sex, a suspicion of philosophy.

Og med dette har jeg lest alle Kate Atkinsons romaner. Dette er ganske sikkert den rareste, og ikke den beste, men siden det er Atkinson, er det jo likevel svært mye å glede seg over. Selv til henne å være, er den eksperimentell i formen, med visitter i minst fem–seks romaner (delvis) skrevet av forskjellige fiktive eller dobbeltfiktive personer. Hovedhistorien er en til dels hysterisk morsom universitetsroman (nærmere bestemt fra humanioras forvirrede hjerte), som blir villere og seigere og mer irriterende jo lenger den holder på (og får mye kritikk for dette av forfatterens mor), og som skygger kokett for en ytterst dramatisk slektssaga som bare blir fortalt i små drypp innimellom, men som plutselig kommer til et trådsamlende klimaks. Og tenk at det gikk bra med den arme fantasyskrivende Kevin til slutt!

Good, kind Crake (Margaret Atwood: MaddAddam)

There’s the story, then there’s the real story, then there’s the story of how the story came to be told. Then there’s what you leave out of the story. Which is part of the story too.

«Hva du utelater fra historien» er selve grunnprinsippet i MaddAddam-trilogien, for også tredje bind dekker nesten nøyaktig samme tidsspenn som de to foregående, men viser fram enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Jeg ser at noen ikke liker dette siste bindet, men jeg syntes det var utrolig tilfredsstillende å få Zeb- og MaddAddam-brikkene også på plass i det grimme 3D-puslespillet. Det siste bindet kravler seg ellers et lite stykke videre inn i postapokalypsen, og jeg må si at det er en overraskende optimistisk sådan. Komplett med en riktig rørende kjærlighetshistorie. («Some days I did tell myself you were dead, though. I called that ‘realism.’ But the rest of the time I was waiting.») Men det er fortsatt preapokalypsen som er fokuset, og den er akkurat like skummel som før.

For øvrig ler jeg meg fordervet av craker-versjonene av forskjellige begivenheter. 

Alarmingly close to fact (Margaret Atwood: The Year of the Flood)

So Toby was not wrapped in some otherworldly sheepfold-like cocoon, as she’d once supposed. Instead she was walking the edge of a real and potentially explosive power.

Andre bind i MaddAddam-trilogien dekker omtrent akkurat samme tidsintervall som Oryx and Crake, men denne gangen ikke inne fra de priviligerte og beskyttede boområdene til de store genmanipuleringskonsernene, men fra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, som venter på the waterless flood. Og som vi allerede vet, får de den. Beskrivelsen av den temmelig ekstreme og pietistiske, men likevel flekkvis pragmatiske og overraskende kjærlige sekten er helt strålende, og veldig, veldig morsom, på den særegent atwoodsk-nifse måten. («I pinned a fish onto Shackie, and Croze pinned a fish onto me, and Shackie pinned a fish onto Amanda. A lot of kids pinned fish onto Nuala, but nobody pinned a fish onto Toby because you couldn’t get behind her without her knowing. Adam One pinned a fish onto himself to make some point about God.») Og de salmene! Etter hvert får historien flere og flere berøringspunkter med Oryx and Crake, på veldig tilfredsstillende måter.