Salige er nerdene (Ernest Cline: Ready Player One)

It helps to be an obsessive-compulsive geek. With no life.

Ready Player One er ikke noen spesielt velskrevet bok (Cline er absolutt ingen fintfølende stilist), men den tar det igjen med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Det jeg liker aller best er hvor nyansert han framstiller det altomfattende virtuelle miljøet OASIS, der nesten alle i den heller deprimerende nære framtida tilbringer all sin tid. Her ville det jo vært veldig lett å velte seg i moralsk indignasjon (som jeg syntes Version Control gjorde), og for all, del, boka har absolutt sin andel bleke folk med svinnende muskelmasse, evig iført VR-visir og sensordress, mens de blåser i at den virkelige verden går i hundene. Men OASIS er også beskrevet med stor kjærlighet og entusiasme, av en som vet å sette pris på den helt særegne sinn-mot-sinn-kontakten som er internettsosialiseringens store forse. Og ideen om virtuelle offentlige skoler der alle barn kan gå, er jo intet mindre enn genial. (Ikke minst alle de nyttige restriksjonene! «There was never any fighting on school grounds. The simulation simply didn’t allow it. The entire planet of Ludus was a no-PvP zone, meaning that no player-versus-player combat was permitted. At this school, the only real weapons were words, so I’d become skilled at wielding them.»)

Så det er nerdene som skal arve jorda. Fordi de bryr seg om ting med enøyd intensitet.