Fiskeboller og kameler

Storesøster har lagt sin elsk på den sangen som går sånn:

Fiskeboller bor i havet,
havet er fiskebollens hjem.
Dette er det første verset.
Nå er det bare 9 [99, 999, 9999 …] vers igjen.

Av uransakelige grunner syntes jeg det var en god idé å følge opp med å lære dem også «Og trosten tok et bær» og «Alice the camel». (’Cause Alice is a horse!)

De lo så mye av den multipuklede Alice at det kan være grunn til å frykte at det kan gå som det gikk i Helen DeWitts The Last Samurai. Sibylla og Ludo kjører rundt og rundt på Circle Line, og Ludo synger «Ten green bottles». (And if one green bottle should accidentally fall / there’ll be nine green bottles hanging on the wall. Osv.) Og Sibylla tenker at det kunne ha vært verre, dette er jo en sang som ikke bare teller ned, men også barmhjertig nok begynner på 10.

Dagen etter på Circle Line synger Ludo 273 vers av sangen (10 + 0 + - 262). «Kunne jeg være sikker på at han ikke ville begynne på nytt igjen på -263 eller ville noen som kjente gutten tilby rimelige odds for at han ikke ville det? Nei.»

Maksimalistbakeriet

Sobert og behersket er for feiginger. Og så et råd til alle dere der ute: Ikke legg alle barnas bursdager med fire dagers mellomrom og i umiddelbar nærhet av en større høytid. Puh!

Tjuvsommer

Det var jo ikke egentlig sommer. Det var vår, sånn kirsebærblomstringsvår, badet i ubegripelig skarpt middelhavslys.


Men når man satt i sola og i le, kunne man sitte i kortermet. Om man da også ga ungene en tilstrekkelig stor is hver, kunne man drikke cappucinoen sin sakte og titte på folkelivet. (Alle de kortermede var sulteforede skandinaver. Italienerne hadde boblejakker.)


Om man var under sju år, kunne man bade. I den alderen kan termostaten tydeligvis skrus av etter ønske. De holdt ut forbausende lenge, kom opp blå og ristende, og italienerne (i boblejakkene sine) pekte og lo av oss.


Om man sørget for å overholde Regel nr. 1*, kunne man dessuten sitte på bastionen ut mot havet og spise spaghetti alle vongole con bottarga og drikke vin og få lett soleksem på kinnene (jeg trenger vel knapt å nevne at italienerne satt inne og kikket forferdet på oss).


Alghero er et nydelig sted. En perfekt liten middelalderby med trange gater, med tårn og katedraler og brostein og ørsmå smug og Lady og Landstrykeren-klesvask overalt. Og så var det jo påske, så de hadde festet blodrøde hetter over alle gatelyktene, noe som ga enestående maleriske kveldsturer i gamlebysmugene.


Det røde lyset var egentlig til påskeopptogene, og langfredag var den store dagen. Opptoget inkluderte alt fra et digert krusifiks, en opplyst kiste med enda et krusifiks i, et kor iført artige sardiske folkedrakter, et digert hornorkester à la Gudfaren, småjenter i hvitt med svarte blondeslør, gamle svartkledde damer med røde lykter, politimenn i oppsiktsvekkende paradeuniformer (med et salig virvar av hvite epåletter, røde render, blå og røde dusker, gullstriper, og med kårder!!), personasjer i Ku Klux Klan-aktige hetter og helgenstatuer i naturlig størrelse. Lillesøster ble så fascinert av hele opplegget, og så til de grader gråtkvalt av medlidenhet med statuen av den sørgende Maria, at jeg nesten fryktet at hun ville kreve øyeblikkelig konvertering for hele familien. Etter en lengre samtale om Jesus, Josef, Maria, Barabbas og Pilatus erklærte hun dog at «Jeg tror litt på alt, jeg!»

For å bestyrke denne holdningen gikk vi opp på takterrassen vår (store, sentrale treromsleiligheter med digre takterrasser er skambillige i april) og kikket på stjernene og fortalte de sørgelige restene av den stjernebilderelaterte greske mytologien jeg var sånn en racer på da jeg var ca. ni. (Storesøster, bestyrtet: «Hæ?! Er de derre Castor og Pollux i MITT stjernetegn?!»)

* Prøv aldri å gå på en restaurant som ikke har pommes frites og/eller pizza. La oss forbigå i stillhet vårt ene forsøk på å bryte denne regelen.

Descartes (6 3/4)

– Pappa, er dette en drøm?
– Nei, dette er virkeligheten.
– Men hvordan vet du det?

Manndomsprøven

Jeg hører de sier det er silkeføre. Og det er ikke at jeg ikke ser at det er vakkert med gnistrende hvitt mot lyseblått og meterlange istapper og slikt. Hadde det bare ikke vært for de hersens ullbuksene.

Det er vanskelig for utenforstående å forestille seg hvor anstrengende det kan være å få ett skjerf, en hettelue, en vanlig lue, to boblejakker, fire votter, fire cherrox (ullsokker avvises på det sterkeste!) på to svært viljesterke unge damer.

Og altså ullbuksene! Er det noe som kan gjøre en mer ute av seg enn en fireåring som pjusker formålsløst med en høyst nødvendig ullbukse i fem minutter uten at den på noen måte kommer på? Man griper seg selv i å hoppe opp og ned i fistelraseri.

Nei, gi meg den første dagen i april–mai med temperatur opp mot tjue. Borrelås festet. Ferdig!

Som kun en mor kan elske

Trøtte, personlig-sfære-invaderte foreldre* til veldig små barn mumler noen ganger innett til seg selv ting à la «De vet ikke hvor godt de har det!» Det handler ikke sjelden om nattesøvn. Jeg vil derimot foreslå en mer positiv vinkling. Det finnes noen ting bare en småbarnsforelder kan klare å sette pris på. En ting er f.eks. ensomme langdistanseflighter. Ti timer i et trangt lite sete, omgitt av fremmede, ernært av plastinnpakket flymat? Vidunderlig!!! Ti timer helt for deg selv uten noen krav! Ingen som klatrer over hele deg og sparker i setet til han foran! Du kan lese TO romaner! (Eller skrive konferanseinnlegget ditt, da, i den virkelige verden.)

En annen ting i samme sjanger er en skikkelig forkjølelse. (Her er det en forutsetning at du er den eneste i husstanden som er sjuk.) Hjernen din er erstattet med snørr. Du er mørbanket i hele kroppen. Mandlene dine er så hovne at det bare er en smal, ildrød passasje der svelget skulle vært. Du lever av halspastiller og te. Fantastisk!!! Du får være hjemme mutters aleine på en hverdag, og hodet ditt kan ikke brukes til annet enn å lese romaner og se på kostymedrama! (Eller kanskje en litt irrelevant lingvistisk artikkel. Det er luksus det også.)

* Jeg har hørt at det også finnes foreldre som elsker det symbiotiske småbarnslivet. Takes all kinds, osv.

Ting som ikke står i Travel with Children

Når du kjører en spektakulær fjellvei på Sardinia i skumringen og ser nesten-fullmånen komme opp over en vill og forreven rygg, da vet du at «Maur i rumpa» vil være soundtracket til dette uforglemmelige synet resten av ditt liv.

Når den nysgjerrige og viljesterke fireåringen din har hørt «Maur i rumpa» over 20 ganger på tre dager, vil hun prøve å putte maur i rumpa si. Og lykkes. Og fryde seg over å drukne den stakkars rumpemauren i Middelhavet. Og selvsagt gjenta bedriften. Og til slutt vil hun finne ut på den harde måten at noen maur biter.

Fremmed mat er Skummelt™. Voksne har rett og slett ikke fantasi til å forstå hvor underlig og frastøtende fremmed loff, pasta uten saus, jordbæryoghurt og ultrapasteurisert melk kan være. Egg, pommes frites og is er derimot godt jorda rundt. Det kan tilføyes at om man lar små barn leve en hel dag på is, brus og croissanter, vil de til slutt finne ut at de allikevel liker italiensk pizza og spise opp mammas middag.

Ferien er en god arena for å kreve selvbestemmelse, mener seksåringen. All tilstandsendring er utrolig teit. Det er helt uaktuelt å gå på stranda. Det er også helt uaktuelt å komme opp igjen av vannet igjen når man først er blitt jagd uti.

Feriens absolutte høydepunkt er en katt som systematisk sover morgenluren sin i solsenga vår. De ondskapsfulle foreldrene nekter nussepusen å spise av frokosten vår, selv om den ber aldri så tynt. Den fornuftige delen av familien beklager dette på det sterkeste og forklarer pusen i en pedagogisk-medlidende tone at voksne bare er så kjipe. Katten er hovedtema for samtlige postkort som blir sendt.

Seksåringen leser italiensk så det koster på juicekartongene og lærer seg å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall.

Sardiske veier er svingete. Når katastrofen inntreffer og storesøster kaster opp over hele seg, blir den kultiverte utflukten til et arkeologisk utgravningssted raskt forvandlet til en vill jakt etter nye klær. Vi kommer oss til ruinene ved Nora til slutt, men det er ingen tvil om at det var langt mer spennende å kjøpe t-skjorte og rosa shorts på Majorca supermercato. Som man så dekker med sjokoladeis ved første anledning.

Sommerklisjé

Nyplukket jordbær i barnehånd.

Et planteparadoks, eller den motvillige hageelsker

Jeg skal for guds skyld aldri ha hage. Livet er for kort. Luke, vanne, klippe gress? Beskjære, kantklippe, holde noenlunde orden? Nei, nei. Jeg er lykkelig over betonghellene mine.

Men jeg måler altså sommerhalvåret i blomster, og ikke bare i markblomster. Det begynner med hestehov, selvsagt, og hvitveis og løvetann. Men så er det forsytiaen, som eksploderer i gult på bar kvist. Og syrinene. For en lukt! Magnoliablomstring i Botanisk hage, det er ren høytid! Og nå er det sjasminens tur. Ingenting lukter bedre, og ingen blomster er mer eterisk vakre og grønnhvitt gjennomskinnelige.

Jeg har overført entusiasmen til ungene, og nå forlanger de hage. Det blir det ikke noe av. Likevel er vi skjønt enige om at i en helhypotetisk hage skulle vi hatt både syriner og sjasmin. Og liljekonvall. I en såpass kontrafaktisk verden ville jeg sikkert greid å holde liv i et magnoliatre også.

Men det er ikke helt fritt i praksis heller. Vi har et skikkelig premiejordbærkart på terrassen, og en indre, lenge undertrykt jordbrukerspire synes det er ganske stas. Jeg syntes så tydelig at jeg så det første skjæret av blekrødt i dag.

Kong Vinter

Vi har lagd snømann med ekte gulrotnese (hviiiin!). Og i dag overlevde jeg t-banetur med to barn, ett par ski og ett banebytte, og klokket likevel inn i barnehagen 07.45.00. Det er da de utroligste ting man skal gjøre for første gang nå for tida.

Eksorsist ønskes

«Men det er jo ingen som er gode til å gå på ski første gang de prøver! Jeg skjønner at det ikke var så gøy på skiskolen når alle de andre hadde prøvd før, men du må jo prøve litt før du får ordentlig til å gå på ski! Kom igjen, nå kler vi på oss og går ut, og så prøver du å gå litt rett fram på flatmark, så hjelper jeg deg opp om du detter! Du skal få sjokolade!!!»

Det kom ut av min munn. Den mangeårige antigymaktivistens. Munnen til hun som ikke har gått på ski på 22 år. Det kom med kvitrende gymlærerstemme. Det verste er at det virket.

Dagens eksotiske opplevelse

Det er ikke lett å være yngst. Og hvis man ikke er tre år og har en storesøster på fem, kan man nok ikke forstå hvor forsmedelig det er at man ikke får eget månedskort. Begrunnelsen, at man fortsatt er så liten at man ikke trenger å betale på t-banen, var selvsagt bare salt i sårene.

Slik fikk jeg nok en gang gleden av å trille barnevogn på stasjonsplattform med krakilsk, brølende treåring oppi. Men det hun brølte, er nok ikke hverdagskost:

– Jeg VIL be-he-hetale på t-banen! JEG VIIIIL BETALE!!!

Ikke akkurat en hageblogg

Du vet at du aldri må skaffe deg hage når du planter i balkongkassene først 26. juli. Det eneste vi har gjort med dem før i år, er å plukke vekk de lange, strantne, visne restene fra fjorårets så-selv-prosjekt. (Vi har en egen radar for blomster som blir meterlange. Det er nesten litt godt gjort.) Det skjedde i juni en gang. Jeg kan ellers fortelle andre plantesenternoviser at de ikke har spesielt mange balkongplanter igjen på Plantasjen i slutten av juli. Ikke en stemorsblomst i mils omkrets.

Men ungene syntes det var moro, da. Riktignok grøsset begge svært så byfrøkenaktig over både konsistensen, lukta og meitemarkgehalten i blomsterjorda (er det galt å ha 300 meitemarker i balkongkassa?), men det var bra å trekke planter ut av potter og vanne til den store gullmedalje.

Herved er det altså dokumentert at balkongkassa vår har sett småborgerlig-prydelig ut også i år. Vi får se hvor lenge det varer.

Eksistensiell

– Mamma, eksisterer alle?

Spørsmål femåringen sikkert angrer på å ha stilt

– Mamma, hva betyr het, som i kjærligHET?

Moahahahahaha!

Hits for Kids

Hanen stend på stabburshella, bonden gjeve honom konn.
Rakkin skvakkar i bergje nord og hjuringen blæs i honn.

Dette er ukas fulltreffer i heimen. Egentlig skriver jeg bare om det for å informere om at min mann ordboksredaktøren nå har oppklart det ugjennomtrengelige «rakkin skvakkar» for meg. Tenk at jeg har kunnet sangen i 20 år uten å vite at det faktisk er reven som gneldrer nord i berget. Jeg har allerede sørget for at mine barn ikke skal bli traumatisert på samme måte. Dagens gode gjerning.

Alfavita

Kronologi er oppskrytt. Leve den alfabetiske rekkefølgen!

Avreise. Klokka 04.15 hjemmefra. Hva gjør man ikke for et billig fly?

Balkong. Om man ser hele havet fra balkongen, føler man at man Får Noe Ut Av Dagen™ selv om man bare sitter og glor på båtene i Vathy-bukta på Sifnos.


Charlie og sjokoladefabrikken. Slukt på tre dager i åndeløs spenning. Endelig har jeg et barn som vet hva snossebær er.

Drømmestrand. Denne gangen går premien til Provatas på Milos. Perfekt gyllen sand og nydelig langgrunt.


Ernæring. Pommes frites og søt appelsinsaft har vel noen nyttige næringsstoffer i seg?

Fisk. Det er i hvert fall sunt. Og så var de veldig interessante helstekt. For ikke å snakke om hvor spennende det var med blekkspruter som hang til tørk.

Gratulasjoner. Til Runa som fylte tre og Åsne som fylte fem mens vi var på ferie. Her skjender den yngste jubilanten det greske flagget.


Hyl og skrik. Helt sikkert. Men det har vi allerede fortrengt.

Is. Glemte jeg å nevne under ernæring.

Jul i Svingen. Det perfekte soundtrack til en strandferie, mener enkelte.

Kattunger. Damen i den bittelille rotebutikken i Vathy hadde kattunger, og lot jentene leke med dem så mye de ville. Det var stort.


Lingvistikk. Hva er «causation from te sea»?!


Mat. Smaker ekstra godt når tavernaen ligger rett på en langgrunn strand, sånn at ungene kunne tasse rundt i vannkanten og kategorisere småstein, mens visse andre vegeterte med vinglassene sine ved bordet.

Nasjonalsangen og andre patriotiske sanger. Når man insisterer på å reise på ferie 18. mai, er straffen at barna dine avsynger disse svært høyt og med skremmende god diksjon når og hvor det skal være. Det var nok ingen skandinaver i mils omkrets som gikk glipp av oss. (Eller noen andre, for den saks skyld.)

Ost. På Sifnos lager de vanvittig god myzithra, bløt sauemelksost som de klæsjer på toppen av den greske salaten i stedet for feta. Nam!

Propellfly. De greske propellflypilotene var i streik da vi dro nedover, men var så greie å ikke kansellere akkurat vårt fly fra Athen til Milos. Det var en interessant flytur på 35 minutter, som viste at allmenne greske holdninger til trafikksikkerhet også gjelder i fly. Flyvertinnen gadd nemlig ikke å spenne seg fast ved avgang og landing. Hun bare draperte sikkerhetsbeltet nonchalant over skuldrene. Det gjaldt jo ikke henne.

Q. «Jeg ser med øyet mitt noe som begynner på Q!» «Ku?» «Nei, SKALLO!!!»

Reisevante. Det er de, ungene våre. Det går veldig bra på transportetappene, vi fikk til og med ros to ganger fra vilt fremmede for akkurat det. Men finnes det kurs i avslapning for små barn?

Sarakiniko. Merkelig hvitt klippelandskap på Milos.



Treåring. Må fortsatt ha et transportmiddel. Bæremeisen er guds gave til småbarnsforeldrene. Her sett i Plaka på Milos.


Ufisk. Eller nærmere bestemt kråkeboller med lange, svarte pigger. Skumle saker, og vår beskrivelse av hva som kunne skje om man tråkket på en, var nok til å gi Åsne vannskrekk i flere dager. Det skjedde heldigvis aldri, og etter hvert hilste vi vennskapelig på dem fra bryggekanten.

Vathy. Et deilig sted, vakkert, langsomt og godmodig. I hvert fall i mai. Det kan bli en vane.



WC. I Hellas får man vanligvis ikke lov til å kaste dopapiret i do, da greske rørleggere synes slikt er unødvendig luksus. En uforglemmelig gang hadde romutleieren dekorert doen med et bilde av Neptun som stikker en dopapir-synder i rumpa med treforken. Men hvorfor er det ikke lov i store snøggbåter som tidligere har trafikert norskekysten? Det må utelukkende være for å opprettholde moral og rutiner.

Xanthakis. Vi kan jo reklamere litt for romutleierne våre i Vathy, siden de begynner på X. Det er nok en av de aller beste leilighetene vi har hatt i Hellas.

Yoghurt. Med honning. Nam.

Zographou-klosteret. Nei, damer har fortsatt ikke adgang til Athos. Men det nærmeste jeg kom å gjøre noe faglig eller jobbrelatert på denne turen, var å sluke Elizabeth Kostovas The Historian. Zographou er med, Codex Zographensis’ hjem, og dessuten noen slaviske femtenhundretallsmanuskripter, som jeg moret meg med å finne anakronismer i (for lite ydmykhet og selvpisking).

Ærlighet, i overkant mye. Ustoppelig klapping på bikinimagen min etterfulgt av hint/teorier/krav om babyer der inne. Jeg trøster meg med at pedlederne på begge ungenes avdelinger er høygravide.

Øretelefoner. Nok en av guds gaver til omreisende småbarnsforeldre. Men vi var praktisk talt tv-frie i to uker, det skal vi ha. Og jeg klarte meg to uker uten nett!

Årets tur er slutt. Men vi begynte å fable om september på Småkykladene da vi satt på ferja til Pireus, vi gjorde det.

Ekstrem ekstensjon

For snart-treåringen er -mor et helt generelt diminutivsuffiks. I går produserte hun uten å nøle

Runa-mor
Åsne-mor
mammamor
pappamor

og sist, men på ingen måte minst

bestefarmor!

Den siste var altså dannet av bestefar. Lingvistforeldrene var fra seg av flirfull begeistring.

I den uendelige serien «Du vet du er småbarnsmor når …»

… når du synger «Åkken Bom» for noen som samtidig prøver å stappe bamsen sin inn i munnen med føttene. (Og du gleder deg over at det ikke er din munn som er målet denne gangen.)

Magnolia

Magnoliaen har et magisk-poetisk navn, blomstrer bare én uke, lukter eksotisk og søtt og ser ut som noe fra et japansk maleri. Og den vokser i Botanisk hage, i gangavstand fra oss. Assortert avkom kan skimtes gjennom greinene. Det har vært en storartet maidag.