Sommerklisjé

Nyplukket jordbær i barnehånd.

Se gresset gro

Det vokser faktisk gress i jordbærpottene våre, men vi er mer interessert i stjerna i showet. Hun er nesten klar!



Her er dokumentasjon på Sinsen-markjordbærene også. Idylliske dager.

Midtsommer, høysommer, fullsommer

Ettersom jeg så skamløst avslørte blomsterromantikken min i går, er det jo like greit å fortsette. Se, premiejordbæret rødmer virkelig! Og på veien hjem fra t-banen plukket vi masse fullmodne markjordbær. Det er sommer.

Et planteparadoks, eller den motvillige hageelsker

Jeg skal for guds skyld aldri ha hage. Livet er for kort. Luke, vanne, klippe gress? Beskjære, kantklippe, holde noenlunde orden? Nei, nei. Jeg er lykkelig over betonghellene mine.

Men jeg måler altså sommerhalvåret i blomster, og ikke bare i markblomster. Det begynner med hestehov, selvsagt, og hvitveis og løvetann. Men så er det forsytiaen, som eksploderer i gult på bar kvist. Og syrinene. For en lukt! Magnoliablomstring i Botanisk hage, det er ren høytid! Og nå er det sjasminens tur. Ingenting lukter bedre, og ingen blomster er mer eterisk vakre og grønnhvitt gjennomskinnelige.

Jeg har overført entusiasmen til ungene, og nå forlanger de hage. Det blir det ikke noe av. Likevel er vi skjønt enige om at i en helhypotetisk hage skulle vi hatt både syriner og sjasmin. Og liljekonvall. I en såpass kontrafaktisk verden ville jeg sikkert greid å holde liv i et magnoliatre også.

Men det er ikke helt fritt i praksis heller. Vi har et skikkelig premiejordbærkart på terrassen, og en indre, lenge undertrykt jordbrukerspire synes det er ganske stas. Jeg syntes så tydelig at jeg så det første skjæret av blekrødt i dag.

Mysterier

Hvorfor satte noen opp en sofa og fem (5) defekte tv-er i en koselig halvsirkel utenfor Hasle T-banestasjon i februar?
Og likeledes, hvorfor henger det et bilde av en dame i grønn kjole og et digert revehode i pappmasjé på damedoen i 3. etasje, Niels Treschows hus, Blindern?


Uansett, jeg smiler fortsatt av begge deler.

I guess I'm too Scandinavian

The relief of spring
Intoxication of summer rain
Clearness of fall
How winter makes me reconsider it all

(Ane Brun)

Sånn er det. Venter på juniregnet nå.

Alderen tynger

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»