Alternativ barnefilm

Det er fristende å si at man fikk barn for å kunne dele bøker og filmer med dem etter hvert som de vokser opp. I hvert fall er det en av de klare bonusene med å ha dem når de først er der. Jeg sitter stadig og teller ivrig ned til de er store nok til å se eller høre noe jeg selv har elsket inderlig høyt (Holy Grail snart?), men av og til er det også storveies å vise dem noe som egentlig ikke er så fantastisk, men som de bare er akkurat i perfekt alder for.

Dere visste kanskje ikke at Titanic er en barnefilm?* I hvert fall er det sånn at når man er seks eller åtte, kan man se den uten så mye som en millimeters distanse, sluke kjærlighetshistorien med agn, snøre og søkke, være like desperat spent ved hver eneste hindring og låste port, og gråte overgivent over epilogen (og ingenting er som en seksåring som gråter av rørelse). Og overtydeligheten og den hardhendte ironien er akkurat passe om man skal forklare unger på den alderen om hybris og livbåtkapasitet. De får rett og slett det aller beste ut av den overdådige framstillingen av en obligatorisk historie. (Og så er det jo bra vi ikke skal på øyhopping i år, siden lillesøster hevder hun aldri skal kjøre båt mer i hele sitt liv.)

* Sexscenen var heldigvis nesten så tekkelig som jeg husket. Og jeg unngikk behendig alle forekomster av «prostitute» og «whore» mens jeg leste opp tekstene. Det får vi heller ta en annen gang.

På kino i 2012

13. februar: The Descendants
Fint, om enn ikke akkurat banebrytende, familiedrama/roadmovie om å miste et familiemedlem i en uavklart situasjon. Clooney er fin som sint og sår og spaltet, og særlig historielinja med den eldste datteren er flott. Jeg kan styre meg for bihistorien om eiendomssalget (den symbolikken blir nokså kvalm om du tenker for lenge på den). Best husker jeg sluttscenen, for en fin og usentimental måte å vise hverdagskjærlighet på.

2. februar: Tinker, Tailor, Soldier, Spy
Man skulle jo tro at dette var en spionthriller, basert på John Le Carré som den er, men det nektet den å være. Hodet mitt ville ikke helt være med på dette, og spant seg noen egne intriger, og det forstyrret kanskje opplevelsen litt. Til å være en film som handler om avsløringen av en moldvarp i hjertet av den engelske etterretningen, var den helt bemerkelsesverdig lite interessert i intrigen bak, og løsningen blir nærmest presentert som en tilfeldighet. I stedet er filmen fragmentarisk – alle historiene er bruddstykker, og alle personene blir bipersoner, med unntak av Gary Oldmans utrolig uttrykksløse Smiley. Som heller ikke gir ved dørene. I stedet funderer filmen på relasjoner og lojaliteter mellom folk som er knyttet tett sammen i en fullstendig nådeløs bransje. Alt satt i et fantastisk snusbrunt og røykfylt 70-tall. Må jeg se den en gang til, tro?

5. januar: Sherlock Holmes. A Game of Shadows
Det var i grunnen veldig morsomt å se denne dagen etter BBCs fantastiske A Scandal in Belgravia, de gjorde seg som double feature. Den alien-aktige, aseksuelle Cumberbatch mot den maniske, intuisjonsdrevne og definitivt aldri aseksuelle Downey. BBCs kjølige, intellektuelle og intrikate plott mot filmens bråkete tøyse- og skyteplott. Det er jo ikke tvil om at BBC kommer uendelig mye bedre ut, men Downey og Jude Laws totalt uimotståelige Watson (den barten!) er verdt kinobilletten med god margin, og Stephen Fry skader heller ikke. Dessuten syntes jeg de hadde en fin Moriarty, og hvorfor underdrive framstillingen av Reichenbach-fossen?

Bøker lest i 2011

I 2011 har jeg lest 35 bøker, om jeg regner med Sandman-heftene (og det gjør jeg!) og Vargas Llosa som jeg ikke orket å lese ut (og det fortjener jeg!).  Takk til Kindle for en ekstra giv på slutten av året!

• Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender (Denne gangen er synsvinkelen Sins, og jeg synes hun er enda hakket mindre interessant enn Mae. Det blir for lite Nick og Alan! Men det var en bra plottwist mot slutten denne gangen også, det skal hun ha.)
• Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant (Æh, ja. Det er fort gjort å bli besatt av demoner. Mae er ikke en like interessant jeg-person som Nick, men til gjengjeld er det en del fantastisk dialog her, og du store allstyrendes, så fort jeg slukte denne.)
• Sarah Rees Brennan: The Demon‘s Lexicon (Om magikere og demoner, men med en utrolig fiffig synsvinkelbruk og et fantastisk plott.)
• Terry Pratchett: Hogfather (HO. HO. HO.)
• Terry Pratchett: Maurice and his Educated Rodents (Pratchett skriver bemerkelsesverdig bra for yngre lesere, de bøkene er gjerne dypere, ømmere og mer ettertenksomme enn den jevne Discworld-bok. Rørende liten fabel om toleranse, med snakkende rotter og en sarkastisk katt i hovedrollene.)
• Jonathan Franzen: The Corrections (Ambivalent. Syntes den var grunn og tåpelig fram til omtrent midten, og så slukte jeg resten rått. Kan jeg tilgi?)
• Terry Pratchett: Snuff (Jeg synes nok jeg merker at han ikke skriver lenger, men dikterer, og den er ikke like morsom som den gjengse Pratchett pleier å være. Men Vimes er definitivt fortsatt Vimes, og jeg er veldig glad for at han fikk en bok til.)
• Terry Pratchett: Eric (Rincewind igjen, men man kan tilgi ham for papegøyens skyld. «Limited wossname. Doodah. Thingy. You know. It's got words in it.»)
• Connie Willis: Blackout/All Clear (Dette er én bok og ikke to, og den er til og med nesten ikke for lang. Nydelig problematisering av Oxford-tidsreisingen, og samtidig overbevisende fint om England under blitzen. Morsom og rørende og rasende spennende.)
• Cormac McCarthy: All the Pretty Horses (på Kindle! «I've no sympathy with people to whom things happen. It may be that their luck is bad, but is that to count in their favor?»)
• John Irving: A Prayer for Owen Meany (Den er altfor, altfor lang, og særlig åttitallspolitikken er datert så det holder. Barndomsskildringen, Johnnys mors død og Owens endelikt er derimot fortsatt storartet skrevet.)
• Arthur Golden: Memoirs of a Geisha (Det er lov å lese denne om igjen når man nettopp har vært i Japan. Så vidt.)
• Emma Donoghue: Room (Alt i alt føles det ikke spekulativt, men jeg er glad jeg visste så lite om den da jeg begynte. Leste den i en intens jafs, og det er veldig, veldig godt om barns evne til å ta ting for gitt og skape egen normalitet, og enda bedre om kjærlighet mellom forelder og barn. Femåringsperspektivet er nydelig gjennomført.)
• Terry Pratchett: Pyramids (Gotta love Guild of Assassins!)
• George R.R. Martin: A Dance with Dragons (Ingenting er enkelt, ingen er entydig god eller ond. Og ingen har spesielt lyse utsikter. GRRM kan bare våge å dø ifra de siste bindene!)
• George R.R. Martin: A Feast for Crows (Det sier litt om persongalleriet at du kan ta ut de tre mest sentrale personene og likevel ende opp med en bok som denne.)
• George R.R. Martin: A Storm of Swords (Å, Tyrion! Å, Jaime!)
• George R.R. Martin: A Clash of Kings (Egentlig enda mye bedre enn A Game of Thrones. Avsindig engasjerende, og med en karakterdybde du virkelig ikke venter deg av episk fantasy.)
• George R.R. Martin: A Game of Thrones (Stort bredere kan man vel ikke anlegge en roman? Svært sparsomme, men desto mer effektfulle fantasyinnslag. Enormt og fascinerende persongalleri, som Martin ikke tar fem øre for å hogge ned for fote. Og det er åpenbart at ennå har historien bare så vidt begynt.)
• Arthur Conan Doyle: The Adventures of Sherlock Holmes («Crime is common. Logic is rare.»)
• Jasper Fforde: One of Our Thursdays Is Missing (Dette blir for mye BookWorld for meg, altså. Det er muligens tilsiktet, skal jeg dømme etter Thursdays korte og blodfulle gjesteopptreden IRL, men de første 200 sidene er knasende tørre og altfor sjelden ordentlig morsomme. Slutten er dog ganske kul, og BookWorld-kartet er aldeles ubetalelig.)
• Arthur Conan Doyle: A Study in Scarlet (Du skal se det papirløse samfunnet er på vei. Moro å sammenligne med BBCs Study in Pink!)
• Arthur Conan Doyle: The Hound of the Baskervilles (Første bok lest i sin helhet på iPhone! Holmes virker nesten mild og empatisk når man har vent seg til BBC-Sherlock.)
• Neil Gaiman: Season of Mists (Sandman 21–28. Nøkkelen til helvete vil man ikke ha.)
• Siri Hustvedt: The Summer without Men (Kan en historie om en 55-årig kvinne midlivskriseforlatt av mannen bli annet enn traurig? Om den blir fortalt av en upålitelig, kvikksølvaktig og anarkistisk jeg-forteller som hele veien problematiserer fiksjonens vesen, og samtidig forteller deg mer eller mindre ubehagelige sannheter, så!)
• Nicole Krauss: Man Walks into a Room (Hvem er man om man mister alle minner fra de siste 24 årene? Begynnelsen, der Samson bor sammen med en kone han overhodet ikke kjenner, og slutten, der han velger å ta kontakt med det gamle livet sitt igjen, er uhyre bra, og kanskje fordi dette virker så sant, blir jeg skeptisk til sci-fi-eksperimentet i midten.)
• Neil Gaiman: Dream Country (Sandman 17-20. Jeg likte Dream som katt. Og Shakespeare-historien var nifs på en Jonathan Strange & Mr. Norrell-aktig måte, ikke mye søte de alvene der.)
• Jasper Fforde: Shades of Grey (En bok som overhodet ikke driver med eksposisjon. I stedet blir leseren kastet inn i en svært alternativ framtid, og må bare prøve å forstå den selv, akkurat som hovedpersonene må prøve å forholde seg til fortida på ekstremt sketchy grunnlag. Den er tidvis fryktelig morsom, men jo lenger man leser, jo svartere innser man at den er.)
• Michael Chabon: The Final Solution (En skarp, finurlig og ettertenksom liten bok forkledd som kriminalroman. Og siden mitt hode ikke er «a single great organ of detection», brukte jeg over halve boka på å innse hvem dette egentlig handlet om.)
• Nicole Krauss: The History of Love (Kunstneren som gammel mann (og som ikke vet om at han nådde ut). Mennesker som på forskjellig vis begrenser livene sine og fiksjonaliserer dem på grunn av et sentralt savn. Det blir vanskelig å glemme Leo Gursky.)
• Neil Gaiman: Coraline (Her skulle man nok ikke sett filmen først. Boka er enkel og fin og renskåren, men den virker litt blodfattig i sammenligning.)
• Mario Vargas Llosa: The War of the End of the World (Parkert på side 200 fordi det var altfor mange sider igjen. Jeg likte dog veldig godt skildringene av sektmedlemmene. Det var verre med de politiske utlegningene.)
• Neil Gaiman: The Doll's House (Sandman 9-16. Vakkert og avskyelig og merkelig og helt forheksende.)
• Neil Gaiman: Preludes & Nocturnes (Sandman 1–8. Umiddelbart hekta.)

På barnebokfronten kan vi endelig melde om at Harry Potter-æraen er over. Det har vært en  fornøyelse. Vi liker Doktor Proktor også.

• J.K. Rowling: Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter-æraen er over. Det var ganske stort å lese Snapes minner og Harrys vandring gjennom skogen for vantro unger.)
• J.K. Rowling: Harry Potter og halvblodsprinsen (Endelig tok vi igjen Spoileren med stor S!)
• Jo Nesbø: Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje (Har du kanskje blitt hypnotisert av en månekameleon?)
• Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar (Enda morsommere enn prompepulveret, og fransk historie gikk ned på høykant.)
• Jo Nesbø: Doktor Proktors prompepulver (Særs morsomt for alle, og rett på neste.)
• Kenneth Grahame: Det suser i sivet (Den er jo fantastisk. Fryktelig morsomt, med Padda som gikk rett hjem hos alle, og til tider hjerteskjærende lyrisk, noe som kanskje gikk mest hjem hos mor. Men ungene snakker fortsatt om huset til Mole.)
• Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte (Gikk rett hjem. To av tre gråt under veis, og en av dem var meg.)

Fløtedronningen

«Kan du klare alt det?» sier Askepott (Popelka, så klart) til pusen. «Du kommer visst til å male deg av deg!»

Det samme kunne man spurt meg om, for i dag har jeg brukt 11 dl kremfløte. 4 dl til sherryfromasj. 2 dl til fiskesuppe med safran, appelsinskall og grillet paprika (oransje!). Og 5 dl til enda en vakker juledessert, nemlig moltemoussekake. Jeg kom over denne oppskriften lille julaften, og da kunne nærbutikken* bare bidra med frosne, moderat sukrede rørte molter (80 % molter pr. 100 g), så i min utgave ble det sånn her:

2 eggehviter pisket stive med
100 g melis
100 g hasselnøtter finhakket i kjøkkenmaskin
1 ts maisenna

Jeg grublet en del over piskingen av eggehviter og melis sammen, det tok lang tid før det ble noenlunde stivt, men resultatet ble veldig bra. Vend inn nøtter og maisenna og stek i smurt springform på 170 grader i ti minutter. Jeg syntes bunnen så snål ut, men den ble altså veldig god.

2,5 dl moltepuré (rørte, lettsukrede molter kjørt i blender og deretter silt)
4 plater gelatin
4 dl fløte
1 ts ekte vaniljesukker

Smelt bløtet gelatin i 0,5 dl moltepuré. Bland med resten av moltepureen. Pisk middels stiv krem og vend moltegelatinblandingen inn. Jeg hadde kjøpt to bokser rørte molter, så jeg hadde en del moltepuré til overs, som med hell kunne serveres til kaka. Den gikk forresten til brun fra frisk oransj på et par timer i kjøleskapet, skal tro om det hjelper med litt sitronsaft?

*Kassadamen var ikke norsk og var utrolig sjokkert over at jeg faktisk aktet å kjøpe de vilt prisede småboksene. Man må kanskje være nordmann i julemodus for å bla opp.

Et julemysterium

I kjøleskapet har jeg guddommelig gode champagnetrøfler. Men hvordan i all verden fikk vi det til? (Dette er en av ulempene med å drikke opp resten av champagnen mens man jobber videre.) La meg prøve å rekonstruere.

Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at det begynte med 200 gram melkesjokolade. Den ble smeltet med en god ss smør og en klunk fløte. En halv dl? Litt mer? Vi reduserte i hvert fall litt i forhold til oppskriften fordi vi mente at champagnetrøfler nødvendigvis må inneholde en god slump champagne, og ikke ville at det skulle bli for mye væske.

En annen ting som er sikkert, er at vi rørte en halv dl champagne inn i den smeltede melkesjokolademassen. Resultatet var fortsatt overveldende melkesjokoladete, så vi gikk inn for å skjerpe champagnesmaken. I klassiske champagnetrøfler er det marc de champagne, grappa-aktig brennevin lagd av restproduktene fra champagneproduksjonen, men siden de ikke hadde det på polet (og ingen hadde hatt åndsnærværelse nok til å framskaffe grappa), ble det konjakk. Vi dryppet i og smakte og smakte til det ble helt riktig. Det er vanskelig å vite akkurat hvor mye det ble til slutt, kanskje litt i overkant av en spiseskje? Det skal ikke smake konjakk, man skal bare framkalle champagnesmaken.

Vi var langt fra sikre på om det lot seg gjøre å rulle det sjokoladepåleggaktige sluttproduktet til pene trøfler, men satte bollen i fryseren og håpet på det beste. Og sannelig, etter en time eller to hadde vi en tjukk, seig masse som kunne rulles raskt til kuler og dyppes i mørk sjokolade. For at ingen skulle være i tvil om hva dette er, kodet vi dem med en informativ C i melkesjokolade til slutt.

Om det er noen igjen på julaften, er det et mysterium, det også.

Alt var mye bedre under krigen

Heldigvis kan vi kjenne litt på hvordan de koste seg nå i smørmangelens dager, og det like før jul! Og når vi er ferdige med å kjenne på det, kan vi bare ta og lage oss litt smør. Det er lett som en plett – jeg kikket på denne oppskriften (bygårdssmør!), slo to kartonger kremfløte, én boks seterrømme og en slump salt i bakebollen på kjøkkenmaskinen og kjørte det med vispen til det hadde skilt seg og kjernemelka begynte å sprute opp av hellehullet på lokket til bakebollen. Jeg samlet smørmassen, plonket det over i en bolle med kaldt vann og knadde smørklumpen til det ikke så ut til å komme mer kjernemelk ut.

Det ser ut som smør, og godt er det også!

Blindern

Blindern er alltid mitt sted, men spesielt mørke vintermorgener. Noen har stoppet treet på neonblått. Det knaser i gresset når jeg går ut på plenen for å ta bilde.

Alt er stille. Ingen tråkker i lyskastersirklene på Frederikkeplassen. Det står en enslig barista og tørker disken på kaffebaren på UB. Det lysner svakt bak Vestre Aker kirke. Heisen venter på meg, og jeg har roser i kinnene.