søndag 6. august 2017

Uten sverd (Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen)

Som tittelen antyder, er dette boka om det store oppgjøret med den skamløse Drakan og hans hær, men siden Kaaberbøl, i likhet med Nico, tydeligvis ikke liker sverd og trives best i kammerspillformat, løser hun oppgjøret på en måte som nærmer seg juks i mine øyne. Og det er litt synd. Det er også noen utviklinger i forholdene mellom personene som jeg synes er vel lettvinte – ubeleilig kjærlighet hos en sånn som Dina går ikke bare over på en dag.

Men personene selv står seg. Dina som må finne en måte å være helt sin egen på. Den plagede, Hamlet-aktige Nico. Lidenskapelige, tross alt feilbarlige Melussina. Klansfolkene. Det er en fin bokserie.

Fløyta (Lene Kaaberbøl: Slangens gåve)

Dette er Skammar-seriens klare høydepunkt, for her får vi (og Dina) vite om den andre siden av Dina, de andre kreftene hennes, det hun ikke har fra moren, de som er enda tyngre å bære enn skammarblikket. Og hun får vite det på en ambivalent og voksen måte, som gjør henne mye voksnere også. Dessuten liker jeg beskrivelsen av det skumle, totalitære Sagisloc.

Homicidal runt lunatic (Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice)

I’ve always had the impression you were trying to be three people. Perhaps you’ve found your calling.
Jeg ser jeg var ganske hard mot Miles første gang jeg leste boka. Men det er selvsagt noe helt annet når man har hele katalogen i bakhodet, og vet hva han kommer til å gjøre med de dyrekjøpte erfaringene han gjør seg på det vanvittige eventyret som får Dendarii-leiesoldatene til å oppstå ut av løse lufta. Og så er det så morsomt med alle de første møtene. Bel Thorne! Elli Quinn! De aller første beskrivelsene av Ivan Vorpatril! (“Ivan had the family memory, at least. What would it be like to have a mind that retained nearly everything, but never bothered to put it in any kind of order? Exactly like living in Ivan’s room, Miles decided.”)

(Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hindre meg selv i å gjenlese hele serien!)

onsdag 2. august 2017

Ayr, Girvan, Stranraer (Dorothy Sayers: Five Red Herrings)

Togtidene på Ayr stasjon
Det er noe eget å lese on location. Så da sommerferien førte oss på togtur Glasgow–Ayr–Stranraer, var det helt uunngåelig å plukke opp Five Red Herrings. Den er nok den tørreste av alle Wimsey-bøkene, med sin voldsomme fiksering på togtabeller og billettklipping, men det ble ganske mye morsommere når man kjørte rundt på de samme togene (og til og med skulle ha Irlands-båten!). Og de temperamentsfulle Galloway-kunstnerne er jammen ganske morsomme de også (og utvilsomt samlet i felten), og så er det jo Wimsey selv, da, der han piner Bunter til å bruke skotske navn på kjøttstykker til Bunters smerte og bestyrtelse.

Jeg (Ann Leckie: Ancillary Justice)

“I can bring you back. I’m sure I can.” “You can kill me, you mean. You can destroy my sense of self and replace it with one you approve of.”
Ancillary Justice åpner nesten pinefullt langsomt, og det tar lang tid før man begynner å forstå hvor komplisert historien er. Men den er verdt det. Grunnpremisset kan høres nokså sært ut, men det fungerer faktisk, og fører til særdeles interessant synsvinkelbruk og interessante meditasjoner over hva identitet, selvforståelse og menneskelighet egentlig vil si. Og til slutt blir den jammen ganske spennende også. 

I høylandet (Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet)

Der den første Skammar-boka var smekker og kammerspillaktig, er oppfølgeren på et mye bredere lerret med mer verdensbygging. Men det er en utmerket oppfølger, Dina er fortsatt en fin heltinne, og må gjennom en hard prøve.

torsdag 8. juni 2017

Før syrinene blomstrer helt av (Terry Prachett: Night Watch)

 
It wasn’t a decision he was making, he knew that. It happened far below the levels of the brain where decisions were made. It was something built in. There was no universe, anywhere, where a Sam Vimes would give in on this, because if he did then he wouldn’t be Sam Vimes anymore.
Det er altså bare å notere at jeg plukket fram Night Watch i år igjen etter å ha vært ute og gått en syrinduftende maikveld, antagelig veldig nær the Glorious Twenty-Fifth of May. Det blir liksom ikke vår uten et gjensyn med den voksne Vimes’ ryggrad og hardt tilkjempede tro på pragmatisk anstendighet i lys av den helt unge Vimes.