Sometimes it occurs to me that I think about you more than I ought to think about anything besides physics.
Version Control er et ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama. Jeg liker godt grunnideen, og livet på Philip Steiners lab er umiddelbart gjenkjennelig og tidvis hysterisk morsomt selv for en forsker fra det vage og foraktelige humaniora (riktignok fra den enden som driver med versjonskontroll), og jeg har sans for den troskapen mot premisset som gjør at forfatteren faktisk aldri viser oss de vesentlige vendepunktene. Jeg liker også at det er høyst uklart hvilken versjon av historien som er å foretrekke. Men feilfri er den ikke: Moraliseringen er ganske tung på labben (tidsreising er ikke bra dere! og sosiale medier blir vår undergang!), det er nå en ting, at det er en del løse tråder, er en annen. Men det verste problemet er at hovedpersonene ikke er godt nok utviklet til at vi virkelig bryr oss om de forskjellige utfallene. Den enøyde, Asperger-aktige Philip og den retningsløse Rebecca er mer ideer enn mennesker, og dessuten en ganske usannsynlig match, og sønnen deres er helt og holdent en pappfigur. Da er det mer liv i et par av bipersonene, som den barske postdocen Alicia Merrill, og ikke minst Rebeccas filosofisk anlagte prestefar, som tar premien for beste tatovering gjennom tidene:
Woody had, in fact, gotten a tattoo in [XXX]’s memory, at what he himself admitted was “well past the age when a man should think about getting inked up.” It was on his forearm, and read, in a font that looked lifted from a twentieth-century schoolbook, “Leviticus 19:28.” It got him dirty looks sometimes: the sight of it would inspire occasional atheistic hisses and comments about why he’d want to memorialize a book of the Bible so strongly opposed to basic human rights and the consumption of shellfish, but then he’d point out that that particular verse, in the KJV, read, “Ye shall not make any cuttings in your flesh for the dead, nor print any marks upon you: I am the LORD.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar