Antikviteter

Hundre år gamle bøker er jo antikviteter i seg selv (selv om de noen ganger fortsatt er sentral faglitteratur). Noen ganger har de artige randkommentarer fra velkjente, avdøde professorer. («Dette er jo bare dritt!») Andre ganger kan man finne andre skatter. I Meillets L’Emploi du génitif-accusatif en vieux-slave (1897) fant jeg i dag følgende:

1) En polkvittering fra 1994 (i seksjonen om konsonantstammer). Tenk, Liebfraumilch kostet 49,-!


2) En billett fra Øvrevoll, anslagsvis datering til samme tidsperiode (i seksjonen om demonstrative og interrogative pronomen).

Er dette nok til å identifisere låneren?

Sherryfromasj

Det ser kanskje kjedelig ut, men det er altså en av verdens aller beste desserter. I dette tilfellet i et industrielt kvantum. For et ikke-så-industrielt kvantum gjør man slik:

4 dl kremfløte
2 egg
4 ss sukker
5 plater gelatin
3/4–1 dl sherry

Legg gelatinen i bløt i kaldt vann, løs den opp i kokende vann (minst mulig). Bland i sherryen (jeg liker best å bruke tørr sherry, og reduserer sukkermengden litt om jeg bruker søt). Pisk fløten til krem og egg og sukker til eggedosis. Bland sherrygelatinen godt med eggedosisen og vend den forsiktig inn i kremen. La stå til det stivner.

Spises med andakt. Ikke gi for mye til ungene.

Maksimalisme

Det er jo ikke noe å spare på, akkurat. Når man har spist seg aldeles kvalm på nonstop og seigmenn, og dessuten nesten knekt tennene på de lumske sølvkulene, kan man jo like godt klæsje resten på pepperkakehuset. Som for øvrig trengte kamuflasje, da byggmesterens temperament ikke er så kompatibelt med brennvarm og hurtigstivnende knekk.

De to S-ene

S for Sverige. Jeg vet ikke om det var foreldrene mine, men noen har i hvert fall vært veldig nøye med å innprente i meg fra meget ung alder at Lucia-dagen var en svensk skikk. (Jeg satt alltid igjen med en vag fornemmelse av at vi ikke burde feire dette.) Samtidig har jeg tre svenske referanser som er helt uløselig knyttet til dagen for meg.

Den første er STVs tradisjonelle Lucia-morgensending. Alltid med en høyreist og underskjønn Lucia som var villig til å risikere det fantastiske midjelange blonde håret sitt ved å gå med krone med levende lys! Lucia-sangen, Staffan var en stalledräng og Betlehems stjärna.

Den andre er de eterisk vakre Lucia-illustrasjonene i Hans Petersons Magnus, Lindberg og hesten Mari, som perfekt gjengir essensen av Lucia: balansen mellom stummende desembermørke og stearinlys reflektert mot blendende hvitt.

Den tredje er langt mindre sakral: det er tegningen av Helga med et lys bundet om pannen i Greta Molanders vidunderlige Afrika-reiseskildring Operasjon Oskar. Svensker, altså. De kan ikke engang la være å feire Lucia (og risikere de sandfargede hårfjonene sine) om de så er på vei gjennom Sahara i en jeep i 1949.


Og S for safran. Det er en mye voksnere referanse, da barndommen var preget av folk som mente at gurkemeie måtte være minst like bra. Men det er det selvfølgelig ikke. Safran troner helt der oppe sammen med trøflene når det gjelder matvarer som faktisk ikke er overpriset og ikke det minste overvurdert. Lussekatter skal være gyllengule og gjennomtrengt av honningaktig safranaroma.

Som kun en mor kan elske

Trøtte, personlig-sfære-invaderte foreldre* til veldig små barn mumler noen ganger innett til seg selv ting à la «De vet ikke hvor godt de har det!» Det handler ikke sjelden om nattesøvn. Jeg vil derimot foreslå en mer positiv vinkling. Det finnes noen ting bare en småbarnsforelder kan klare å sette pris på. En ting er f.eks. ensomme langdistanseflighter. Ti timer i et trangt lite sete, omgitt av fremmede, ernært av plastinnpakket flymat? Vidunderlig!!! Ti timer helt for deg selv uten noen krav! Ingen som klatrer over hele deg og sparker i setet til han foran! Du kan lese TO romaner! (Eller skrive konferanseinnlegget ditt, da, i den virkelige verden.)

En annen ting i samme sjanger er en skikkelig forkjølelse. (Her er det en forutsetning at du er den eneste i husstanden som er sjuk.) Hjernen din er erstattet med snørr. Du er mørbanket i hele kroppen. Mandlene dine er så hovne at det bare er en smal, ildrød passasje der svelget skulle vært. Du lever av halspastiller og te. Fantastisk!!! Du får være hjemme mutters aleine på en hverdag, og hodet ditt kan ikke brukes til annet enn å lese romaner og se på kostymedrama! (Eller kanskje en litt irrelevant lingvistisk artikkel. Det er luksus det også.)

* Jeg har hørt at det også finnes foreldre som elsker det symbiotiske småbarnslivet. Takes all kinds, osv.

Julelys

Etter mine beregninger skal vi være sånn ca. i slutten av oktober. Noe annet virker helt usannsynlig. Allikevel tilbrakte jeg plutselig deler av helga i vill jakt på adventsstake, julekalender og stjernelysranker. (De lå i en for liten kasse.) Tirsdag felte jeg en liten tåre over Jul i Svingen. Og i morges kom jeg alene over plassen mellom Eilert Sundt og Niels Treschow, som jeg har et i utgangspunktet urimelig varmt forhold til.


Det var ikke at jeg ikke hadde sett lysene allerede for noen dager siden. Det var følelsen av at det nok blir jul i år igjen.

Et bilde jeg ikke fikk tatt

November fornekter seg ikke. Den gjør sitt beste for å leve opp til ryet som mørk, våt gufsemåned der fargeskalaen ikke strekker seg lenger enn fra grått til snusbrunt. Den dynker de stakkars støvlettene dine, og du har jo aldri med deg paraply.

Ikke rart at både jeg og yngstedatteren ble måpende forbauset i går da vi plutselig fikk se sola henge under det grå-og-snusbrune skydekket vi var så vant til. Og vel regnet det fortsatt, men da fikk vi til gjengjeld også se en perfekt, fulltrukket regnbue over hele himmelen, med en liten ekko-lillebror ved siden av.

Oh, one of those!

«The reader I had in mind was always a reader unable to resist giggling and snorting with suppressed mirth, being frowned at in the library journals area perhaps, or reading passages aloud to people who happened to be next to them on a bus and couldn't get away. »

Geoffrey Pullum, The Great Eskimo Vocabulary Hoax

(Jeg lo til og med overgivent da jeg oppdaget at jeg er en av the Fuzzies.)

Nakkebrekkerhøst

I høst har jeg stått mye med knekk i nakken. For eksempel har jeg sett opp på monumentet for vennskap mellom udmurtere og russere i Izjevsk. Det er noe med den sovjetiske monumentstilen som gjør deg litt uviss på alle slike vennskap, selv om den autonome republikken Udmurtia virket forholdsvis harmonisk, våpenproduksjon til tross.


Som en slags motvekt har de også et monument til en av mine russiske yndlingsretter, pelmeni. Ravioliaktige deigknytter med saftig hvitløksspekket kjøttfyll. Empirisk forskning (les: utspørring av de lokale) viser at svært få av Izjevsks innbyggere vet om denne perlen. De hadde sikkert glede av å fortelle hjemme om de underlige utlendingene som opplyste dem om dette.


Og det ble tid til å glo opp på Stalin-skyskrapere i Moskva på hjemveien også. Her fra Arbat.


Jeg har alltid forestilt meg at New York må være den kuleste av alle skyskraperbyer. Men det tror jeg kanskje ikke lenger etter å ha vært på nakkebrekking i Chicago. Man kan glo opp på seg selv i Cloud Gate, en underlig sølvbønne som ligger midt i byen og reflekterer omgivelsene.



Disse skyskraperne var bare dverger, stakkars.


Og så avslutter vi med tv-tårnet i Berlin. Et skikkelig et, med roterende restaurant, som alle tv-tårn med respekt for seg selv må ha.


Alle byene kunne dessuten stille med perfekt, raslende høstløv. Det kaller jeg god timing.

Tradisjon

Hva nå denne bloggen ellers er godt for, så er den i hvert fall en nøye fortegnelse over første snøfall i Oslo-regionen de siste årene. Jeg lurer (som vanlig) på hvorfor de første skarve snøfillene begeistrer meg så voldsomt, jeg er jo ingen vintersportsfantast, mildest talt. Og jeg liker høsten som den er, og vil gjerne ha mer av den. Men likevel blir jeg like rørt hver gang, og har akkurat tatt det ut ved å stå ved vinduet med ungene og framføre «Det snør, det snør», høyt, rungende og med bankende hjerte.

Nei, fortsatt ingen kategori «Været».

Hva i all verden skal man egentlig i Russland?

Ja, man lurer jo som regel litt på det når man står på det russiske konsulatet med pinlig nøyaktig utfylt visumsøknad og håper at man, til forskjell fra den svært kjente journalisten rett foran, ikke blir felt på en formalitet.

Det kommer fort tilbake til en når man først er der. Russisken blir reaktivert og man tjuvlytter til ørene nesten faller av. Man kommer inn i metrosystemet og suser nedover de nesten eviglange rulletrappene mens man kikker på sovjetisk praktmosaikk i taket. Man spiser en eskimo på gata. Og så er det kontrastene: fra vilt rufsete folkeliv på togstasjonen til generisk europeisk paradegate på null komma svisj. Alle tingene som ikke virker, men likevel virker, bare på litt alternative måter. Og nederst i paradegata ligger Den røde plass, eventyrlig-overdådig som alltid. Hvordan kunne jeg la det gå ni år siden sist jeg var i Moskva?

Ting som ikke står i Travel with Children

Når du kjører en spektakulær fjellvei på Sardinia i skumringen og ser nesten-fullmånen komme opp over en vill og forreven rygg, da vet du at «Maur i rumpa» vil være soundtracket til dette uforglemmelige synet resten av ditt liv.

Når den nysgjerrige og viljesterke fireåringen din har hørt «Maur i rumpa» over 20 ganger på tre dager, vil hun prøve å putte maur i rumpa si. Og lykkes. Og fryde seg over å drukne den stakkars rumpemauren i Middelhavet. Og selvsagt gjenta bedriften. Og til slutt vil hun finne ut på den harde måten at noen maur biter.

Fremmed mat er Skummelt™. Voksne har rett og slett ikke fantasi til å forstå hvor underlig og frastøtende fremmed loff, pasta uten saus, jordbæryoghurt og ultrapasteurisert melk kan være. Egg, pommes frites og is er derimot godt jorda rundt. Det kan tilføyes at om man lar små barn leve en hel dag på is, brus og croissanter, vil de til slutt finne ut at de allikevel liker italiensk pizza og spise opp mammas middag.

Ferien er en god arena for å kreve selvbestemmelse, mener seksåringen. All tilstandsendring er utrolig teit. Det er helt uaktuelt å gå på stranda. Det er også helt uaktuelt å komme opp igjen av vannet igjen når man først er blitt jagd uti.

Feriens absolutte høydepunkt er en katt som systematisk sover morgenluren sin i solsenga vår. De ondskapsfulle foreldrene nekter nussepusen å spise av frokosten vår, selv om den ber aldri så tynt. Den fornuftige delen av familien beklager dette på det sterkeste og forklarer pusen i en pedagogisk-medlidende tone at voksne bare er så kjipe. Katten er hovedtema for samtlige postkort som blir sendt.

Seksåringen leser italiensk så det koster på juicekartongene og lærer seg å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall.

Sardiske veier er svingete. Når katastrofen inntreffer og storesøster kaster opp over hele seg, blir den kultiverte utflukten til et arkeologisk utgravningssted raskt forvandlet til en vill jakt etter nye klær. Vi kommer oss til ruinene ved Nora til slutt, men det er ingen tvil om at det var langt mer spennende å kjøpe t-skjorte og rosa shorts på Majorca supermercato. Som man så dekker med sjokoladeis ved første anledning.

Magisk

Jeg skal ikke akkurat påstå at det hører til livets største mirakler, men det er allikevel magisk når man står og visper inn egg i sjokoladefondantrøra si, og smør, sukker, sjokolade, mel og egg plutselig emulgerer til en skinnende blank, smidig og dypbrun masse.

Til åtte–ti personer:

250 g smør
250 g sukker
300 g sjokolade (tør jeg anbefale Lindt 70 %? )
170 g hvetemel
8 egg

Smelt smør i en kjele over lav varme eller vannbad. Rør inn sukker og sjokolade i biter. Sikt i hvetemelet og rør inn ett og ett egg om gangen. Det er her det magiske øyeblikket kommer inn.

Stekes ved 200 grader i store amerikanske papirmuffinsformer, til de akkurat har fått skorpe utenpå, men er helt flytende inni. Vokt dem nøye. Det tar rundt ti minutter, men varierer fra ovn til ovn. Lirk dem ut av formene og server. Kanskje med bringebær?

Det er ganske magisk å slikke bollen etterpå også. Selv når man baker til sin egen 35-årsdag.

Skjærgårdsnostalgi

Det skal lukte litt salt. Det skal være små rifter etter blåskjellskår under føttene. Det skal være lavtflyvende terner og sandalføtter som blir søkkvåte av en uventet sving og den vannskvetten øsekaret ikke fikk opp. Det skal være villbringebær i regnvær. Kroneis. Lave messinglysestaker med skål og et lite øre til å tre fingeren gjennom. Det skal være sisselrot og en litt gjørmete strand med litt vel mye fjæreliv. Det skal være brennmaneter.

Jeg vil ikke eie det. Men det er fint å kunne låne det en liten stund hver sommer.

Sommerklisjé

Nyplukket jordbær i barnehånd.

Se gresset gro

Det vokser faktisk gress i jordbærpottene våre, men vi er mer interessert i stjerna i showet. Hun er nesten klar!



Her er dokumentasjon på Sinsen-markjordbærene også. Idylliske dager.

Midtsommer, høysommer, fullsommer

Ettersom jeg så skamløst avslørte blomsterromantikken min i går, er det jo like greit å fortsette. Se, premiejordbæret rødmer virkelig! Og på veien hjem fra t-banen plukket vi masse fullmodne markjordbær. Det er sommer.

Et planteparadoks, eller den motvillige hageelsker

Jeg skal for guds skyld aldri ha hage. Livet er for kort. Luke, vanne, klippe gress? Beskjære, kantklippe, holde noenlunde orden? Nei, nei. Jeg er lykkelig over betonghellene mine.

Men jeg måler altså sommerhalvåret i blomster, og ikke bare i markblomster. Det begynner med hestehov, selvsagt, og hvitveis og løvetann. Men så er det forsytiaen, som eksploderer i gult på bar kvist. Og syrinene. For en lukt! Magnoliablomstring i Botanisk hage, det er ren høytid! Og nå er det sjasminens tur. Ingenting lukter bedre, og ingen blomster er mer eterisk vakre og grønnhvitt gjennomskinnelige.

Jeg har overført entusiasmen til ungene, og nå forlanger de hage. Det blir det ikke noe av. Likevel er vi skjønt enige om at i en helhypotetisk hage skulle vi hatt både syriner og sjasmin. Og liljekonvall. I en såpass kontrafaktisk verden ville jeg sikkert greid å holde liv i et magnoliatre også.

Men det er ikke helt fritt i praksis heller. Vi har et skikkelig premiejordbærkart på terrassen, og en indre, lenge undertrykt jordbrukerspire synes det er ganske stas. Jeg syntes så tydelig at jeg så det første skjæret av blekrødt i dag.

Mysterier

Hvorfor satte noen opp en sofa og fem (5) defekte tv-er i en koselig halvsirkel utenfor Hasle T-banestasjon i februar?
Og likeledes, hvorfor henger det et bilde av en dame i grønn kjole og et digert revehode i pappmasjé på damedoen i 3. etasje, Niels Treschows hus, Blindern?


Uansett, jeg smiler fortsatt av begge deler.

I guess I'm too Scandinavian

The relief of spring
Intoxication of summer rain
Clearness of fall
How winter makes me reconsider it all

(Ane Brun)

Sånn er det. Venter på juniregnet nå.

Alderen tynger

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»

Vår mann

Selv i en Terry Pratchett-bok man ikke liker så veldig godt, som The Last Continent, er det ikke til å unngå at man bryter ut i gapskratt når man kommer til passasjer (og fotnoter, fotnoter!) som denne:

The ability to ask questions like “Where am I and who is the ‘I’ that is asking?” is one of the things that distinguishes mankind from, say, cuttlefish.*

* Although of course it’s not the most obvious thing and there are, in fact, some beguiling similarities, particularly the tendency to try to hide behind a big cloud of ink in difficult situations.

Påskegult

I kategorien som ikke heter «Været». Deilig dag.

Østens sjarm

Jeg har vært i Łódź, og der tok jeg dette ene bildet. Mange vil kanskje trekke den slutningen at jeg ikke likte byen noe særlig, men det stemmer ikke i det hele tatt. Det er en riktig fin by, ingen klassisk skjønnhet, akkurat, men en livlig by med mye bra for seg. Man kunne tatt masse fine bilder, f.eks. av sovjetiske betongmodulboligblokker malt knallrøde med en stor hvit pil på. Eller av forsytiaen som blomstret på den ruskete togstasjonen, for det var nesten sommer i Polen.

Men det ble altså bilde av en seng på universitetets konferansesenterhotell. Klassisk østblokkakademikerinnkvartering. Jeg må nemlig innrømme at jeg blir øm om hjertet av obsjtsjezjitie-looken, den som får deg til å lure på om student- og akademikerinnkvartering fra Vladivostok til vestre Tsjekkia er masseprodusert på én stor fabrikk i Omsk eller noe. Inkludert de mørkebrune finersengene og sengeteppene i gusjetoner. Jeg liker de mørkegrå betongrønnene som står innimellom flotte nybygg i glass og stål og lekkert renoverte 1800-tallsgårder. Jeg blir blid når jeg ser et ruvende hotell av Inturist-typen. Og ikke minst liker jeg togstasjonene, møkkete og kaotiske, med småkiosker med de underligste utvalg og lange køer som kanskje fører fram til riktig billettluke. Om de ikke må ta teknisk pause.

Det er kanskje slemt å håpe at disse tingene vil bli værende en stund til, men jeg gjør det likevel.

Solvegg

Vår! Snøsmelting! Nyervervet solvegg! Hjemmekontor!

The worst Macintosh ever made

Vi flytter. I den forbindelse har vi omsider kvittet oss med vår Performa 5200 fra 1997. Derimot har vi ennå ikke hjerte til å kaste denne:Og selvsagt heller ikke denne skjønnheten, som jeg fortsatt har en alvorlig svakhet for:
Ingen av de to siste har noe batteri å snakke om, og Tigergutt der nederst har også en nokså shoddy harddisk. Men neste gang vi flytter, da kanskje …

Kong Vinter

Vi har lagd snømann med ekte gulrotnese (hviiiin!). Og i dag overlevde jeg t-banetur med to barn, ett par ski og ett banebytte, og klokket likevel inn i barnehagen 07.45.00. Det er da de utroligste ting man skal gjøre for første gang nå for tida.

På kino i 2009

17. desember: The Informant!
Matt Damon med verdens styggeste bart starter tilsynelatende ut i godhetens tjeneste, men viser seg å være et vandrende katastrofeområde av løgner, dobbeltspill og stormannsgalskap. Veldig morsomt musikkspor. Juryen sier likevel litt tja.

6. desember: Julenatt i Blåfjell.
Langt, langt bedre enn julekalenderserien. Veldig gode barneskuespillere. Rørende og dramatisk. Den funket som bare juling for primærmålgruppa, og sekundærmålgruppa grein til tider som et pisket skinn. Men så er hun jo ganske lettrørt også, da, spesielt rett før jul.

24. september: Upperdog.
Bemerkelsesverdig følsom og tankefull film om … tja, blod og vann? Nydelig kontrast mellom de to hovedparene: sterke følelser med og uten dialog. Jeg har en useriøs teori om at filmen ble bedre av at de ikke fikk lov til å snakke så mye norsk – uansett var Agnieszka Grochowska fantastisk i rollen sin som ekstrovert, gebrokken polsk hushjelp, og bar nok mye av filmen.

14. september: District 9.
Skarpt om menneskenes dårskap og mindre tiltrekkende sider som demonstrert ved internering av rekeformede aliens. Tidvis veldig morsom også.

26. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen.
En av de bedre Potter-filmene, synes jeg. Den utelot detaljene og tok vare på følelsene. Prisverdig lite bang og action. Særlig syntes jeg Malfoys kvaler var bra. Det er meget mulig at den ikke er særlig tilgjengelig for folk som ikke har lest bøkene, men ettersom jeg synes at de ikke burde ha lov til å se filmene uansett, bekymrer det meg lite.

9. juli: Istid 3.
Regnværstiltak. Den har definitivt sine morsomme øyeblikk, men jeg blir alltid litt søvnig av så store doser ellevill action. Så også i dag. Snork.

14. juni: Coraline.
Vakker, nifs og fabelaktig morsom. Og så var det noe … eh … litt kjent med den måten å neglisjere barna sine på.

29. januar: Slumdog Millionaire.
Aldeles fantastisk sjarmerende film om integritet, pågangsmot og Den store kjærligheten i Mumbai-slummen. Brutalt, rått og totalt innsmigrende. Det er bare å gi seg over og danse med under rulletekstene.

26. januar: Låt den rätte komma inn.
Det var ikke vampyren som var det skumleste i denne filmen. Det var den inntrengende og urovekkende framstillingen av prepubertetens isnende isolasjon og voksenpersonenes totale irrelevans for den ubehjelpelige, ubeskyttede og naive tolvårige hovedpersonen. En historie om kjærlighet, men konsekvensene? Nydelig filmet og komponert fra ende til annen. Utsøkt utvalg av grimme 70-tallsrekvisitter.

Eksorsist ønskes

«Men det er jo ingen som er gode til å gå på ski første gang de prøver! Jeg skjønner at det ikke var så gøy på skiskolen når alle de andre hadde prøvd før, men du må jo prøve litt før du får ordentlig til å gå på ski! Kom igjen, nå kler vi på oss og går ut, og så prøver du å gå litt rett fram på flatmark, så hjelper jeg deg opp om du detter! Du skal få sjokolade!!!»

Det kom ut av min munn. Den mangeårige antigymaktivistens. Munnen til hun som ikke har gått på ski på 22 år. Det kom med kvitrende gymlærerstemme. Det verste er at det virket.

Ond og kynisk

Jeg er ute av stand til å sende videre kjedebrev, men jeg simpelthen elsker å svare på spørsmål. Følgelig utnytter jeg en kjede-e-post med veldig sympatisk opphav til å revitalisere min halvdøde blogg i stedet.

1 Hvor bor du?
På Hasle/Hovin.

2 Hva arbeider du med?
Jeg er forsker, og anstrenger meg stadig for å forklare folk at man kan jobbe med Det nye testamentet i gresk original og tidlige oversettelser – helt uten å være teolog. Iblant mistenker jeg likevel at jeg har fått et image som ikke stemmer helt med realitetene.

3 Hvilken bok leser du akkurat nå?
Harry Potter and the Deathly Hallows. Jeg hadde nemlig glemt en stor bit av plottet. Sjokk og vantro.

4 Hvilken artist ligger i cd-spilleren din?
Ingen. (Musikkofoben er alltid på vakt!) Men det siste jeg hørte på var vel soundtracket til Once.

5 Fantasi?
Ja?

6 Favorittblad?
Jeg tror egentlig ikke jeg har noe, jeg leser sjelden blader. (Det teller vel ikke at jeg iblant leser Cosmopolitan på russisk for å finne ut hva push-up-bh og eyeliner heter?)

7 Favorittduft?
Sjasmin en tidlig junimorgen? Nybakt brød?

8 Yndlingslyd?
Kommer bare på kvalmende sentimentale alternativer.

9 Verste følelse i verden?
Det er sikkert mange konkurrenter. Følelsen av at man har gjort noe man virkelig vil komme til å angre på, kanskje – særlig når den kommer omtrent momentant?

10 Hva er det første du tenker på når du våkner om morgenen?
Ganske ofte gjør jeg et raskt overslag over hvor lenge det er til jeg endelig kan få gå og legge meg igjen, men det er forbausende sjelden jeg husker mine morgenlidelser om kvelden.

11 Yndlingsfarge:
Mørkerødt.

12 Hvor mange ganger rekker telefonen å ringe før du svarer?
Fasttelefonen får ringe lenger enn mobiltelefonen, for da kan jeg jo få lurt noen andre til å ta den. Mobilen svarer jeg på så fort jeg får tak i den nedi veska.

13 Hvis du av en grunn skulle skifte for- eller etternavn, hva skulle du da hete?
Det virker veldig lite sannsynlig at jeg vil gjøre det. Jeg vurderte vel å fjerne det andre fornavnet mitt da jeg var yngre, men nå vil jeg ha det. Men da jeg var ca. sju, ville jeg veldig gjerne hett Cecilia Veronica Cordelia eller noe annet enkelt og smakfullt. Ja, ja.

14 Hva skal ditt barn hete/dine barn hete?
Det var en ganske avansert prosess å finne ut hva de ungene vi allerede har, skulle hete, så jeg håper da virkelig de vil beholde navnene. Hett tips for en svært hypotetisk datter nr. 3: Dagny.

15 De(n) viktigste 'ting' i din verden?
«Ting»? Hmmm …

16. Favorittmat akkurat nå
Jeg liker veldig mye veldig godt. Nyttårsaften fikk jeg dielam. Det var ikke vondt.

17 Sjokolade- eller vaniljeis?
Sjokoladeis. Den må selvsagt være god.

18 Pleier du å kjøre fort?
Jeg har ikke lappen, men kan aldri tenke meg at jeg ville vært noen stor fartssynder om jeg hadde hatt den.

19 Tordenvær- Flott eller skremmende?
Flott. (Men litt skummelt den gangen vi teltet mitt på et veldig flatt jorde uten noe le. Turkameratene hadde litt høyere telt, det var den eneste trøsten.)

20 Hvilket merke var din første bil?
Vår første og eneste bil, som jeg altså ikke kjører, er en Citroën Xantia.

21 Drømmebil?
Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Jeg tipper han markedsundersøkeren som ringte for å høre mine meninger om bilreklamer på tv, fikk varige men. Det hadde vært kjekt med en som hadde varmeapparat som virket ordentlig, da.

22 Hvis du kunne møte en bestemt person (død eller levende), hvem?
Jeg liker mye bedre å møte folk jeg kjenner godt fra før (på den ene eller andre måten) enn totalt ukjente, og folk jeg beundrer veldig, er det jo skummelt å treffe! Prestasjonsangst! Men jeg er litt lei for at jeg ikke fikk spist lunsj med Helen DeWitt den gangen jeg hadde sjansen. Og det hadde jo sikkert vært moro å drikke portvin med Dorothy Sayers i mellomkrigstida?

23 Favorittdrikk/alkohol?
Rett vin til rett mat.

24 Hva er ditt stjernetegn?
Jomfruen. Jepp, tørt og kjedelig petimeter.

25 Spiser du stilken på broccolien?
Ikke når jeg lager den selv, men om noen andre har delt den opp i delikate biter og dampet den akkurat passe mye, er det jo riktig godt.

26 Hvis du kunne velge et hvilket som helst yrke, hva skulle det være?
Den jobben jeg har, er aldeles fantastisk, så den, bare fast?

27 Hund eller katt:
100 % cat person.

28 Har du noensinne vært forelsket?
Å ja.

29 Hvor mange fingre på tastaturet?
Ti. Touch.

30 Hva finnes under sengen din?
Ah. Sommerklær, ting vi gjemte bort før visning, masse støv, badevekt, badebalje. And then some.

31 Favorittall?
Tror ikke det.

32 Hvilken sport ser du helst på tv?
Det er veldig sjelden det skjer, men jeg har hatt perioder som ivrig snooker- og skiskytingstitter. (To separate perioder.)

33 Nevn et karakteristisk trekk ved den personen som sendte deg denne mailen?
Skarp som en rakekniv.

34 Hvem/hva kan gjøre deg lykkelig?
Jeg er lett å glede, og er stadig lykkelig over familien min, jobben min, ting jeg får til og ting jeg ser, leser, hører, spiser, drikker og opplever.

35 Huslige prosjekter eller annet som opptar deg mye for tiden?
Vi skal flytte om litt over en måned. Hjelp!

36 Hva var den siste filmen du så på kino?
Once.

37 Hvem tror du det er mest sannsynlig at svarer først?
38 Hvem svarer sist?
Vel, jeg skjøt vel disse spørsmålene litt i foten ved å gjøre det på denne måten. Folk er hjertelig velkommen til å svare likevel, altså.

Summa summarum

I 2008 har jeg

– fått ny jobb. To ganger. Den samme jobben, faktisk. Verdens morsomste jobb.
– gått polonaise i Rådhuset og tatt med meg en oversize tjuekroning hjem i en rød, silkeforet eske
– anskaffet et palass, i hvert fall sammenlignet med nåværende residens, tross alt som heter finanskrise
– oppfylt fjorårets forsett om å drikke mer vin med svært god margin
– lest 45,3 romaner (litt bak et skjema til 52), nærmere bestemt disse:

• (Påbegynt:) J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows
• J.K. Rowling: Tales of Beedle the Bard (Hadde visst glemt store biter av plottet i HP7!)
• Frank McCourt: Angela’s Ashes (Likte den på tross av at den er selvbiografisk, ikke fordi – den er helt og holdent en roman, og en robust, usentimental, morsom og øm en på toppen av det hele. Av det materialet!)
• Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon
• Terry Pratchett: Nation («Thinking. This book contains some. Whether you try it at home is up to you.»)
• Terry Pratchett: Guards! Guards! (Så en mann lese den på t-banen og måtte bare ha en ny dose Vimes.)
• Siri Hustvedt: The Sorrows of an American (Om hvem man er for seg selv og for andre. Fin.)
• Terry Pratchett: Monstrous Regiment
• Frode Grytten: Popsongar (Frode Grytten er rett og slett min helt.)
• Jasper Fforde: Something Rotten (Hamlet blir aldri den samme igjen)
• Jasper Fforde: The Well of Lost Plots
• Wally Lamb: I Know This Much is True (parkert etter 150 sider grunnet enorme doser misere)
• Jasper Fforde: Lost in a Good Book
• Jasper Fforde: The Eyre Affair (Gøy denne gangen også. Og så Rochester, da.)
• Tor Åge Bringsværd: Gobi: Barndommens måne (Litt morsom, litt irriterende. Bare middels fristende å lese videre.)
• Annik Saxegaard: Slik skal det være, Anne! (Nostalgifestival!)
• Dorothy L. Sayers: Whose Body? (Det var for varmt til å lese noe nytt, og Wimsey er aldri feil.)
• Annik Saxegaard: Lisbet! Lisbet! (Det fantes en bok til om Lisbet!!! Charmerende nostalgi.)
• Jonathan Safran Foer: Extremely Loud and Incredibly Close (Usentimentalt og inntrengende om store tap. Ikke overraskende likte jeg den «Curious Incident …»-aktige hovedpersonen. Morsom også.)
• Илья Бояшов: Путь Мури/Ilja Bojasjov: Muris vei (Herlig usentimental hovedperson, eh, -katt. Litt av et persongalleri. Kan styre meg for ånder og husnisser. Tusen feil i latinen!)
• Jonathan Safran Foer: Everything is Illuminated (Absurd komikk snur uventet såre veier. Det passet jo bra å lese denne i Russland.)
• Guillermo Martinez: The Oxford Murders (Gjennomskuet plottet før jeg var halvveis. Og hva ER det for slags kvinnesyn?)
• Harper Lee: To Kill a Mockingbird (Velfortjent klassikerstatus. Fordelen med å ha ventet med denne så lenge er at den nok går enda mer hjem når man har barn selv.)
• Elizabeth Kostova: The Historian (Definitivt en røverroman, men en bra en. Jeg klarer ikke å tro noe særlig på vampyrer, så jeg syntes den nifse, uvisse begynnelsen var best. Full av deilig akademisk sjarm og nydelige reisebeskrivelser.)
• Terry Pratchett: Thief of Time
• Richard Adams: Watership Down (Dette er vel ingen barnebok? Poetisk og veldig engelsk-akademisk. Og veldig morsom kaninlingvistikk. Svært gledelig gjensyn.)
• Anka Borch: Jeg velger meg april (Ungpikeboknostalgi.)
• Ursula Le Guin: Tehanu (En deilig slutt. Synes definitivt bøkene med Tenar i er de mest interessante.)
• Ursula Le Guin: The Farthest Shore (Snufs.)
• Ursula Le Guin: The Tombs of Atuan (Ah, nå begynner vi å snakke! Sparrowhawk tar seg veldig godt ut utenfra.)
• Ursula Le Guin: A Wizard of Earthsea (Mørkt og mytisk.)
• Dorothy L. Sayers: Gaudy Night (Må tydeligvis leses minst en gang i året. Passe lenge siden sist, jeg sippet på slutten. Wimsey, altså!)
• Torgny Lindgren: Pölsan (Snodig og tenksom.)
• Charlotte Brontë: Villette (Interessant jeg-forteller. Om å bli elsket som det kompromissløse individet man er. Ikke vanskelig å se elementer av Jane og Rochester her, men i enda striere og mindre lykkelige varianter. Storartet, hjerteskjærende slutt.)
• Milan Kundera: The Unbearable Lightness of Being (Best når den forteller og ikke pludrer filosofisk. Nydelig når Anna Karenina skinner gjennom sprekkene.)
• Boris Akunin: Azazel' (Jeg kan jo styre min begeistring for plott som baserer seg på konspirasjoner/internasjonale og meget skumle hemmelige brorskap. Men plusspoeng for Fandorin selv. Søt gutt.)
• Donna Tartt: The Secret History (Veldig overbevisende om veien fra akademisk idyll til svarteste helvete. Ikke akkurat preget av anger.)
• Terry Pratchett: Hogfather
• Irène Némirovsky: Suite Française (Mennesker er mennesker. Starter tregt, men er vel verdt det.)
• Frode Grytten: Bikubesong (Nydelig bikubesang om taktskifter i menneskeliv.)
• Are Kalvø: Våre venner kinesarane (Innledningen er kanskje den beste og morsomste redegjørelsen jeg har lest for hvorfor ting ikke var bedre før. Dessuten har den de utroligste illustrasjoner. Jeg lo og lo.)
• Johan Harstad: Hässelby (Jeg er nokså spaltet her. Jeg synes han skriver nydelig og gjør mirakler av Albert Åberg-referansene. Likevel liker jeg den realistiske delen av plottet fryktelig mye bedre enn den surrealistiske, forhåpentlig ikke pga. konservativ smak.)
• Ian McEwan: Atonement («How could that constitute an ending?» Så boka slutter tre ganger. En gang slik historien «egentlig» sluttet. Så den fiktive romanens slutt. Og til slutt den egentlige romanen. Men bare den tredje slutten «constitutes an ending», den fiktive romanen har ingen tilfredsstillende slutt. Men McEwans slutt er fantastisk, og det er boka også.)
• Terry Pratchett: Soul Music
• Terry Pratchett: Reaper Man (Jeg tror jeg lo høyt sikkert 15 ganger. «Five exclamation marks, a sure sign of an insane mind.» Rørende også, Pratchett vet å skrive ømt om skikkelig stygge, gamle heltinner.)
• Terry Pratchett: Mort