I always imagined I was my own invention, you know. Although that’s because I was young and stupid.
Hva skal jeg ta meg til nå som jeg har lest den aller siste Vorkosigan-boka? ropte hun melodramatisk og slo seg for pannen. Det kan jo selvfølgelig hende at Bujold skriver et par til, men om nå dette var den aller siste, ville det vært en fin slutt. For her er vi tilbake hos Cordelia igjen, hun som lurte meg inn i denne leseorgien – en fantastisk 76-årig Cordelia (husk at folk fra Beta-kolonien lever dobbelt så lenge som det) full av bittersøte minner og samtidig den særegne naismith-vorkosiganske cocktailen av avsindig energi og naturlig autoritet.
Mer enn noe annet er dette en bok om foreldre og barn, ikke minst om hvordan barn luller seg inn i troen på at den siden av foreldrene de får se, er hele livet deres. Det er nok alltid en feilslutning, men når foreldrene dine er Cordelia og Aral Vorkosigan, er den gigantisk. Og det er en fin kjærlighetshistorie også – voksen, intelligent kjærlighet, akkurat som i de første Cordelia-bøkene. Den har ikke egentlig noe særlig til plott, men det går nå bra på denne måten også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar