“What were you thinking?” I asked him. “I don’t think,” he insisted. “I feel.”
Jeg er nok ikke helt i målgruppa for denne, jeg har aldri vært spesielt opptatt av verken Patti Smith eller Robert Mapplethorpe, og plukket den opp mest som en New York-bok. (Og den er en utmerket bok til det formålet også, for den oser og pulserer av Greenwich Village og Chelsea på 60–70-tallet.) Jeg har en hel del reservasjoner, for boka er ustøtt komponert og ujevnt skrevet, og mister fokuset til fordel for oppramsing og namedropping rett som det er, og jeg er heller ikke altfor begeistret for det pompøst-naive kunstneridealet hun går inn for. (De romantiske urkraftkunstnerne er jo sjelden mitt valg, jeg tar Tolstoj framfor Dostojevskij og Welhaven framfor Wergeland.) Men hjertet i boka, det dype, ukonvensjonelle forholdet mellom Smith og Mapplethorpe, er så fint og rørende beskrevet at jeg tilgir alt likevel. Og ser på alle bildene av de to som lyser av det samme. Og må nok gå på Munch+Mapplethorpe. Og hører litt på Horses. Og …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar