onsdag 20. juni 2018

A Betan (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Welcome, my son, to Barrayar, the abode of cannibals; this place didn’t even wait the usual eighteen or twenty years to eat you. Ravenous planet.
Når man har fått hektet femtenåringen sin på Vorkosigan-serien, må det da være lov å gjenlese Barrayar for, eh, tredje gang på, eh, kort tid. Jeg er begeistret over å se at jeg sammenlignet den med Busman's Honeymoon første gang jeg leste den, for da visste jeg jo ikke hvor mye Sayers-homage som var i vente. Og jeg simpelthen elsker Cordelia.

Utmark (Lois McMaster Bujold: The Flowers of Vashnoi)

Is it still a victory if you don’t get the credit?
Og tenk, så kom det enda en liten bit av Vorkosigan-sagaen. Denne gangen fra Ekaterins perspektiv, og jeg tror fortsatt det må være mer å si om henne og Miles. Det er en fin liten sak, og jeg liker at den foregår på Barrayar.

Nothing can save you (Connie Willis: Passage)

And he had called her an island of sanity.
En lang stund ser dette ut omtrent som Connie Willis’ vanlige forskerbøker – Bellwether eller Crosstalk, med en plaget forskerhelt som stresser rundt i sannhetens tjeneste, stadig hindret av byråkrati, sjarlataner og idioter. Men det viser seg at den er mye mer enn det, og det blir veldig lett å tilgi at den er altfor lang og altfor heseblesende, når den også klarer å være så intelligent og usentimentalt rørende om døden, intet mindre.

My thing (Fiona Mozley: Elmet)

It were my problem to deal with. 
Dyster liten familiesaga om ordknappe folk som absolutt ikke kan be om hjelp til noe, som forsøker å rømme til landlig idyll, men uvegerlig ramler ut i tragedie. (I rettferdighetens navn lever de i veldig vanskelige kår – jeg får deterministiske Amalie Skram-vibber). Jeg falt ikke for den – den er jo velskrevet, men hva var nå egentlig poenget?

The glory and the guilt (Marge Piercy: He, She and It)

My life is sweet to me.
Er det greit å skape et bevisst og intelligent vesen og så underkaste det din vilje? Marge Piercy sier nei, om det nå er en golem i Praha-ghettoen eller en kyborg i en dystopisk framtid. Jeg syntes golem-delen var best med god margin – framtidsdystopien var unødvendig misandrisk, et scenario hvor man tydeligvis bare kan få fatt i en bra mann om man bygger ham selv (og selvsagt sniker programmeringen ut av den dumme ingeniørmannens hender). Men diskusjonen om hva det betyr å være menneske, og hvem man kan sies å elske, er fin.