Only the saints would joke so about the gods, because it was either joke or scream, and they alone knew it was all the same to the gods.
Nydelig karakterdrevet fantasy – i den grad at man nesten bare bryr seg om den herjede og plagede og heroiske og beske og galgenhumoristiske og lidenskapelige og vittige og prinsippfaste og diplomatiske og hissige og generelt fantastiske Cazaril. Men det er et flott persongalleri ellers også, med særlig mange uavhengige og sterke kvinner, som prinsesse Iselle, som plent nekter å være brikke når hun kan være spiller («Three thoughts marched across Cazaril’s mind: first, that Iselle had no such crafty plan, second, that were it to be pointed out to her, she would say Hm! and file the notion away against some future need, and third, that the Fox did not need to know about the first.»), og et veldig smart og elegant dosert plott. Og alt foregår i et overbevisende spansk-middelalder-aktig univers (mange språklige lekkerbiskener!), hvor spøkelser, forbannelser og guder sklir rett inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar