As jumbled as a box of biscuits (Kate Atkinson: Emotionally Weird)

Do we really, she asks, want to listen to the prolixity of petty marital disputes over the cat, the lawnmower, the bottle of blood red wine? ∼ Nor, says Nora, do we want commonplace tales of hausfrau Angst, of the woman heroically making over her life with a handsome new lover, a beautiful child, a happy ending. Instead, we shall have murder and mayhem, plots and sub-plots, a mad woman in the attic, purloined diamonds, lost birthrights, heroic dogs, a soupcon of sex, a suspicion of philosophy.

Og med dette har jeg lest alle Kate Atkinsons romaner. Dette er ganske sikkert den rareste, og ikke den beste, men siden det er Atkinson, er det jo likevel svært mye å glede seg over. Selv til henne å være, er den eksperimentell i formen, med visitter i minst fem–seks romaner (delvis) skrevet av forskjellige fiktive eller dobbeltfiktive personer. Hovedhistorien er en til dels hysterisk morsom universitetsroman (nærmere bestemt fra humanioras forvirrede hjerte), som blir villere og seigere og mer irriterende jo lenger den holder på (og får mye kritikk for dette av forfatterens mor), og som skygger kokett for en ytterst dramatisk slektssaga som bare blir fortalt i små drypp innimellom, men som plutselig kommer til et trådsamlende klimaks. Og tenk at det gikk bra med den arme fantasyskrivende Kevin til slutt!