I made several attempts during these years to rid myself of the poison of war memories by finishing my novel, but had to abandon it – ashamed at having distorted my material with a plot, and yet not sure enough of myself to turn it back into undisguised history, as here.
Og dermed er dette en programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert og noen ganger rent namedroppende. Jeg så noen furte over at Pat Barker fiksjonaliserte blant annet denne boka i Regeneration-trilogien, siden disse folka var poeter og kunne og hadde uttrykt seg selv, men for Graves’ del er det nok sikkert sant at han ikke var i stand til å fiksjonalisere dette stoffet – og jeg er fortsatt begeistret for at Barker kunne. Den er uansett veldig verdt å lese både for de ofte grusomme minnene fra første verdenskrig (og for så vidt fra engelsk kostskole før det). Så unge de var! Tenk at en hel generasjon ble lagt på slakterbenken! For et innblikk dette er i hvordan et tenkende menneske responderer på langvarige ekstreme opplevelser!
And if condemned to relive those lost years I should probably behave again in very much the same way; a conditioning in the Protestant morality of the English governing classes, though qualified by mixed blood, a rebellious nature, and an overriding poetic obsession, is not easily outgrown.Den er også veldig verdt det for de levende portrettene av Graves’ medpoeter og andre berømtheter. Selvfølgelig Siegfried Sassoon. Og så er det en fantastisk Oxford-skisse av T.S. Lawrence.
Robert Graves var en av mine aller første litterære kjærligheter. Kanskje jeg må lese I, Claudius igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar