In the course of leading this creature around by the nose, I had gotten close enough to understand that there was more than just void inside it. There was a tiny spark, a little marble of soul at the bottom of a deep pool.
Den tredje boka i Miss Peregrine-serien bekrefter bare inntrykket fra bok to: Ransom Riggs skulle stoppet etter den første. For der den første er stram og velkomponert og bruker de nifse gamle bildene utrolig effektivt, er den siste (som den andre) sprikende og udisiplinert, flere gode ideer blir dårlig utnyttet, og bildene er mye dårligere integrert. Jeg liker godt Devil’s Acre og den nifse Sharon, men det tar altfor lang tid før vi kommer dit, og mange interessante tråder blir bare sluppet uten nødvendig utvikling. Aller mest gjelder det det Doctor Who-aktige monstertemaet: Jacob finner ut at han har evnen til telepatisk forbindelse med hollowghastene, og forstår at det er et glimt av sjel i dem også. Da synes jeg at det er utilgivelig at dette temaet bare slippes, og at Jacob får lov til å ture fram og bruke hollowghastene som kanonføde uten noen videre debatt. (Doktoren ville heller ikke likt det.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar