Forget even this (Kazuo Ishiguro: The Buried Giant)

Is it not better some things remain hidden from our minds?

Jeg er ikke så glad i stiliserte, drømmeaktige og åpenbart allegoriske bøker, og The Buried Giant er alt dette. Derfor taler det jo absolutt til bokas fordel at den klarte å holde interessen min hele veien igjennom. Ishiguro bruker den vage arthurianske fantasysettingen til et av disse eksperimentene med menneskenaturen: fjern et element og se hva som skjer. Det som fjernes her, er hukommelsen. Hva skjer med relasjonene mellom mennesker om de knapt nok har noen minner igjen? Det er grunn til å mistenke at en slik amputasjon vil ha sine fordeler, både på individnivå (som i et ekteskap) og på samfunnsnivå (som i et krigsherjet land). Og Axl og Beatrice er overraskende levende  og velavrundede personer gitt dette premisset.

Likevel, jeg er ikke så glad i stiliserte, drømmeaktige og åpenbart allegoriske bøker. Jeg får heller lese The Remains of the Day igjen.

Voksenis (rosmarin, karamell)

Elleveåringen og niåringen føler nok at det egentlig er de som skal bestemme hva slags is vi skal lage i ismaskinen, men av og til skjærer jeg igjennom. For eksempel når vi skal ha voksenmiddagsselskap. Vi skulle ha lam og rosmarinsautert sopp til hovedrett, og da måtte det jo være bra å plukke opp rosmarinsmaken i desserten også (det var i hvert fall nydelig på Llamber i Barcelona!).

Rosmarin- og honningis med valnøtter
Dette er i all hovedsak en nedredusert versjon av denne.

65 g valnøtter
2,7 dl h-melk
0,75 ss maizena
3,1 dl kremfløte
50 g sukker
0,6 dl akasiehonning
ca 1,5 ts hakket rosmarin
en liten klype salt

Blandet litt av h-melka med maizena. Kokte opp resten med fløte, sukker og honning. Tok blandingen av varmen og hadde i maizenablandingen. Varmet opp til det tyknet litt. Hadde i rosmarin. Avkjølte og lot stå over natta. Silte ut rosmarinbladene.  Kjørte i ismaskinen.

Ristet valnøttene på 150 grader varmluft i 8 minutter. Hakket. Avkjølte. Hadde i ismaskinen helt mot slutten.

Dette var veldig godt (selv om niåringen avskydde den) – rosmarinen får det til å smake skog, og de ristede valnøttene støtter opp under trepreget. Neste gang skal jeg nok ha i enda mer rosmarin og kanskje droppe valnøttene.

Karamellis
Og når vi er inne på is med tilfredsstillende dype smaker, er David Lebovitz' salte karamellis en av de beste isoppskriftene jeg vet om. Denne gangen droppet jeg krokanen og var forsiktig med saltet, karamellsmaken er fullstendig tilfredsstillende som den er. Sånn ble det i nedskalert porsjon (og så glemte jeg vanilje, men savnet den ikke):

150 g sukker
250 ml h-melk
125 ml fløte
30 g rørossmør
3 eggeplommer
en klype maldonsalt

Smelt sukkeret i en kjele og la det bli lysebrunt. Ta kjelen raskt av varmen og rør inn salt og rørossmør. Rør fløten gradvis inn over svak varme. Det klumper seg, men om du visper lenge nok, vil klumpene forsvinne etter hvert. (Og gjør de ikke det, smaker de fantastisk godt!) Rør så i halvparten av melka. Visp sammen eggeplommene og pisk den varme karamellblandingen gradvis inn. Varm opp blandingen til 77 grader under stadig omrøring. Sil eggekremen og bland den med resten av melka, som skal være iskald. Avkjøl. Kjør i ismaskin til den er ferdig.

Denne likte ungene også, altså.

Tidslinjetrøbbel (Claire North: The First Fifteen Lives of Harry August)

Complexity should be your excuse for inaction.

Det er antagelig litt urettferdig mot denne boka at jeg så nylig har lest og forelsket meg så grundig i Atkinsons Life After Life. Premisset for denne er så godt som eksakt det samme, men det er jo liten tvil om hvem som håndterer det best. Der Atkinson bruker de stadige gjenkomstene til å utforske skjebne og personlighet, drives denne av et godt gammeldags redd-verden-plott. Og bevares, det er både spennende og engasjerende, og mange av personene er både interessante og minneverdige. Den er til og med tidvis riktig morsom. («Perhaps, I suggested, the fate of the universe could briefly take second place to the thorny issue of graduating with honours? He blew loudly between his lips, a liquid sound of contempt. ‘That,’ he exclaimed, ‘is precisely what’s wrong with academics.’») Men den (temmelig fluffy) onde masterplanen som er kjernen i boka, er ikke overbevisende nok for meg, og sammenlignet med The Bone Clocks (som den også ligner ganske kraftig på), blir løsningen for enkel og naiv. Selv om den altså koster svært så mye for Harry August selv.

Fortsatt noir (Rob Thomas og Jennifer Graham: Mr. Kiss and Tell)

“How often do people say thank you to you?” Veronica swallowed her mouthful of coffee and cleared her throat. “ ‘Thank you’ ranks just below ‘You ruined my life’ and just above ‘When I get my hands on you.’ ”

Etter Stoner måtte jeg lese noe fjærlett. Da passet det bra med Veronica Mars-roman nr. 2. Den har masse Weevil, Wallace og Mac, en veldig søt valp, nesten nok Logan, et ganske bra (og dystert) plott og Keith Mars i utmerket form. 

Svake introspeksjonsevner (John Williams: Stoner)

And it occurred to him at last, with the finality of knowledge, that he had never known another human being with any intimacy or trust or with the human warmth of commitment.

Jeg vantrivdes gjennom den første tredjedelen av Stoner. Den distanserte, avmålte skrivestilen kombinert med den grunnleggende passive og aksepterende hovedpersonen ga et kjølig, livløst inntrykk – ikke minst fordi det var tydelig at vi også hadde å gjøre med en person med stor kapasitet for lidenskap. Han hørte tross alt Shakespeare snakke til ham på 300 års avstand, og byttet fra agronomi til litteraturstudier, men vi får aldri delta i denne følelsen. Det var da også desto mer tilfredsstillende å oppdage at denne stemningen åpenbart var tilsiktet, og en direkte funksjon av Stoners personlighet: «He had never got in the habit of introspection, and he found the task of searching his motives a difficult and slightly distasteful one». Lidenskapen, passiviteten og de svake introspeksjonsevnene blander seg så i ulike cocktailer i de forskjellige relasjonene han havner i: det katastrofale ekteskapet (hvor de tidstypiske kjønnsrollene blir en dødelig ekstraingrediens), det ømme, skjøre forholdet til datteren, den asymmetriske striden med den akademiske nemesisen, og det vidunderlige, lysende, men vergeløse kjærlighetsforholdet. Mest ukomplisert er tross alt vitenskapen og lærergjerningen, «the only life that had not betrayed him».

Det er en strålende bok. Man tenker på den lenge. (Til dels med raseri.)

Kjærlighet (Kate Atkinson: Started Early, Took My Dog)

This was love. It didn’t come free, you paid in pain. Your own. But then nobody ever said love was easy. Well, they did, but they were idiots.

Jeg likte nok denne (så langt siste) Jackson Brodie-boka mindre enn den foregående, men det var først og fremst på grunn av det sørgelige fraværet av min favoritt Louise Monroe. (Vi trenger en bok til her!) Samtidig er den fin på samme måte som de andre er fine, og spesielt god i sin utforskning av kjærlighetens tornefulle og vrangvillige natur. Og Tracy Waterhouse er en fin Atkinson-heltinne, så uglamorøs som bare de kan være.

Dessuten 100 bonuspoeng for å sitere Life on Mars ganske kraftig!