For at ikke desember 2008 skal stå uten poster

... ønsker jeg godt nyttår og konstaterer at dette var vanskelig med iPhone.

Akkurat, ja

Nei, det var ikke mulig å stå imot. Vi prøvde å kompensere ved å oppvise personlighet på barnerommet. Det er mulig druer og kiwi ikke kan selge en leilighet, men hva med Jiji?

Systemtvang

Vi prøver å selge leiligheten vår i dagens strålende og velsmurte boligmarked. (Heldigvis er vi ikke nødt.) Nå er det slik at jeg i flere år har ledd ondskapsfullt av de stadig likere hvitmalte og utstudert stylede boligannonsebildene som florerer, og nok slengt ut av meg både det ene og det andre om at slikt vil ikke jeg begi meg inn på.

Da vi striryddet leiligheten før fotografering, oppdaget vi imidlertid noe nytt: Vi bruker ikke blomster og interiør for å få leiligheten vår til å se lun, bebodd og hjemmekoselig ut. Å nei, det er ikke vårt vis. I stedet bruker vi rot. Og da rotet ble brutalt fjernet, så det nesten fengselsaktig ut her. Følgelig løp vi ut og kjøpte orkideer, sengetepper og pynteputer. I dag sank jeg enda dypere:

• ett kremfarget og ett turkis kvalitetshåndkle for dandering på vaskemaskin (man må plukke opp turkisfargen på husbondens tannglass, må vite)
• turkise og petrolfargede pynteputer (jada, soverommet er blåmalt med blå klesskap)
• kremfarget pledd (var det ikke litt mørkt i stua)
• kremfargede kubbelys (hvor dypt kan man synke?)

Det er vel en viss fare for at det obligatoriske fruktfatet kommer til å materialisere seg også.

Come Again

Det er så mange skrekkelige gatemusikanter. De fleste av dem ser i tillegg ut til å hate det de driver med, så som regel får jeg bare lyst til å låse pengene mine inne i et godt lydisolert rom når jeg går forbi dem.

Men i dag sto det noen unge mennesker i nedgangen til Nationaltheatret og sang engelske madrigaler mens de bare lyste av entusiasme og talent. Og endelig fikk treåringen lov til å putte penger i en hatt også – alt jeg hadde på meg, faktisk. Mer, mer!

Fortsatt oktober

Og det er den dagen igjen. Det snødde riktignok også da jeg var på fjellet i helga, men det er juks. Jeg er begeistret, og i år nådde barneentusiasmen nesten opp til mors.

Pluss: nye, vanntette vinterstøvler.
Minus: gikk i mascarafella.

Melk i kaffen. En sosioøkonomisk såpeopera i tre akter

Enkeltmennesket kan raskt bli fanget i store systemer, og Studentsamskipnaden i Oslo er uten tvil et slikt system.

Første akt, varm dag sommeren 2006, kaffebaren på UB:

– En iskaffe, takk!
– Nei, vi har sluttet å servere iskaffe. Det var så mange som ville ha, og da ble det så lang kø.

(Mange vil kjøpe. Plagsomt.)

Andre akt, sommeren 2008, kaffebaren på SV:

– En enkel cappuccino med h-melk.
– Nei, det går ikke. Vi har lettmelk.
– Jeg ser et kjøleskap stappfullt av h-melk.
– Nei, men vi må bruke opp lettmelka først, skjønner du.
– Men det vil jeg ikke ha, så da gidder jeg faktisk ikke kjøpe kaffe av deg.
– Nei, nei. Beklager virkelig.

(Selge ting som vi har, til dem som vil ha det, når vi har noe annet vi heller ville bli kvitt? Det skulle tatt seg ut.)

Tredje akt, oktober 2008, SV-kantina:

Jeg finner en liter h-melk i melkekjøleskapet og går i god tro til kassa.

– Nei, den der er ikke til salgs!
– Jammen, den sto jo i kjøleskapet sammen med alle de andre drikkevarene dere selger!
– Nei, det er kaffemelk.
– Ja, men JEG trenger kaffemelk!
– Du får ta en halvliter.
– Jammen, dere har jo ikke halvlitere med h-melk! Kan jeg ikke bare få betale for to halvlitere, da?
(Tenkepause.)
– Ja, jeg får slå inn for to halvlitere, da. Men ikke neste gang!

(Markedet vil betale 20 kr for en liter h-melk? Det gjør ikke inntrykk på meg!)

Jeg er usikker på om disse erfaringene burde få meg til å tvile på sosialismen, eller om jeg rett og slett bør akseptere at h-melk er en skummel vare som bare bør utleveres under kontrollerte forhold.

Oktober

Vakker også for asfaltrotter.

Delikat

Bindprodusenter er noe for seg selv. De hjelper oss sånn at vi kan klatre inn gjennom togvinduer iført pinetrange hvite bukser og lande i fanget på ukjente, kjekke menn selv på de tyngste mensdagene. De lager special-edition-bindserier som det står «Lucky you!» på. (Grrr!) Og nå velsigner de oss altså med duse, avrundede rosa etuier til å ha bindene våre i. For tenk om noen fikk se den rosa, blomsterprydede plastemballasjen i veska vår! Det skulle tatt seg ut!

Alle duene

Jeg har jo ikke blogget i september. Men jeg har tatt flere bloggbare bilder, og vurdert å ta enda flere. Jeg har vært strålende høstlykkelig, men har likevel ikke blogget om Tjuttsjev (nr. 233) og revurdert vær-bloggkategorien. Jeg har spist femretters mirakelmiddag med vinmeny på Ylajali, men tok ikke bilder av maten. Åsne har lært å lese, og begynt å skrive huskelapper til seg selv av typen «DRÅPEBARNETEVE», altså droppe barne-tv, fordi hun måtte få tid til å leke, sa hun, men heller ikke det nådde opp. Det blidde bare ikke sånn. Dere får nøye dere med et Pratchett-sitat (med fotnote), fra Monstrous Regiment:

The pigeon thought: 000000000! But had it been more capable of coherent thought, and known something about how birds of prey catch pigeons*, it might have wondered why it was being gripped so … kindly. It was being held, not squeezed. As it was, all it could think was: 000000000!

* And allowing for the fact that all pigeons who know how birds of prey catch are dead, and therefore capable of slightly less thought than a living pigeon.

Varsoviana

Hvem finner på å dekke hotellvegger med kunstgress og klistre dem fulle av origamivannliljer?


Jo, det gjør Castle Inn i Warszawa. De hadde også valgt å putte et tre i taket på hotellrommet vårt.


Det var et godt stykke over the top, men jeg er fortsatt i veldig godt humør etter synet, så jeg har landet på at jeg synes det var mer sjarmerende enn noe annet. Særlig siden beliggenheten var fantastisk og betjeningen veldig søte. Etter noen runder i byen har jeg også kommet fram til at stedet kanskje var ganske i tråd med varsovianske ideer om interiør. Her er for eksempel vinduskarmdekor fra en pannekakerestaurant. Oransje fjær i en bolle?

Hva man enn måtte mene om det, var det nå i hvert fall godt med pannekaker med chevre, valnøtter og honning. Å tusle rundt i brosteinsgater i tidlighøstvær er også en fin ting.


Vi gikk dog glipp av «Scenes from Infinity – musical intuitive poem». Tsk, tsk.


Vi har en del złoty igjen, så vi blir nok nødt til å komme tilbake ganske snart.

Dagens eksotiske opplevelse

Det er ikke lett å være yngst. Og hvis man ikke er tre år og har en storesøster på fem, kan man nok ikke forstå hvor forsmedelig det er at man ikke får eget månedskort. Begrunnelsen, at man fortsatt er så liten at man ikke trenger å betale på t-banen, var selvsagt bare salt i sårene.

Slik fikk jeg nok en gang gleden av å trille barnevogn på stasjonsplattform med krakilsk, brølende treåring oppi. Men det hun brølte, er nok ikke hverdagskost:

– Jeg VIL be-he-hetale på t-banen! JEG VIIIIL BETALE!!!

Wimsey igjen

«His long, amiable face looked as if it had generated spontaneously from his top hat, as white maggots breed from Gorgonzola.»

Dorothy L. Sayers: Whose Body?

Ikke akkurat en hageblogg

Du vet at du aldri må skaffe deg hage når du planter i balkongkassene først 26. juli. Det eneste vi har gjort med dem før i år, er å plukke vekk de lange, strantne, visne restene fra fjorårets så-selv-prosjekt. (Vi har en egen radar for blomster som blir meterlange. Det er nesten litt godt gjort.) Det skjedde i juni en gang. Jeg kan ellers fortelle andre plantesenternoviser at de ikke har spesielt mange balkongplanter igjen på Plantasjen i slutten av juli. Ikke en stemorsblomst i mils omkrets.

Men ungene syntes det var moro, da. Riktignok grøsset begge svært så byfrøkenaktig over både konsistensen, lukta og meitemarkgehalten i blomsterjorda (er det galt å ha 300 meitemarker i balkongkassa?), men det var bra å trekke planter ut av potter og vanne til den store gullmedalje.

Herved er det altså dokumentert at balkongkassa vår har sett småborgerlig-prydelig ut også i år. Vi får se hvor lenge det varer.

Eksistensiell

– Mamma, eksisterer alle?

Spørsmål femåringen sikkert angrer på å ha stilt

– Mamma, hva betyr het, som i kjærligHET?

Moahahahahaha!

A rose by any other name would smell as sweet

Ja, sikkert. Men hva slags klientell venter man seg egentlig til buler som heter «Hände hoch!», «Hjemmebrennere» og ikke minst «Full soldat»? (Alle nylig observert i kulturbyen St. Petersburg.)

Hits for Kids

Hanen stend på stabburshella, bonden gjeve honom konn.
Rakkin skvakkar i bergje nord og hjuringen blæs i honn.

Dette er ukas fulltreffer i heimen. Egentlig skriver jeg bare om det for å informere om at min mann ordboksredaktøren nå har oppklart det ugjennomtrengelige «rakkin skvakkar» for meg. Tenk at jeg har kunnet sangen i 20 år uten å vite at det faktisk er reven som gneldrer nord i berget. Jeg har allerede sørget for at mine barn ikke skal bli traumatisert på samme måte. Dagens gode gjerning.

Alfavita

Kronologi er oppskrytt. Leve den alfabetiske rekkefølgen!

Avreise. Klokka 04.15 hjemmefra. Hva gjør man ikke for et billig fly?

Balkong. Om man ser hele havet fra balkongen, føler man at man Får Noe Ut Av Dagen™ selv om man bare sitter og glor på båtene i Vathy-bukta på Sifnos.


Charlie og sjokoladefabrikken. Slukt på tre dager i åndeløs spenning. Endelig har jeg et barn som vet hva snossebær er.

Drømmestrand. Denne gangen går premien til Provatas på Milos. Perfekt gyllen sand og nydelig langgrunt.


Ernæring. Pommes frites og søt appelsinsaft har vel noen nyttige næringsstoffer i seg?

Fisk. Det er i hvert fall sunt. Og så var de veldig interessante helstekt. For ikke å snakke om hvor spennende det var med blekkspruter som hang til tørk.

Gratulasjoner. Til Runa som fylte tre og Åsne som fylte fem mens vi var på ferie. Her skjender den yngste jubilanten det greske flagget.


Hyl og skrik. Helt sikkert. Men det har vi allerede fortrengt.

Is. Glemte jeg å nevne under ernæring.

Jul i Svingen. Det perfekte soundtrack til en strandferie, mener enkelte.

Kattunger. Damen i den bittelille rotebutikken i Vathy hadde kattunger, og lot jentene leke med dem så mye de ville. Det var stort.


Lingvistikk. Hva er «causation from te sea»?!


Mat. Smaker ekstra godt når tavernaen ligger rett på en langgrunn strand, sånn at ungene kunne tasse rundt i vannkanten og kategorisere småstein, mens visse andre vegeterte med vinglassene sine ved bordet.

Nasjonalsangen og andre patriotiske sanger. Når man insisterer på å reise på ferie 18. mai, er straffen at barna dine avsynger disse svært høyt og med skremmende god diksjon når og hvor det skal være. Det var nok ingen skandinaver i mils omkrets som gikk glipp av oss. (Eller noen andre, for den saks skyld.)

Ost. På Sifnos lager de vanvittig god myzithra, bløt sauemelksost som de klæsjer på toppen av den greske salaten i stedet for feta. Nam!

Propellfly. De greske propellflypilotene var i streik da vi dro nedover, men var så greie å ikke kansellere akkurat vårt fly fra Athen til Milos. Det var en interessant flytur på 35 minutter, som viste at allmenne greske holdninger til trafikksikkerhet også gjelder i fly. Flyvertinnen gadd nemlig ikke å spenne seg fast ved avgang og landing. Hun bare draperte sikkerhetsbeltet nonchalant over skuldrene. Det gjaldt jo ikke henne.

Q. «Jeg ser med øyet mitt noe som begynner på Q!» «Ku?» «Nei, SKALLO!!!»

Reisevante. Det er de, ungene våre. Det går veldig bra på transportetappene, vi fikk til og med ros to ganger fra vilt fremmede for akkurat det. Men finnes det kurs i avslapning for små barn?

Sarakiniko. Merkelig hvitt klippelandskap på Milos.



Treåring. Må fortsatt ha et transportmiddel. Bæremeisen er guds gave til småbarnsforeldrene. Her sett i Plaka på Milos.


Ufisk. Eller nærmere bestemt kråkeboller med lange, svarte pigger. Skumle saker, og vår beskrivelse av hva som kunne skje om man tråkket på en, var nok til å gi Åsne vannskrekk i flere dager. Det skjedde heldigvis aldri, og etter hvert hilste vi vennskapelig på dem fra bryggekanten.

Vathy. Et deilig sted, vakkert, langsomt og godmodig. I hvert fall i mai. Det kan bli en vane.



WC. I Hellas får man vanligvis ikke lov til å kaste dopapiret i do, da greske rørleggere synes slikt er unødvendig luksus. En uforglemmelig gang hadde romutleieren dekorert doen med et bilde av Neptun som stikker en dopapir-synder i rumpa med treforken. Men hvorfor er det ikke lov i store snøggbåter som tidligere har trafikert norskekysten? Det må utelukkende være for å opprettholde moral og rutiner.

Xanthakis. Vi kan jo reklamere litt for romutleierne våre i Vathy, siden de begynner på X. Det er nok en av de aller beste leilighetene vi har hatt i Hellas.

Yoghurt. Med honning. Nam.

Zographou-klosteret. Nei, damer har fortsatt ikke adgang til Athos. Men det nærmeste jeg kom å gjøre noe faglig eller jobbrelatert på denne turen, var å sluke Elizabeth Kostovas The Historian. Zographou er med, Codex Zographensis’ hjem, og dessuten noen slaviske femtenhundretallsmanuskripter, som jeg moret meg med å finne anakronismer i (for lite ydmykhet og selvpisking).

Ærlighet, i overkant mye. Ustoppelig klapping på bikinimagen min etterfulgt av hint/teorier/krav om babyer der inne. Jeg trøster meg med at pedlederne på begge ungenes avdelinger er høygravide.

Øretelefoner. Nok en av guds gaver til omreisende småbarnsforeldre. Men vi var praktisk talt tv-frie i to uker, det skal vi ha. Og jeg klarte meg to uker uten nett!

Årets tur er slutt. Men vi begynte å fable om september på Småkykladene da vi satt på ferja til Pireus, vi gjorde det.

Ekstrem ekstensjon

For snart-treåringen er -mor et helt generelt diminutivsuffiks. I går produserte hun uten å nøle

Runa-mor
Åsne-mor
mammamor
pappamor

og sist, men på ingen måte minst

bestefarmor!

Den siste var altså dannet av bestefar. Lingvistforeldrene var fra seg av flirfull begeistring.

All the lovely extras

Jeg elsker simpelthen uventede hvileretter og «gratis» konfekter til kaffen. Jeg er latterlig lett å kjøpe med små gaver og tillegg og små ekstradingser. Men selv jeg har mine grenser: I dag kjøpte jeg meg et par nydelige El Naturalista-sandaler.* Med i esken fulgte denne:


Nei, du så ikke feil. Det er en tepose. En tepose! El Naturalista-te! Jeg konkluderer med at jeg er litt mindre lettlurt enn fryktet og fortsatt har evnen til å fnise av løpsk merkevarebygging.

Som om ikke teposen var latterlig nok i seg selv, har vi også følgende tekst på baksiden: «place our teabag in a teapot with boiling water, let it sit for 5 minutes, and reinforce your Sincerity»**. Reinforce my sincerity? Det er nok best å la være. (Har de en «reinforce your Diplomacy»-variant for oss løsmunnede?)

* Det var herlig forsommervær. Syrinene sprang ut for øynene på meg. Det var lønningsdag. Sandalene var røde og fine. Hva annet kunne man forvente seg? Dessuten er det et truende hull på den ene strømpefoten min, for tenk.
** Tegnsetting og stor-forbokstav-føring er selvsagt originalens. Skyld ikke på meg.

I den uendelige serien «Du vet du er småbarnsmor når …»

… når du synger «Åkken Bom» for noen som samtidig prøver å stappe bamsen sin inn i munnen med føttene. (Og du gleder deg over at det ikke er din munn som er målet denne gangen.)

Magnolia

Magnoliaen har et magisk-poetisk navn, blomstrer bare én uke, lukter eksotisk og søtt og ser ut som noe fra et japansk maleri. Og den vokser i Botanisk hage, i gangavstand fra oss. Assortert avkom kan skimtes gjennom greinene. Det har vært en storartet maidag.

Feil karrierevalg

I kantina i dag så jeg et underlig opptog. En dame som leide på en blind dame som slepte på en golden retriever som bokstavelig talt hadde satt seg på bakbeina. Og ja, hunden var i full blindehundmundur. Det så ut som en veldig praktisk ordning. Bikkja bør nok ha seg en alvorsprat med karriererådgiveren sin.

Gaudy Night-sitatmaraton V

«If I want tactful dependents, I can hire them. And fire them if they get too tactful. I don’t mean Bunter. He braces me by a continual cold shower of silent criticism.» (308)

«‘I’m quite capable to be killed for the fun of it. Who isn’t?’
‘I know,’ said the Dean. ‘It’s funny that we get so solemn about murders and executions and mind so little about taking risks in motoring and swimming and climbing mountains and so on. I suppose we do prefer to die for the fun of the thing’» (322)

«But if it ever occurs to people to value the honour of the mind equally with the honour of the body, we shall get a social revolution of a quite unparallelled sort” (330).

«It was not one of the world’s great sestets, but it was considerably better than her own octave, which was monstrous of it.» (346)

Og til slutt, verdens beste frieri:

«‘Placetne, magistra?’
‘Placet.’»

Snufs. Hvem sier at det ikke er romantisk med spørrepartikler? For denne forventer snarere ja enn nei.

Gaudy Night-sitatmaraton IV

«The incident had that rich savour of the ludicrous which neither pity nor charity can destroy.» (236)

«Come and be bothered with me for a change. It’ll be a relief for you, like a nice go of rheumatism in exchange for toothache. Equally damnable, but different.» (272)

«One never failed to find Wimsey of Balliol planted in the centre of the quad and laying down the law with exquisite insolence to somebody.» (275)

«The protective male? He was being about as protective as a can-opener.» (291)

God tid

Når man har alenekveld med ungene, og når det er april og strålende sol og alle har vært på do, da kan man bruke god tid på hjemveien. Man kan spise kroneis på varme Blindern-benker og plukke hvitveis i hopetall.

Bildene er forresten tatt med den splitternye iPhonen min. Foreløpig har jeg kun to innvendinger:

1. Man blir helt forhekset av den lille greia, og får følgelig ikke gjort noe som helst annet.
2. Ungene syntes berøringsskjermen og bildeflippingsfunksjonen var så morsom at jeg straks fikk is på den lekre, blanke skjermen.

Mysesesong

Slottsparken i går. Full mysesesong, tid for is på parkbenk, og små grønne blader som holdt på å banke seg gjennom de aller siste tynne knopphinnene. Deilig.

Gaudy Night-sitatmaraton III

«Calling people names poor Miss Lydgate didn’t know existed – the worst she knows being Restoration Drama» (75).

«Harriet amused herself with wondering whether the Prince of Ruritania had been shot, or the Master-Crook of the Continent had brought off a fresh coup, or whether this was the International Conspiracy to Wreck Civilisation with a Death-Ray – all those situations being frequent in her kind of fiction.» (77)

«It’s disquieting to reflect that one’s dreams never symbolise one’s real wishes, but always something Much Worse. […] I wonder what are the unthinkable depths of awfulness that can only be expressed by the polite symbol of Peter’s embraces.» (103)

Et blikk utenfra

Når man har små barn, får man stadig se og høre interessante framstillinger av seg selv. Denne gangen er det snart-treåringen som har vært ute. (Det verste er at jeg jo ser at det er meg.)

Gaudy Night-sitatmaraton II

«I can’t think why fancy religions should have such a ghastly effect on one’s grammar.» (28)

«Nobody likes being pitied. Most of us enjoy self-pity, but that’s another thing.» (36)

«Since Miss Lydgate had perfected, or was in process of perfecting (since no work of scholarship ever attains a static perfection) an entirely new prosodic theory, demanding a novel and complicated system of notation which involved the use of twelve different varieties of type; and since Miss Lydgate’s handwriting was difficult to read and her experience in dealing with printers limited, there existed at that moment five successive revises in galley form, at different stages of completion, together with two sheets in page-proof, and an appendix in typescript, while the important Introduction which afforded the key to the whole argument still remained to be written. It was only when a section had advanced to page-proof condition that Miss Lydgate became fully convinced of the necessity of transferring large paragraphs of argument from one chapter to another» (40–41).

«Harriet had long ago discovered that one could not like people any better, merely because they were ill, or dead – still less because one had once liked them very much.» (55–56)

«One First of April, the question had arrived from Paris in a single Latin sentence, starting off dispiritedly, ‘Num …’ – a particle which notoriously ‘expects the answer No.’» (63)

Gaudy Night-sitatmaraton I

«All the children seem to be coming out quite intelligent, thank goodness. It would have been such a bore to be the mother of morons, and it’s an absolute toss-up, isn’t it? If one could only invent them, like characters in books, it would be much more satisfactory to the well-regulated mind.» (19)

«As the Head of a women’s college she must, thought Harriet, have had a distasteful task; for she looked as though the word ‘compromise’ had been omitted from her vocabulary» (22).

Alle sitater fra Dorothy L. Sayers: Gaudy Night, New English Library-paperback fra slutten av 90-tallet.

Askepott, de yngre år

– Men det sto ikke navn i skoen!
– Jo, her står det Askepott!
– Men ingen piker i kongeriket kunne lese!
– Nei!
– Og så ble vi så forelska at vi til og med måtte gå på kino etter hvert! Men ikke nå, da.

På oppfordring: mer værblogging

I dag har jeg feiret aprils komme, god værmelding og nesten-utsprunget forsytia i Slottsparken ved å debutere i vårkåpe og vårsko. Knallrød kåpe og splitter nye, barnetrygdfinansierte vårsko. Det var ikke for kaldt.

Bananfobi

Samme sted hvor jeg endelig skjønte hva Wimsey hadde å si til Harriet, fant jeg dette fortryllende Sayers-diktet:

I detest bananas,
A smug fruit, designed to be eaten in railway carriages
On Bank Holidays,
With a complexion like yellow wax
And a texture like new putty
Flavoured with nail polish.
Yes, we have no bananas,
Glory be!

Tenke seg til, ikke bare elsket min heltinne Bach og portvin og mat og lyrikk og Oxford, hun hatet bananer også! Vi bananofobe er i en sørgelig minoritet, men jeg gjør nå mitt ved å nekte å servere ungene bananer egenhendig, hvilket betyr at det ikke blir noen bananer når mannen ikke er hjemme. Dessuten flytter jeg meg demonstrativt når noen begynner å spise banan ved siden av meg på t-banen.

Malapropos

Here, then, at home, by no more storms distrest,
Folding laborious hands we sit, wings furled;
Here in close perfume lies the rose-leaf curled,
Here the sun stands and knows not east nor west,
Here no tide runs; we have come, last and best,
From the wide zone through dizzying circles hurled,
To that still centre where the spinning world
Sleeps on its axis, to the heart of rest.

Lay on thy whips, O Love, that we upright,
Poised on the perilous point, in no lax bed
May sleep, as tension at the verberant core
Of music sleeps; for, if thou spare to smite,
Staggering, we stoop, stooping, fall dumb and dead,
And, dying, so, sleep our sweet sleep no more.

Jeg kom på Harriet Vane og Wimseys sonett ganske malapropos da jeg leste om noe annet i dag, men aldri så malapropos at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig alltid vært veldig svak for Harriets oktett, men aldri fått noe særlig ut av Wimseys (very conceited, metaphysical) sekstett. Men med litt graving på internett fant jeg følgende fortolkning her:

I think the sestet means that you can only have an ALIVE kind of stillness as long as you're spinning. If you stop spinning, the top falls over, and then you're merely dead. Love is what motivates us to keep spinning (love of a person, passion for a cause, etc); hence its whips. Paradoxically, you can only find and hold your real still center if you are in motion, living and acting in the world, rather than by sitting very still.

Heureka! Selvsagt var det det Wimsey hadde å si! Ja, ja, jeg har jo bare hatt Gaudy Night som yndlingsbok i 16 år eller noe.

Mer mellom himmel og jord

Jeg er stort sett hardbarket rasjonalist, og min egen overskrift ville irritert meg ut av mitt gode skinn om noen andre enn jeg hadde brukt den. (Dette er selvsagt noe helt annet.) Men det glipper for meg når jeg kommer til forholdet mellom tørrgjær og fersk gjær. Jeg skjønner med hodet mitt at tørrgjær sikkert virker. Ikke bare fordi det utvilsomt selges tørrgjær i bøtter av spann, for millioner av mennesker kan ta feil og nøye seg med annenrangs gjærbakst. Men når empirisk verifiserte kjøkkentrollkvinner sverger til det, og jeg har smakt den perfekte gjærbaksten deres og til og med sett dem røre de forhatte små kulene inn i melet først, da må det være noe i det.

Likevel virker ikke tørrgjær for meg. Jeg varmer opp deigvæsken til 40–42 grader, jeg bruker til og med termometer. Jeg gjør alt jeg skal, og behandler deigen med kjærlig og nennsom hånd. Jeg elter godt og lar deigen stå godt og lunt. Og hver gang viser deigen seg å være en utakknemlig mandagsdeig som knapt gidder å heve i det hele tatt før den kommer i ovnen. Da hever den akkurat så mye at gjærbaksten ikke er direkte uspiselig mens den fortsatt er varm. Jeg banner og sverter og sverger at jeg aldri skal bruke tørrgjær igjen.

Jeg fastholder derfor mitt vanskelige og irrasjonelle forhold til tørrgjær. Takke meg til skikkelig, levende, myk gjær i små terninger. Som kan smuldres av små barnehender og alltid gjør som jeg vil. Blir til deilige, myke og luftige horn, f.eks.

Kulturarv

Påskeferien er en fin anledning til å gi barna kulturelle opplevelser og lære dem klassikerne å kjenne.



«Potetmannen! Jeg vil se potetmannen! For potetmannen er mossom!»

Ja, også Roland, da.



«Mamma, hvordan ser en fuglfisk ut?»

God dag, god dag!

Dette her er meteorologisk institutt. Visst. Men jeg nekter altså å ha en bloggkategori som heter «Været».

God påske!

Nei, nei, nei

Ærlig talt. 21. mars etter en eviglang forvår? Nei, det er ikke romantisk med snø i mars. Skjerpings, noen.

Ord i tida

Ord forklart for fireogethalvtåringen i kveld:

1. Frelsar. (Sang «Det hev ei rosa sprunge» ved sengekanten. «Mamma, det er en slags hjelper, ikke sant?» Eh, jo. I kortversjon.)

2. Forræder. («Mamma, hvis du hadde sagt at du skulle hjelpe meg med å lære å sykle, og hvis du sa at du skulle gå og hente mammakatten, men i virkeligheten hentet du en SAG og SAGDE sykkelen i to biter, DA hadde du lurt meg, og DA var vel du en forræder, mamma?»)

Fortsettelse følger utvilsomt.

Løsningsorientert

Hvis det blir dårlig vær under Beijing-OL, skal de skyte uværet bort med raketter. Kunne de ikke bare tilkalt denne mannen?

Selvoppholdelsesdrift

Var det det han manglet, mannen fra Hafslund som var på døra og ville selge meg alarm? Noe må det i hvert fall ha vært. Når man står ansikt til ansikt med en svett og sinnegnistrende småbarnsmor iført forkle og behengt med to småunger på grinegrensa og omgitt en eim av svidde pannekaker, og hun freser: «Om du vil selge meg noe, er svaret NEI!!!», hvordan i alle dager kan man da synes det er en god idé å juge og svare at neeeeida, jeg er bare på en informasjonsrunde hos kundene, jeg!

Ja, informasjon om alarmer, altså. Som man kan kjøpe. For penger.

Han skal være glad jeg ikke hadde stekepanna i hånda.

Omreisende sirkus

Kan påtreffes på en t-bane nær deg. Akrobatikk og sang- og dansenumre inkludert.



Hvem sier at mobilkamera ikke er en fornuftig oppfinnelse?

Ingen kommer undan politiken

Jeg har ikke fulgt spesielt godt med på det russiske presidentvalget, men jeg har fått med meg dette.



Dessverre tror jeg det er nokså dekkende.

Glamo(u)r

Åsne synes nok jeg pynter meg altfor lite, og pleier å overøse meg med ros når jeg har på meg klær med broderier, glitrende detaljer eller generelt med vide skjørt eller i andre farger enn svart. Det var derfor ikke så overraskende at hun forlangte at jeg måtte ha på meg tiara mens jeg satt modell for dette fine portrettet. Hjertesmykket har den unge kunstneren lagt til for egen regning.

Budbaluba

Fredag hang det en mystisk lapp fra et budfirma på oppgangsdøra vår. De hadde prøvd å levere en pakke til en viss Hanna M. Jaha, tenkte jeg, og lot den henge. Dagen etter hang lappen der fremdeles, og jeg begynte å lure på om de kanskje kunne mene meg. Jeg heter jo nesten Hanna M., og budet kunne da like gjerne ha droppet mitt etternavn som noen andres. Ikke at jeg akkurat ventet noen pakke, jo forresten, noen bøker fra Amazon, men de skulle da komme med vanlig post? Jeg tok med meg lappen opp.

I dag hadde jeg en interessant telefonsamtale.

– Ja, hallo, dette er (budfirma hvis navn skal være unevnt)! Du, vi har prøvd og prøvd å levere en pakke til deg! Fra Amazon!
– Jasså, du!
– Ja, det har vært noen hos deg fem ganger, og du er aldri hjemme!
– Kan det ha vært en av deres menn som hengte en lapp med påskriften Hanna M. på døra mi på fredag?
– Ja, de var der tolv og to og elleve i dag, og du var ikke hjemme!
– Kanskje det hadde vært lurt å skrive etternavnet mitt på den lappen?
– Og så var vi der sånn i ettida, men du var ikke hjemme!
– Kanskje fordi jeg har en jobb? Og kanskje fordi dere ikke ringte meg og sa fra først?
– Men hva skal vi gjøre da? Du er jo aldri hjemme!

I morgen skal de visst levere pakka på jobben. Hvis de skjønte adressen innimellom all krisemaksimeringen. Det er sikkert en rasjonell grunn til at de synes det er best å ta intet mindre enn fem bomturer i arbeidstida på hverdager før de går til det dramatiske skritt å ringe til kunden, for det synes å være felles politikk. Noe lignende skjedde meg med et annet budfirma i høst; da jeg endelig oppnådde kontakt med dem, syntes de i grunnen at de hadde strevd så mye med alle disse bomturene midt på blanke formiddagen at jeg i rettferdighetens navn burde komme til Kjeller og hente pakka egenhendig.

Det ble ikke noe av, nei.

Dagdriverforeningen

Mange av mine grunnleggende allmennkunnskaper stammer fra Donald. I hvert fall var det der man hørte om mange ting for første gang. Donald kunne også bidra med et sterkt og anvendelig basisordforråd. Dagdriver var et slikt ord – fetter Anton var nemlig medlem av Dagdriverforeningen, og gikk i all hovedsak rundt og fikk tida til å gå (mens han plukket opp hundrelapper fra gata og egentlig bare var opptatt av seg selv, som deLillos sier det).

Jeg tror det ligger grunnleggende livsvisdom her. Vi trenger Dagdriverforeningen. I hvert fall gjør jeg det. Så i dag har jeg benyttet meg av deltidsmedlemsskapet mitt, og brukt dagen på følgende ting: 1) soving, 2) lang frokost, 3) mer soving, 4) deportering av mann og barn til lekeplassen mens jeg selv loffet rundt, dusjet langsomt og koste meg med lite oppbyggelig litteratur i to timer, og 5) sein lunsj. Jeg planlegger ingen skogstur i ettermiddag heller, for å si det sånn.

Figurativ

Runa (2;8) tok plutselig en figurativ retning i dag. Dette er visstnok hennes vakre mor. Legg merke til de lange, slanke beina.

Årstidsjunkie, eller lokal oppvarming

Jeg elsker norske årstider. Samtidig er jeg en utålmodig sjel, og liker derfor sommertemperaturer i april, høstløv seint i august og store snøfall i oktober. Så snart vi passerer nyttårsaften, blir det svært lite romantisk med snø, uansett hvor lyrisk jeg har vært i sakens anledning bare en måned tidligere.

Da er det fint å bo like ved et vaskeri som ikke bare har verdens luneste sørvendte solvegg, men som også slipper ut varm damp akkurat der. Så dagens bilde er tatt i dag. Jeg kjente meg varm langt ned i tærne da jeg fikk se de unnselige gule bustehodene.* Her er ytterligere bevismateriale.

* Og tenkte ikke et øyeblikk på global oppvarming, er jeg redd.

Sannhetens øyeblikk

– Hvor er det blitt av den sjokoladen som var oppi den boksen, pappa?
– Den er spist opp, det er ikke mer igjen.
– SPISER DERE GODTERI MIDT PÅ NATTA?!

Eh. Ja.

Den evige gjenkomst

Det begynner allerede å bli noe av en tradisjon at jeg løper og blogger så snart jeg har vært hos frisøren. Det er vel ikke bare fordi jeg har et såpass anspent forhold til frisører, men fordi man får anledning til å tenke så mange bloggete små tanker der man ligger og får håret trippelsjamponert, eller når man må sitte framoverbøyd i lengre tid med fjeset fullt av hår.

Jeg samler litt på frisører, og vil absolutt ikke ha en fast. Denne gangen fikk jeg en frisør som var litt sånn som jeg kanskje ville vært om jeg (gud forby!) hadde vært frisør (minus noen piercinger, tatoveringer og den svarte capsen). Jeg sa hvordan jeg ville ha det (i presise og forholdsvis frisørtekniske ordelag), hun nikket og gikk i gang. Lynkjapt, kompetent og litt hardhendt, og uten et ord. «Jasså, her blir det ikke noe smalltalk,» så hun ut til å tenke. «Da blir det min plan.» Fin ble jeg også, og jeg var svært fornøyd med å ha unnsluppet den kurrende blondinen fra sist, selv om jeg var litt redd for ørene mine innimellom.

Men jeg lurer vel ingen. Om jeg hadde vært frisør, ville jeg antagelig tutet kundene ørene fulle med en ustoppelig strøm av frisørteoretisk nerdeprat og tørre frisørfaglige morsomheter. Og lugget.

Hvorfor?!

Hvorfor pakker Grilstad fårepølse i pakninger med italiensk dekor og kaller den pepperoni? Hæ? Hæ?

Nå har jeg tippet over

Nå har jeg blitt gammel og sur og begynt å forarges språklig over ungdommen nu til dags. I hvert fall overhørte jeg følgende samtale mellom to handelsgymjenter på bussen i morges – og grøsset.

– Fy, det var én lang busstur!
– Ja, det går jo ikke an å komme til skolen før det begynner. Det er for mye å be om.
– Jeg vet!

Jeg ser for meg en lang karriere med hoderysting over Engelsken Som Spiser Seg Inn På Norskens Territorium Og Forderver Den Innenfra.*

*Det kan til og med se ut som om den allerede har tatt en jafs av mine ellers så strenge prinsipper for bruk av store forbokstaver.

2 + 2 = 5. Minst!

Jeg er ikke opptatt av interiør. Ikke sånn å forstå at jeg ikke vet hva jeg synes er fint, og ikke minst hva jeg ikke synes er fint, men interiørblader, distinksjonen mellom caffè latte og lys toscana samt sofaputer fargekoordinert etter årstid har aldri fenget meg nevneverdig. Oppussing er et unødvendig onde, jeg foretrekker heller å kjøpe leiligheter som nylig er malt i farger jeg tror jeg kan leve med den nærmeste tiårsperioden. Av forrige eier, vel å merke.

En annen ting jeg misliker, er automatisk stavekontroll. Nærmest patologisk rettskrivningbevisst som jeg er, er Words røde krøllstreker og rettelsesforslag mer enn jeg kan bære, så det første jeg gjør når jeg tar en ny maskin i bruk, er å gå gjennom alle krinkler og kroker i menyene og slå av absolutt alt som heter noe med auto-.

I går ante det meg plutselig at det kunne være en dypere sammenheng mellom disse to fenomenene. I den aller siste prosjektinnspurten i går ettermiddag satte jeg meg på et punkt ned på en av PC-stuene på Sophus Bugge, og rablet lynkjapt ned et følgebrev til prosjektpapirberget. Det var ikke en setting som innbød til å rote rundt i menyer og slå av ting som het auto-thingummybob*, så jeg bet tennene sammen og holdt ut med krøllstrekene. Det var først da jeg kom til signaturen at jeg fattet mistanke om en uhellig allianse. Hanne M.E., doctor artium, skrev jeg. Og nesten – men bare nesten! – umerkelig rettet Word dette til doctor atrium.

* For en utfyllende utgreiing om dingser, saker, contraptions, thingmabobs og annet, se her.

Dødssynd

I dag sto jeg på et kopirom på UB og spiste sjokolade mens jeg kopierte fra en eldgammel og sikkert vanskelig erstattelig, om enn ikke særlig minneverdig bok. Ungdommen nu til dags!

Skippern

Finnes det noen annen metode enn skippertaksmetoden? Nei, det gjør visst ikke det. Jeg får sørge for noen spinatmiddager denne uka, og så gleder jeg meg intenst til 16. januar (og angrer som en hund på alle de late sofakveldene i november). Ja, ja.

På kino i 2008

• 29. september: Once. Åh! Nesten bare musikk, blikk og følelse. Jeg gråt som bare det på slutten.
  
• 28. september: Knøttekino 2. Dette høres jo riktig ille ut, men det var to latviske dokkefilmer! Svært underfundige og masse bonuspoeng til mor og far. Og den svenske kaninanimasjonsfilmen var riktig nydelig, selv om mannen tvilte på den kvinnelige hovedkaninen à la Idioten.
  
• 4. august: Blade Runner. Final Cut. Det var jammen vel verdt å se den nyklippede versjonen på kino. Inntrengende spørsmål om liv og død og virkelighet i en mørk, våt og skakkjørt framtid, der alle med vettet i behold allerede har forlatt åstedet.
  
• 31. juli: Sex and the City. Fluffy og ekstremt forutsigbart, men morsomt nok. Her var i hvert fall produktplasseringen en organisk del av plottet.
  
• 20. april: Juno om igjen. I London.
  
• 18. mars: Sweeney Todd. Sondheims musikk og kullsvarte tekster kom nydelig til sin rett i skummel, operatragisk, veldig morsom og engasjerende filmatisering i blodrødt på grått og snusbrunt. Bare én virkelig irriterende sanger, og da må man vel si seg fornøyd?
  
• 21. februar: There Will Be Blood. Intenst om onkel Skrue totalt blottet for nusselige Disney-fjær. Kommunisere? Prioritere følelser framfor ambisjoner? Hæ?
  
• 19. februar: Charlie Wilson’s War. Til dels hysterisk morsom dialog, men den moralske patosen var litt tung å svelge.
  
• 14. februar: Juno. Utrolig sjarmerende film i all sin enkelhet. 100 plusspoeng for Paulie som klarte å være lammende tafatt på en forbløffende tiltalende måte.
  
• 23. januar: Atonement. Alt var nydelig spilt og flott lagd, men hvorfor grep ikke filmen meg mer? Men etterpå har jeg tenkt og tenkt på den. Og lest boka. Og tilgitt filmen.
  
• 1. januar: Kikis budservice. Barnekinoteknisk sett var det nok en genistrek å la ungene se filmen på dvd med japansk lydspor x antall ganger før de altså fikk se den på kino med norsk dubbing. De satt stort sett som tente lys, og praktisk talt alle utbrudd var entusiastiske tilrop til handlingen. Filmen er fin, og man kan ikke annet enn elske katten Jiji, men den kommer nå ikke opp mot Totoro, da.

Bøker lest i 2007

Det har vært gøy å føre liste over bøkene jeg har lest. Pussig at jeg aldri har kommet på å gjøre det før, firkanta og kvantitivt orientert som jeg er! Følgende 48 bøker har jeg lest ut (eller påbegynt og forkastet) i 2007, siste først og første sist (de ti første er rekonstruert fra andre kilder, så det er mulig det er noen huller der):

• Dag Solstad: Genanse og verdighet (Nattsvart pessimisme som virkelig svir.)
• Alexander McCall Smith: In the Company of Cheerful Ladies (Og så snek Mma Ramotswe seg inn under huden på meg igjen likevel.)
• Olaug Nilssen: Få meg på, for faen (Morsomt, med handling nesten utelukkende i hovedpersonenes vimsete hoder.)
• Philip Pullman: The Amber Spyglass (De to siste bindene levde ikke helt opp til det fantastiske første, men jeg ble nå ganske rørt av slutten, da.)
• Philip Pullman: The Subtle Knife
• Philip Pullman: Northern Lights (Fullstendig forheksende. Glemte nesten å gå av bussen i morges.)
• Philippa Gregory: The Virgin’s Lover (Mulig jeg aldri blir ferdig med denne. Det er sjelden et godt tegn når man lengter etter at heltinnen skal bli myrdet.)
• Steven Saylor: Roman Blood
• Doris Lessing: The Grass is Singing (Intenst, nådeløst og skremmende om sammenbrudd ved verdens ende.)
• Jeffrey Eugenides: The Virgin Suicides (Mørke saker, men god!)
• Дмитрий Емец: Таня Гроттер и магический контрабас (Tanja Grotter og den magiske kontrabassen. Småmorsom!)
• Arundhati Roy: The God of Small Things (Hjerteskjærende tragisk, og skrevet med medfølelse selv for de mest usympatiske av personene. Kompleks og intens.)
• Henrik Langeland: Francis Meyers lidenskap (Den er slett ikke dårlig, men til dels pinefull lesning fordi jeg stadig ble så flau på hovedpersonens vegne. Grufulle scener fra Gamle festsal!)
• A.S. Byatt: Possession (Et rent vepsebol av tekstbrokker og synsvinkler, og likevel en så drivende god kjærlighetshistorie! Og vittig om filologer.)
• Alexander McCall Smith: The Full Cupboard of Life (begynner muligens å bli litt lei den serien nå)
• Terry Pratchett: Thud! (OG Where's My Cow, selvsagt)
• Terry Pratchett: Night Watch (veldig tilfredsstillende og utdypende for en allerede pasjonert Vimes-elsker, og mer tenksomt enn vanlig for Pratchett)
• Michael Ondaatje: The English Patient (Fikk endelig lest denne etter en ny omgang av den evige elsk/hat-diskusjonen om filmen. Boka var veldig bra, annerledes, men ikke uventet.)
• Terry Pratchett: The Fifth Elephant
• Anna Gavalda: Hunting and Gathering (litt vel affektert fransk og sentimental etter min smak, men den har noe ved seg likevel)
• Terry Pratchett: Jingo
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (en verdig og rørende slutt, og vel verdt å lese to ganger på rappen)
• Marisha Pessl: Special Topics in Calamity Physics (nydelig far-datter-skildring, og åndeløst spennende plott)
• Terry Pratchett: Feet of Clay
• Jasper Fforde: First Among Sequels (Litt skuffet. Litt for mange BookWorld-teknikaliteter, litt for mange tråder, litt for lite bokmoro. Men forventningene var skyhøye.)
• Terry Pratchett: Men at Arms («Personal isn't the same as important.»)
• Dorothy L. Sayers: Five Red Herrings (Dette var mannens feriebok. Jeg burde skjønt at tre lette romaner ikke var nok til to ukers badeferie. Orket ikke å holde styr på togtidene denne gangen heller.)
• Orhan Pamuk: Istanbul. Memories of a City (Tok lang tid å lese, men ikke fordi jeg ikke likte den. Det var bare en langsom bok. Detaljert, følsomt og lærd om Istanbul, og en fin oppvekstskildring.)
• Connie Willis: Bellwether (veldig morsom, særlig for folk som er vant til å fylle ut digre søknader om forskningsmidler, og romantikeren ble også fornøyd)
• Alexander McCall Smith: The Kalahari Typing School for Men
• Terry Pratchett: Guards! Guards!
• Umberto Eco: The Name of the Rose (den virket bedre da jeg var tenåring, men slutten er fortsatt storveies)
• P.G. Wodehouse: Thank You, Jeeves (lo så tårene trillet)
• J.M. Coetzee: Youth (fantastisk!)
• Mark Haddon: A Spot of Bother
• Stieg Larsson: Flickan som lekte med elden (parkert på ubestemt tid etter 250 sider)
• Dorothy L. Sayers: The Nine Tailors
• Terry Pratchett: Carpe Jugulum
• Terry Pratchett: Maskerade
• Orhan Pamuk: My Name is Red
• Paul Auster: Moon Palace
• Terry Pratchett: Lords and Ladies
• Terry Pratchett: Witches Abroad
• Terry Pratchett: Wyrd Sisters
• Terry Pratchett: Equal Rites
• J.M. Coetzee: Boyhood
• Paul Auster: New York Trilogy