Do Your second-worst. Your worst, you have done to me already.
En av mine få innvendinger mot Cazaril i Curse of Chalion, var at han hadde litt dårlig smak i damer. Jeg ventet liksom hele tiden på at han skulle huske på at han engang var betatt av den (jevnaldrende!) tragiske, ustabile, men sarkastiske og rakryggede enkedronningen Ista, som hadde vært gjennom så mye av det samme som ham, og som egentlig bare han forsto. Men neida, blendende nittenåringer skulle det være.
Desto bedre at det er nettopp Ista som er hovedpersonen i oppfølgeren, og hun er lei av å være the madwoman in the attic. («This was just the sort of thing that got women locked up in towers with lack-witted attendants, and hadn’t she had enough of that for one lifetime?») Og jeg skal hilse og si at det blir slutt på det passive, overbeskyttede livet som liksom-gammel og antatt halvgal dronningmor, for Ista har minst like mye krutt i seg som både moren og datteren. Det er et flott persongalleri ellers også, og et passelig nifst mysterium i kjernen, igjen elegant og gradvis avslørt.
Og så liker jeg godt teologien (og at det er plenty teoretisk teologi med i boka!) – brutal og håndfast som den er, med stadig direkte intervenerende og lite omsorgsfulle guder. Denne gangen er det først og fremst den femte guden, the Bastard, som styrer skuta: han som halve verden fornekter, og han som tar alle de som de andre ikke vil ha. Guden for utskudd og avvikende kjærlighet. «The Bastard maneuvers me into this, blast Him. It felt very comfortable, cursing her god. He was a god she might always curse, and the more inventive the invective, the more He would grin. Well suited, indeed, to true Ista.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar