13. februar: The Descendants
Fint, om enn ikke akkurat banebrytende, familiedrama/roadmovie om å miste et familiemedlem i en uavklart situasjon. Clooney er fin som sint og sår og spaltet, og særlig historielinja med den eldste datteren er flott. Jeg kan styre meg for bihistorien om eiendomssalget (den symbolikken blir nokså kvalm om du tenker for lenge på den). Best husker jeg sluttscenen, for en fin og usentimental måte å vise hverdagskjærlighet på.
2. februar: Tinker, Tailor, Soldier, Spy
Man skulle jo tro at dette var en spionthriller, basert på John Le Carré som den er, men det nektet den å være. Hodet mitt ville ikke helt være med på dette, og spant seg noen egne intriger, og det forstyrret kanskje opplevelsen litt. Til å være en film som handler om avsløringen av en moldvarp i hjertet av den engelske etterretningen, var den helt bemerkelsesverdig lite interessert i intrigen bak, og løsningen blir nærmest presentert som en tilfeldighet. I stedet er filmen fragmentarisk – alle historiene er bruddstykker, og alle personene blir bipersoner, med unntak av Gary Oldmans utrolig uttrykksløse Smiley. Som heller ikke gir ved dørene. I stedet funderer filmen på relasjoner og lojaliteter mellom folk som er knyttet tett sammen i en fullstendig nådeløs bransje. Alt satt i et fantastisk snusbrunt og røykfylt 70-tall. Må jeg se den en gang til, tro?
5. januar: Sherlock Holmes. A Game of Shadows
Det var i grunnen veldig morsomt å se denne dagen etter BBCs fantastiske A Scandal in Belgravia, de gjorde seg som double feature. Den alien-aktige, aseksuelle Cumberbatch mot den maniske, intuisjonsdrevne og definitivt aldri aseksuelle Downey. BBCs kjølige, intellektuelle og intrikate plott mot filmens bråkete tøyse- og skyteplott. Det er jo ikke tvil om at BBC kommer uendelig mye bedre ut, men Downey og Jude Laws totalt uimotståelige Watson (den barten!) er verdt kinobilletten med god margin, og Stephen Fry skader heller ikke. Dessuten syntes jeg de hadde en fin Moriarty, og hvorfor underdrive framstillingen av Reichenbach-fossen?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Ja, det er morsomt å få så ulike fremstillinger av Holmes så tett på hverandre - jeg synes de fremhever ulike, men ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende sider ved kanon-Holmes på underholdende vis. Kvalitetsmessig er det ingen diskusjon, som du er inne på, men ser man på dem som veldig ulike personers fremstilling av "samme" utgangspunkt, så er det egentlig ganske spennende. (Litt som Demon-trilogien til Sarah Brennan, som vi også snakket om etter filmen - tre upålitelige fortellere med svært ulike agendaer og forutsetninger gir kanskje et bedre bilde av den kompliserte "hovedpersonen" enn én enkelt ville gjort, nesten uansett kvalitet på fortellingen. (Kanskje?))
Samtidig som det definitivt er aspekter i kanon som ikke kommer fram i noen av dem. At Holmes skulle være så god til å trøste folk, f.eks. Fnis.
Legg inn en kommentar