Blod og gull (Sarah Rees Brennan: Unmade)

“I was buried alive five minutes ago,” Jared muttered. “Already with the mockery?”

Unmade er uten tvil trilogiens mørkeste bind. Det er ikke gratis å stå imot Rob Lynburns onde planer, og boka er til tider nesten utilgivelig trist, men visse kan altså rett og slett ikke holde seg, selv i den mørkeste stund. Og det er jo en veldig vesentlig del av seriens sjarm.

Dette siste bindet gjør det også klart at det igjen er en grunn til at serien er en trilogi, som demonserien har den et fiffig tredelt perspektiv – denne gangen er det tre variasjoner over Kami og Jareds kjærlighetshistorie: lenket i første bind, skilt i andre bind, med Ash som en buffer mellom dem i tredje. Og jeg liker særlig godt hvor viktig det blir at de kjenner hverandre ut og inn – hver minste lille kontur av hver følelsessjattering.

For selv om det unektelig er en kjærlighetshistorie i sentrum her, er det overgripende temaet heller verdien av å ha mennesker i livet ditt som kjenner deg ut og inn og aksepterer deg akkurat sånn som du er. Og særlig i dette bindet kjenner man igjen Brennans fine grep om familierelasjoner fra demonbøkene – fedre og døtre, tanter og nevøer, søsken i blodet og i ånden. Dom som vet precis vem du är. 

Um, magic powers (Sarah Rees Brennan: Untold)

I thought you would like a weapon better than a rescue.

Jeg tror kanskje dette er min favoritt i serien, fordi den er den klart morsomste, og fordi jeg slett ikke kan motstå Kami og Jareds tornefulle, men akk så gnistrende lidenskapelige kjærlighetshistorie. Ellers står jeg ved alt jeg skrev sist.

Veronica Mars med magi (Sarah Rees Brennan: Unspoken)

A serious journalist should probably not make so many jokes, but whenever Kami sat down to the computer it was as if the jokes were already there, hiding behind the keys, waiting to spring out at her.

Det er muligens sånn med visse fantasyforfattere også, men resultatet er uimotståelig sjarmerende og fortsatt heseblesende spennende to år etter første lesning. Og Brennans lek med klisjeer fra kjærlighetssanger, umåtelig bokstavelige som de blir med dette plottet, er både intelligent og interessant. Og for øvrig var det en stor lettelse å kunne gå direkte over til bind to etter den knusende slutten.

All’s cheerless, dark, and deadly (William Shakespeare: King Lear)

How light and portable my pain seems now, / When that which makes me bend makes the King bow,  / He childed as I fathered!

Jeg har Shakespeare-høst, og har akkurat sett Lear på Hålogaland teater, og da må man jo lese seg opp. Det var kanskje spesielt nyttig å gjøre det denne gangen, siden de både hadde forkortet kraftig, byttet noe om på rekkefølgen, introdusert diverse nye plottelementer (spesielt Edgar som transperson med PTSD) og ikke minst oversatt til Tromsø-mål. Det siste var ganske kledelig – grunnteksten er helt spesielt rik på fargerike invektiver («Draw, you whoreson cullionly barbermonger!» «Thou whoreson zed! thou unnecessary letter!» «A plague upon your epileptic visage!»), så litt ramsalthet kom godt med. Resten av forestillingen var jeg mindre begeistret for (men jeg noterer meg at det er in å ha flommer av blod, finlandshetter og mange kalasjnikover på scenen i Shakespeare-oppsetninger nu for tiden). 

Som Richard III er det et stykke om maktsyke og intrigemakeri, men det er foreldre-og-barn-temaet som griper mest. Og aller mest Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. 

Til slutt må jeg bare nevne at jeg nok kanskje blir nødt til å lese Busman’s Honeymoon igjen ganske snart etter å ha innsett hvor mange Lear-sitater den har. («I’ll talk a word with this same learned Theban.»)

Multiple outcomes (Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being)

På mange måter minner denne meg om Ian McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter (How could that constitute an ending?), samtidig som den er uhyre følelsesdrevet: Naos barnlige og godmodige stemme som forteller om de virkelig fryktelige tingene som skjer med henne, er ofte trist, tidvis rystende. Men historien hennes går i tandem med historien om en viss halvt japansk forfatter ved navn Ruth, som virker vel så fiksjonalisert som Nao, og som reagerer på og annoterer Naos dagbok underveis. Og mot slutten slipper forfatteren (hvilken?) realismen og velger eksplisitt og kjølig et lykkelig utfall.

Det funker, men kanskje ikke optimalt. Bokas styrke er uansett i Nao og familien hennes: den vidunderlige gamle zen-nonne-oldemoren, faren og grandonkelen, den flerfoldig dokumenterte kamikazeflygeren.

Her manipulative liar, her endless schemer (Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender)

Do you ever tell anyone anything?

I den tredje boka om Ryves-brødrene får vi endelig se Alan fra synsvinkelen til noen som forstår det Nick og langt på vei Mae går glipp av: Alan Ryves er ikke bare tidenes mest selvoppofrende bror, men også en systematisk, evig rollespillende og manipulerende løgner. Sin skjønner dette fordi hun er av samme ulla selv. Problemet er bare at jeg aldri faller helt for henne, og det gjør kanskje ikke forfatteren heller. I hvert fall tyr hun mistenkelig mye til tjuvlytting for å få inn utvekslingene mellom Mae og Nick. Kjærlighetshistorien er heller ikke i nærheten av å overskygge historiene om søskenkjærlighet, som hele tida er bøkenes fokus og hovedattraksjon.

Can't spell ‘demon‘ without ‘emo’ (Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant)

I have a theory Nicky developed his smart mouth to stop Alan beaming at him every time he spoke.

Sarah Rees Brennans demontrilogi (som jeg selvfølgelig ikke skulle sluke i meg på rappen enda en gang, å nei da!) er egentlig, mest av alt, et portrett av Alan Ryves, fra tre forskjellige synsvinkler, og aldri hans egen. Den første av bøkene er utvilsomt den mest originale, men også den som har den minst informative synsvinkelen – for Nick forstår jo slett ikke Alan (eller noen andre, for den saks skyld). I bok nummer to er synsvinkelen Maes, og det gjør dette til den klart morsomste boka i serien, for du kan stole på at Mae får med seg hver eneste av Nicks onelinere (og svarer med samme mynt). Men selv om hun forstår seg bedre på Alan enn Nick gjør, og ikke minst vet å verdsette at Nick har vokst opp hyllet inn i Alans vaktsomme kjærlighet, feilvurderer hun ham likevel fundamentalt.

Demontid (Sarah Rees Brennan: The Demon's Lexicon)

Humanity is not something that can be built.

Det er alltid morsomt å gjenlese bøker med en twist, og The Demon’s Lexicon står seg godt.  Den er både mer rørende og vel så morsom når du vet alt. (Og den har like sterk narrativ hook som sist gang. Jepp, jeg er allerede langt inne i bok nummer to.)