Lest i 2009

Skarve 23 stykker. Man skulle tro jeg hadde hatt andre ting å gjøre. (Teller egentlig Gaudy Night når man leser den for 798. gang?)

• Terry Pratchett: Unseen Academicals (Ikke mer enn en middels Pratchett, men det betyr jo minst ti gapskratter. Nok en sympatisk antiheltinne også.)
• Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse (Nokså irriterende oversatt, og litt vel pludrende livsfilosofisk, men likevel berørende. Jeg er svak for kjærlighetshistorier med usannsynlige heltinner.)
• Geoffrey K. Pullum: The Great Eskimo Vocabulary Hoax (En skattekiste av intern lingvistmoro. Lo og lo.)
• D.H. Lawrence: Sea and Sardinia (ganske kul mellomkrigstidreiseblogging, men det viser seg umulig å fullføre når man ikke lenger er på Sardinia)
• J.M. Coetzee: Disgrace (briljant igjen, men traff meg kanskje litt mindre enn de andre Coetzee-ene jeg har lest)
• Terry Pratchett: Night Watch (Den unge Vetinari!)
• Dorothy L. Sayers: Gaudy Night («Amazin’ fellow, Shakespeare. The apt word for all occasions.» Og det har Sayers også. Sine egne eller andres.)
• J.M. Coetzee: The Master of Petersburg (Dostojevskijeskt om Dostojevskij og et dystert, snusbrunt Petersburg. Og hvordan forfatteren renner over av følelser og så smir dem ubarmhjertig om til fiksjon.)
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Half-Blood Prince (Jada, så filmen, og fram kom boka. Den er fin. Snapes og Malfoys bok.)
• Jane Austen & Seth Grahame-Smith: Pride and Prejudice and Zombies (Det aller morsomste er jo tittelen. Ellers likte jeg godt den nye varianten av Charlotte Lucas’ historie samt de voldelige variantene av noen av de udødelige dialogene. Men aller mest viser boka at Austen er god nok som hun er.)
• Tom Wolfe: A Man in Full (Det tok sin tid. Tror denne er morsommere for mindre, eh, elfenbenstårnorienterte lesere enn jeg, men ikke verst da trådene samlet seg til slutt.)
• Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (Ubetalelig morsom. Nesten synd at man allerede hadde lest ca. 50 % i form av sitater, men sånn går det jo når man er så treig.)
• Markus Zusak: The Book Thief (Det er ganske sjelden jeg faller så til de grader for alle hovedpersonene i en bok. Tidenes underligste morsideal. Beinete fortellertype. Og forferdelig sørgelig.)
• Terry Pratchett: The Last Continent (Trollmennene ved Unseen University gjør seg best som bipersoner. Ikke dermed sagt at jeg ikke lo høyt opptil flere ganger.)
• Vikas Swarup: Q & A (Likte den like godt som filmen, men er glad jeg så filmen først, siden den forteller en ganske annen historie.)
• Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (I’m afraid we can’t call the customer a cow.)
• Connie Willis: Bellwether (like morsom andre gang)
• Rohinton Mistry: A Fine Balance (Stort, kaotisk, lov- og nådeløst India tar knekken på små blaff av lykke. Veldig bra.)
• Quentin Patrick: Døden på asylet (Det er koselig å mimre, og plottet er fortsatt morsomt, men du verden, så sjablongaktig. Og for et kvinnesyn! :-O )
• Alexander McCall Smith: Blue Shoes and Happiness (Ikke av de beste i serien.)
• Sadie Jones: The Outcast (Enda en om ordløse følelser, men atskillig dårligere gjennomført enn i Ut og stjæle hester. Grunne, endimensjonale personer. Teit happy ending. Men driv, det hadde den.)
• Per Petterson: Ut og stjæle hester (Levde opp til alle lovord. Genialt om ordløse følelser, føltes litt som Brokeback Mountain)
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (ah, det var DET han brukte steinen til!)