mandag 26. desember 2011

Fløtedronningen

«Kan du klare alt det?» sier Askepott (Popelka, så klart) til pusen. «Du kommer visst til å male deg av deg!»

Det samme kunne man spurt meg om, for i dag har jeg brukt 11 dl kremfløte. 4 dl til sherryfromasj. 2 dl til fiskesuppe med safran, appelsinskall og grillet paprika (oransje!). Og 5 dl til enda en vakker juledessert, nemlig moltemoussekake. Jeg kom over denne oppskriften lille julaften, og da kunne nærbutikken* bare bidra med frosne, moderat sukrede rørte molter (80 % molter pr. 100 g), så i min utgave ble det sånn her:

2 eggehviter pisket stive med
100 g melis
100 g hasselnøtter finhakket i kjøkkenmaskin
1 ts maisenna

Jeg grublet en del over piskingen av eggehviter og melis sammen, det tok lang tid før det ble noenlunde stivt, men resultatet ble veldig bra. Vend inn nøtter og maisenna og stek i smurt springform på 170 grader i ti minutter. Jeg syntes bunnen så snål ut, men den ble altså veldig god.

2,5 dl moltepuré (rørte, lettsukrede molter kjørt i blender og deretter silt)
4 plater gelatin
4 dl fløte
1 ts ekte vaniljesukker

Smelt bløtet gelatin i 0,5 dl moltepuré. Bland med resten av moltepureen. Pisk middels stiv krem og vend moltegelatinblandingen inn. Jeg hadde kjøpt to bokser rørte molter, så jeg hadde en del moltepuré til overs, som med hell kunne serveres til kaka. Den gikk forresten til brun fra frisk oransj på et par timer i kjøleskapet, skal tro om det hjelper med litt sitronsaft?

*Kassadamen var ikke norsk og var utrolig sjokkert over at jeg faktisk aktet å kjøpe de vilt prisede småboksene. Man må kanskje være nordmann i julemodus for å bla opp.


søndag 11. desember 2011

Et julemysterium


I kjøleskapet har jeg guddommelig gode champagnetrøfler. Men hvordan i all verden fikk vi det til? (Dette er en av ulempene med å drikke opp resten av champagnen mens man jobber videre.) La meg prøve å rekonstruere.

Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at det begynte med 200 gram melkesjokolade. Den ble smeltet med en god ss smør og en klunk fløte. En halv dl? Litt mer? Vi reduserte i hvert fall litt i forhold til oppskriften fordi vi mente at champagnetrøfler nødvendigvis må inneholde en god slump champagne, og ikke ville at det skulle bli for mye væske.

En annen ting som er sikkert, er at vi rørte en halv dl champagne inn i den smeltede melkesjokolademassen. Resultatet var fortsatt overveldende melkesjokoladete, så vi gikk inn for å skjerpe champagnesmaken. I klassiske champagnetrøfler er det marc de champagne, grappa-aktig brennevin lagd av restproduktene fra champagneproduksjonen, men siden de ikke hadde det på polet (og ingen hadde hatt åndsnærværelse nok til å framskaffe grappa), ble det konjakk. Vi dryppet i og smakte og smakte til det ble helt riktig. Det er vanskelig å vite akkurat hvor mye det ble til slutt, kanskje litt i overkant av en spiseskje? Det skal ikke smake konjakk, man skal bare framkalle champagnesmaken.

Vi var langt fra sikre på om det lot seg gjøre å rulle det sjokoladepåleggaktige sluttproduktet til pene trøfler, men satte bollen i fryseren og håpet på det beste. Og sannelig, etter en time eller to hadde vi en tjukk, seig masse som kunne rulles raskt til kuler og dyppes i mørk sjokolade. For at ingen skulle være i tvil om hva dette er, kodet vi dem med en informativ C i melkesjokolade til slutt.

Om det er noen igjen på julaften, er det et mysterium, det også.

søndag 4. desember 2011

Alt var mye bedre under krigen

Heldigvis kan vi kjenne litt på hvordan de koste seg nå i smørmangelens dager, og det like før jul! Og når vi er ferdige med å kjenne på det, kan vi bare ta og lage oss litt smør. Det er lett som en plett – jeg kikket på denne oppskriften (bygårdssmør!), slo to kartonger kremfløte, én boks seterrømme og en slump salt i bakebollen på kjøkkenmaskinen og kjørte det med vispen til det hadde skilt seg og kjernemelka begynte å sprute opp av hellehullet på lokket til bakebollen. Jeg samlet smørmassen, plonket det over i en bolle med kaldt vann og knadde smørklumpen til det ikke så ut til å komme mer kjernemelk ut.

Det ser ut som smør, og godt er det også!


torsdag 17. november 2011

Blindern

Blindern er alltid mitt sted, men spesielt mørke vintermorgener. Noen har stoppet treet på neonblått. Det knaser i gresset når jeg går ut på plenen for å ta bilde.

Alt er stille. Ingen tråkker i lyskastersirklene på Frederikkeplassen. Det står en enslig barista og tørker disken på kaffebaren på UB. Det lysner svakt bak Vestre Aker kirke. Heisen venter på meg, og jeg har roser i kinnene.

lørdag 24. september 2011

Har de mat der også, sier du?



«Herregud, har dere vært på Maaemo nå igjen? Dere var jo der i juni!» Vel, en vesentlig grunn til at vi ville tilbake, er at Maaemo er så uhemmet vrange, steile og eksentriske at jeg aldri føler meg helt sikker på hvor lenge de kommer til å eksistere. Steile var de fortsatt. Særlig på den måten at alle rettene enda mer enn forrige gang var  bygd opp rundt og integrert i drikkevarene, og noen av rettene var rene kulisser for vin eller øl. De kan egentlig bare kaste det fancy iPad-vinkartet sitt med en gang (og de innrømmet at 95 % av gjestene gikk for vinmenyen).

Vi hadde lært siden sist, og bestilte champagne som aperitiff, for røyk-, salt- og havsmak er godt til champagne; rugbrød med rømme og tørket makrell, sprøstekt kyllingskinn med eddikpulver, fenalår med kraftig røyksmak og den deilige østersemulsjonen med dillsaus som vi fikk sist også.

Neste rett hadde vi også nesten fått før, én perfekt sjøkreps servert med eddik- og rapsoljeemulsjon (ja, og granbar og granduftende tørrisrøyk og slikt). Med en sånn blomsterinnsmigrende ung Mosel-riesling til. Man kan jo ikke bli annet enn glad av sånt.


Så fikk vi en riesling til. Og omtrent her var det vel vi begynte å ane at dette kom til å bli en vinosentrisk aften, for dette var en beintørr, intenst petroleumsduftende Pfalz-riesling fra 2005. Det føltes akkurat som å stikke hodet ned i en påhengsmotor. Men så kom det breiflabb med grillet persillerot, persillerotpuré og persillestilker (nam!), og da åpnet vinen seg magisk opp og smakte jeg-vet-ikke-hva, men dypt og lenge og fataktig.

«Jeg liker dessverre ikke øl. Jeg har virkelig prøvd!» Så jeg fikk pinot gris fra Alsace til brødet da signaturretten Hvete & hvede kom. Det fungerte kjempefint til brødet og rørossmøret det også. Jord og salt og smør. Men jeg var misunnelig på dem som liker øl likevel.


Neste kombinasjon var også magisk. Jeg er ikke spesielt begeistret for tungt eiket spansk vin, men se her, her kom de med en hvit Rioja fra 1993. Jeg hadde virkelig aldri kjent noe som har smakt så mye fat i hele mitt liv – sammen med en dyp, rund jordsmak som minnet akkurat om den i pinot noiren til forrige rett. (Noen må snart gi meg et vinordforråd.) Den ble servert med noe så enkelt som kokte Troll-poteter med krem av røkt ost, pepperrot, maltpulver og skogsyreblader. Det var ikke til å tro.

Til neste rett ga de meg et glass lekker hvit Hermitage fra Rhône og masse medlidenhet fordi jeg ikke likte øl, for hvordan skulle det egentlig gå med meg og kantarellretten uten det søte, mørke belgiske ølet de hadde funnet fram til?


Så skjedde det noe som jeg tar som et tegn på at endetida er nær. Jeg smakte på ølet til mannen. Og likte det! Og da fikk jeg selvsagt et glass av det også, pluss gratulasjoner fra serveringspersonalet. Og nok en gang var drikkevaren magisk riktig til kantareller, søtlig kantarellpuré og forsiktig vannbadstilberedt andehjerte, som smakte som konsentratet av alt som er godt med and. Og litt røyk igjen.

(Ikke vær bekymret. Jeg fikk fint i meg Hermitagen også.)

Neste rett – søt-besk løk i flere fasonger – gadd ikke late som den var en rett engang. Den var en ren og skjær kulisse til enda en vidunderriesling, denne gangen en åtte år gammel spätlese, som hadde både blomstersødme og petroleum. Aaaah.

Det samme kan sies om neste rett – blåmuggost kokt i melk og deretter nitrogrenfrosset, servert med svart trompetsoppuré. Det smakte skarpt jordaktig og litt røyk igjen – og var bare et bakteppe for den mest fantastiske madeiraen jeg har drukket i hele mitt liv. Og den smakte omtrent ti ganger så mye fat som den overveldende riojaen fra tidligere på kvelden.


Jeg liker agurksalat, men dette var første gang jeg fikk det som dessert. I sorbetform. Med dillte til. Dillte smaker også agurk. Veldig snålt, veldig friskt, veldig godt.


Den siste desserten kretset rundt blåbær i forskjellige fasonger – sorbet, gelé, hele bær, sammen med melke- og lavendelgelé. En riktig nydelig liten høstdessert, servert med en snodig, skummende, blåbæraktig italiensk dessertvin, som i grunnen minte om det belgiske ølet.

Og aller sist fikk vi den aller beste kaffen jeg noen gang har drukket. Jeg tuller ikke. Fra primus, på stormkjøkken. Med en kamille-karamelltrøffel til.

Jeg er ikke helt sikker på om Maaemo er en restaurant. Kanskje de egentlig bare er et sted som serverer deg fantastiske drikkevarer med forbløffende, skreddersydd snacks til. De kan gjerne få gjøre det igjen.

fredag 9. september 2011

Uforholdsmessig godt

Noen matretter er så enkle at det virker helt urimelig at det skal smake så godt. For eksempel potet- og sellerirot-slumpesuppe med trøffelolje.
svett to grovhakkede sjalottløk i smør til det er gjennomsiktig
ha i 3-4 grovdelte poteter, en liten grovdelt sellerirot, en bunt timian og ca. en liter kyllingkraft
la koke 40 minutter
ta ut timianen
kjør jevn med stavmikser
ha i en slump kremfløte og smak til med salt, pepper og trøffelolje etter smak
Eller en av tidenes beste desserter: legg en god slump sitronsorbet i et vinglass og hell tørr musserende over. Friskt og akkurat passelig dekadent.

torsdag 21. april 2011

Romantiker i full blomst


Jeg skal jo aldri ha hage, elsker betonghellene på terrassen min og dreper potteplanter over en lav sko. Hver vår blir jeg likevel forvandlet til en skamløs blomsterromantiker, og henger over andres hagegjerder og suger i meg duften og synet, og klapper små blomsterknopper og sånt.

Denne helga er det magnoliablomstring i Botanisk hage. Og sannelig er det ikke både forsytia og tidlige rhododendron også. Det er godt staten kan sørge for sånne som meg.

fredag 8. april 2011

Beste Baskerville-sitat

I am certainly developing the wisdom of the serpent, for when Mortimer pressed his questions to an inconvenient extent I asked him casually to what type Frankland's skull belonged, and so heard nothing but craniology for the rest of our drive. I have not lived for years with Sherlock Holmes for nothing.
Sir Arthur Conan Doyle, The Hound of the Baskervilles

søndag 20. mars 2011

Lyckans ost

Jeg er ganske lettkjøpt. Jeg liker overraskelseshvileretter og bonusgaver og doggybags. Og ikke minst liker jeg smaksprøver. Så når det står en mann og gir rause smaksprøver på subtilt forskjellige italienske hvitmuggoster med forskjellige blandingsgrader av ku-, saue- og geitemelk, er det ingen premier for å gjette at jeg gikk ut av butikken med en myk og deilig bare bittelitt muggete ost med fløte i kantene og bunnløs geitesmak. Det er jammen den beste geitosten jeg har smakt på lenge.

mandag 7. mars 2011

Bar asfalt

Hestehov og blåveis og lysegrønne museører, det er klart det er fint. Men blir de ikke nesten litt vulgære og overtydelige i forhold til den subtile lysegrå fargen på de første flekkene med bar asfalt tidlig i mars?

lørdag 26. februar 2011

Til Taremareby


Jeg skal til Japan igjen, til Osaka. Det er umulig å tenke på den byen uten å få en kjempestor krabbemodell på hjernen. Det får bli minst en runde med krabbe-kaiseki, tror jeg nok.

lørdag 29. januar 2011

Fiskeboller og kameler

Storesøster har lagt sin elsk på den sangen som går sånn:
Fiskeboller bor i havet,
havet er fiskebollens hjem.
Dette er det første verset.
Nå er det bare 9 [99, 999, 9999 …] vers igjen.
Av uransakelige grunner syntes jeg det var en god idé å følge opp med å lære dem også «Og trosten tok et bær» og «Alice the camel». (’Cause Alice is a horse!)

De lo så mye av den multipuklede Alice at det kan være grunn til å frykte at det kan gå som det gikk i Helen DeWitts The Last Samurai. Sibylla og Ludo kjører rundt og rundt på Circle Line, og Ludo synger «Ten green bottles». (And if one green bottle should accidentally fall / there’ll be nine green bottles hanging on the wall. Osv.) Og Sibylla tenker at det kunne ha vært verre, dette er jo en sang som ikke bare teller ned, men også barmhjertig nok begynner på 10.

Dagen etter på Circle Line synger Ludo 273 vers av sangen (10 + 0 + - 262). «Kunne jeg være sikker på at han ikke ville begynne på nytt igjen på -263 eller ville noen som kjente gutten tilby rimelige odds for at han ikke ville det? Nei.»

lørdag 22. januar 2011

Hjemme

Mole og Ratty er ute og går i vintermørket, og plutselig overmannes Mole av en lukt (vårt patetiske menneskeord for «the whole range of delicate thrills which murmur in the nose of the animal night and day, summoning, warning? inciting, repelling») som forteller ham at han er hjemme. Men Ratty har dårlig tid og hører ham ikke.
'I know it's a – shabby, dingy little place,' he sobbed forth at last, brokenly: 'not like – your cosy quarters – or Toad's beautiful hall – or Badger's great house – but it was my own little home – and I was fond of it – and I went away and forgot all about it – and then I smelt it suddenly – on the road, when I called and you wouldn't listen, Rat – and everything came back to me with a rush – and I WANTED it! – O dear, O dear! – and when you WOULDN'T turn back, Ratty – and I had to leave it, though I was smelling it all the time – I thought my heart would break. – We might have just gone and had one look at it, Ratty – only one look – it was close by – but you wouldn't turn back, Ratty, you wouldn't turn back! O dear, O dear!'
Kenneth Grahame: The Wind in the Willows
Det er nok noe av det mest rørende jeg vet om, og det sier det meste man trenger å vite om behovet for å være hjemme et sted.

lørdag 15. januar 2011

På kino i 2011

30. desember: Arthur og det store julegaveracet
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.

13. oktober: Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.

29. august: Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.

19. juli: Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»

Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.

18. juli: Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’ virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!

25. april: Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.

25. mars: True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.

16. februar: The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!

12. februar: To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.

6. februar: Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.

Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.

(Forfilmen Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)

26. januar: Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.

14. januar: Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.

tirsdag 11. januar 2011

Lys

Det blir lysere. Det går an å komme helt hjem fra barnehagen uten tussmørke. Det er riktignok fortsatt helt svart når man kommer tuslende opp bakken fra t-banestasjonen om morgenen, så da passer det bra at UiO feirer 200-årsjubileet sitt med overjordisk-eksentrisk vakker belysning av tilfeldig utvalgte trær langs veien.

lørdag 1. januar 2011

Lest i 2010

24 bøker i 2010.
  • Alexander McCall Smith: Precious and the Puggies (Mer scots!)
  • Terry Pratchett: I Shall Wear Midnight (Det ser ut som om (en mollstemt ettertenksom) Pratchett fortsatt er blant oss. Og så drar Tiffany til Ankh-Morpork!)
  • Terry Pratchett: Wintersmith
  • Terry Pratchett: A Hat Full of Sky (Pratchett kler å skrive for barn, han blir inderligere og mer ettertenksom. Men fortsatt veldig morsom, så klart! Og alle bøker med Granny Weatherwax i seg er en fryd.)
  • Terry Pratchett: The Wee Free Men (Crivens! Hvem skulle trodd at en gjeng blåtatoverte scotstalende små menn i kilt kunne være så sjarmerende?)
  • Haruki Murakami: After Dark (Lett å huske hvorfor jeg slukte så mye Murakami på rappen for noen år siden. Surrealistisk, skjørt og rørende.)
  • Rudyard Kipling: The Jungle Book (eller mer presist, Mowgli-historiene i The Jungle Book og The Second Jungle Book. Egentlig gjør han jo alt som er viktig i den første novellen, «Mowgli’s Brothers». Men den er nydelig.)
  • Terry Pratchett: The Colour of Magic (En gang må man jo ta begynnelsen også. Den ER jo ikke like bra som fortsettelsen, vimsete og heseblesende fantasyparodi som den er, men jeg lo nå høyt flere ganger læll.)
  • Don DeLillo: Underworld (Nydelig konstruert og sammenflettet, og den siste delen hadde fortjent en mer samlet lesning enn jeg fikk gitt den. Men De Lillo liker vi, altså.)
  • Neil Gaiman: The Graveyard Book (Aldeles nydelig om barnets vidåpne evne til å ta ting for gitt. «Face your life, its pain, its pleasure.»)
  • Terry Pratchett: Moving Pictures («In fact the Guild of Merchants’ famous publication ‘Wellcome to Ankh-Morporke, Citie of One Thousand Surprises’ now has an entire section entitled ‘Soe you're a Barbaerian Invader?’»)
  • Evelyn Waugh: Brideshead Revisited (Hvorfor, å hvorfor har jeg ikke lest den før? Oxford, mellomkrigstida. Og så får den deg til å tenke mye på jeg-fortellerens mysterium: Charles kan umulig være så ordinær som han selv tror. Ellers hadde det ikke blitt noe Brideshead. Den katolske moralen er dog litt tung å svelge.)
  • Terry Pratchett & Neil Gaiman: Good Omens (Den blir ikke noe dårligere av at man har lest seg litt opp på endetidstegn i det siste.)
  • Terry Pratchett: Making Money (Ikke på langt nær så morsom som Going Postal, men Moist von Lipwig er jo verdt det likevel.)
  • Don DeLillo: Falling Man (Den tredje virkelig gode 9/11-romanen jeg leser. Minner litt om The Road på den måten at den bruker terroraksjonen til å rive teppet bort under føttene på hovedpersonene og ser hva som skjer. Og det er jo ikke så lystelig.)
  • Terry Pratchett: Going Postal (Må være en av de aller morsomste i hele serien. Moist von Lipwig fantastisk sjarmerende som svindler som plutselig og til sin forferdelse innser at talentene hans kan brukes til noe nyttig.)
  • Jonathan Coe: What a Carve Up! (I overkant tung på den satiriske labben, men underholdende, for all del.)
  • Terry Pratchett: The Truth (Olds!)
  • Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (Skjønner fortsatt ikke bæret av cricket.)
  • Cormac McCarthy: No Country for Old Men (Også veldig bra, knapt og mørkt og foruroligende.)
  • Terry Pratchett: Interesting Times (Jeg leser alltid Rincewind-bøkene ved et uhell og hulter til bulter, men dette må da være en av de bedre. Sjarmerende eldgamle barbarer og vittig vrengt Kina.)
  • Cormac McCarthy: The Road (Noe av det beste jeg har lest på lenge. Om menneskelig verdighet når alt er borte, the frailty of everything revealed.)
  • J.M. Coetzee: Life & Times of Michael K (Klinisk distansert, men likevel merkelig varmt skrevet om isolasjon og kontaktløshet. Veldedighet? Pføy!)
  • Zadie Smith: White Teeth (Tok alarmerende lang tid å lese, men vel verdt det. Myldrende, morsom og berørende.)