Antikviteter

Hundre år gamle bøker er jo antikviteter i seg selv (selv om de noen ganger fortsatt er sentral faglitteratur). Noen ganger har de artige randkommentarer fra velkjente, avdøde professorer. («Dette er jo bare dritt!») Andre ganger kan man finne andre skatter. I Meillets L’Emploi du génitif-accusatif en vieux-slave (1897) fant jeg i dag følgende:

1) En polkvittering fra 1994 (i seksjonen om konsonantstammer). Tenk, Liebfraumilch kostet 49,-!


2) En billett fra Øvrevoll, anslagsvis datering til samme tidsperiode (i seksjonen om demonstrative og interrogative pronomen).

Er dette nok til å identifisere låneren?

Oh, one of those!

«The reader I had in mind was always a reader unable to resist giggling and snorting with suppressed mirth, being frowned at in the library journals area perhaps, or reading passages aloud to people who happened to be next to them on a bus and couldn't get away. »

Geoffrey Pullum, The Great Eskimo Vocabulary Hoax

(Jeg lo til og med overgivent da jeg oppdaget at jeg er en av the Fuzzies.)

Good-Bye to All That (Varsko! Hemningsløs romantisering!)

Jeg er snart 33. Av disse årene har jeg gått fire år i én barnehage, ett år i en annen, henholdsvis tre, to, fire og tre år på forskjellige grunn- og videregående skoler. Jeg har hatt deltidsjobber som har vart i fem, to, ett år.

På Blindern har jeg vært i over 14 år sammenhengende. Det er ikke lite. Jeg føler meg 100 % hjemme her. Vonde brostein og snusbrune sekstitallsfasader. Kjære Sophus Bugge. Akademika. Nykomlinger som Kafé Niels, kaffebarene og nye UB. Dette er mitt revir. Det er nok ikke tilfeldig at jeg har vært her så lenge. I dag pakker jeg meg ut fra en kontorplass jeg riktignok ikke har hatt lenger enn halvannet års tid, men som huser mange bøker og ting som ikke har forflyttet seg mer enn mellom de tre øverste etasjene i Niels Treschows hus siden slutten av nittitallet.

Jeg blir hemningsløst nostalgisk av dette. Enda jeg ikke skal så veldig langt. Og man ville kanskje ikke vært på Blindern i 14 år om man ikke foretrakk skriving framfor rydding.

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?