Dresden was like the moon now, nothing but minerals.
(Det er sikkert bra at jeg ikke leste alle klassikerne da jeg var 16.) Slaughterhouse Five insisterer eksplisitt på at den har «almost no characters […], and almost no dramatic confrontations, because most of the people in it are so sick and so much the listless playthings of enormous forces». Den er stilisert og repetitiv og gjør generelt alt den kan for å gi avstand: den opphakkede tidslinja, den stadige lakoniske katalogen over menneskehetens grusomheter og det overlagt absurde romvesen- og tidsreisepremisset. Og mirakuløst nok blir dette til sammen en av de mest knusende og fortvilende krigsromanene jeg har lest. Og morsom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar