Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.
Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar