fredag 30. januar 2015

A Jolly Murder Mystery (Kate Atkinson: One Good Turn)

But melancholy, that was his own true humour. A miserable bastard, in other words.
Den andre Jackson Brodie-boka er altså bare sånn måtelig jolly. (Selv om den ofte er veldig morsom.) Til gjengjeld har også denne en intrikat og myldrende struktur, som flere ganger eksplisitt blir sammenlignet med en matrjosjka. «The word of the day. He thought of the boxes that had been stacked in the hall of the Favours office, stencilled with ‘Matryoshka’. He felt the peanut-baby doll in his jacket pocket. The layers of the onion. Chinese boxes, Chinese whispers. Russian whispers. Secrets within secrets. Dolls within dolls.» Massevis av historier som passer inn i hverandre, men som langt på vei likevel hører sammen. Og den er, i kjent stil, full av ytterliggående uglamorøse folk med liv som skuffer dem på daglig basis. 

onsdag 21. januar 2015

Kasus (Kate Atkinson: Case Histories)

Novels gave you a completely false idea about life, they told lies and they implied there were endings when in reality there were no endings, everything just went on and on and on.
Etter å ha sett hva Kate Atkinson kunne gjøre med struktur, måtte jeg bare se hva slags krimforfatter hun var, og jeg ble ikke skuffet. Her har vi det igjen – fire–fem (svært sørgelige) historier flettet elegant inn i hverandre. Et par av sakene løser faktisk Jackson Brodie, en annen løser på sett og vis seg selv. Og alle historiene er befolket av ekstremt levende og feilbarlige folk (for eksempel den arme Theo, som mister datteren Laura, «Laura who was still a virgin (he knew because she had told him, to his embarrassment), which made him feel immensely relieved even though he knew she couldn’t stay one for ever, Laura who kept a tank of saltwater tropical fish in her bedroom, whose favourite colour was blue, whose favourite flower was the snowdrop, and who liked Radiohead and Nirvana and hated Mr Blobby and had seen Dirty Dancing ten times. Laura whom Theo loved with a strength that was like a cataclysm, a disaster»). Ikke minst er Jackson Brodie minst like mye av et kasus som klientene sine.

Dessuten foregår det i Cambridge. Og det er ofte morsomt oppi all elendigheten. Og ja, jeg gikk direkte løs på den neste.

tirsdag 13. januar 2015

Bankebrett (Erlend Loe: Naiv. Super)

Jeg tenker at jeg aldri skal slutte å kaste ting. Jeg tenker at jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro.
Noen av oss trenger bare, tja, skarve 19 år før de kan få seg til å lese en skamrost bok på morsmålet. Jeg vurderer til og med å lese Knausgårds første om kanskje bare et år eller to. Kremt.

Og jeg skjønner jo greia. Selv om den manetaktige, daffe, bortskjemte, selvsentrerte og komplett ansvarsfraskrivende hovedpersonen (Hamsun-helt à la manet?) går meg på nervene (og det skal han vel?), har jeg en god del sympati for prosjektet hans. (Jeg har dog ikke bankebrett.) Og jeg ler av de stadige onelinerne som avbryter den enerverende naivistiske språkføringen med jevne mellomrom. Og så syntes jeg forholdet til lille Børre var fortryllende.

mandag 12. januar 2015

How you got there (Kate Atkinson: Life After Life)

She had been here before. She had never been here before.
Jeg var i utgangspunktet nokså skeptisk til det Groundhog Day-aktige premisset for denne boka: Ursula Todd blir født, lever og dør, og så begynner alt på nytt. Gang på gang. Men jeg var solgt nesten umiddelbart. Den er nydelig bygd – den er drivende lesverdig hele tida, samtidig som det er opplagt at de stadige livene og ekkoene fra tidligere liv er strengt strukturert, og jeg har all mulig tro på at en gjennomlesning med et regneark ved siden av vil være svært tilfredsstillende for de ryddige i sinnet. Men det aller beste er at hvert eneste av Ursulas mange liv (nei, jeg er ikke en sånn med regneark) er umiddelbart plausibelt, for alt er solid rotfestet i de sterke båndene som finnes mellom medlemmene av Todd-familien på Fox Corner. De er korte (til dels ekstremt korte), de er lange. De er lykkelige, de er kjedelige, de er ekstremt deprimerende, de er retningsløse og ekstremt målrettede. Og Ursula er alltid umiskjennelig Ursula. Sånn blir den en katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Noen kommer på feil tid, på riktig tid. Noen vakler, noen insisterer. Det kunne vært helt annerledes. Det kunne vært nesten helt likt. Det er egentlig ganske oppmuntrende.

I tillegg er det en strålende krigsroman, mest om andre verdenskrig, men også om første. Og så er den kjempemorsom. Og hun siterer som Dorothy Sayers. Anbefales.

mandag 5. januar 2015

(Selv)forakt (P.D. James: A Mind to Murder)

Sometimes he despised his private image, the patient, uninvolved, uncensorious inquisitor of other people’s misery and guilt.
Det gikk ganske fort å bli lei av P.D. James. I denne svinger hun pisken over et psykiatermiljø (og mye av satiren er temmelig datert). Boka er jo for så vidt spennende, godt skrevet og bra konstruert, men er det en eneste person utenom Dalgliesh hun ikke forakter? Han forakter til gjengjeld seg selv. 

Det blir nok en stund til neste gang.

søndag 4. januar 2015

På kino i 2015

4. januar: Fortellingen om prinsesse Kaguya
Utrolig vakkert håndtegnet Ghibli-film på et eldgammelt japansk eventyrsujett.  Babysekvensene! De små dyrene! Kirsebærblomstene! Vinden i bambusen! Som vanlig når en japansk film graver i eventyr- og folklorekista, merker man at man mangler en del basisreferanser, så særlig deler av Kaguyas backstory virker nokså speisa, men grunntemaene – kjærlighet mellom foreldre og barn, hva som egentlig gjør en lykkelig i livet, er mer enn allmenngyldige nok. Niåringen gråt på slutten, og hele familien likte den. (Se dog opp for mange publikummere med feil forventninger og for små barn som ikke kan følge japanskspråklig film med norsk teksting!)

8. januar: The Hunger Games: Mockingjay del 1
Synet mitt på Hunger Games-filmene varierer definitivt med forhåndsforventningene mine, men jeg tror likevel at jeg synes dette er den beste så langt. Den er velkonstruert og godt dosert, og jeg synes de gjør en veldig god jobb med det som er det fineste og viktigste i bøkene også, nemlig å vise at Katniss er en Harry Potter-aktig hissig og risikosøkende heltinne som er helt ute av stand til å ta instrukser og bare kan si ting hun selv tror på. Noen andre må legge strategiene, og så er det bare å håpe at de er de rette til å gjøre det. Og så er det jo et staselig ensemble de har, da!

11. januar: The Imitation Game
Jeg ville virkelig veldig gjerne like denne filmen. Benedict Cumberbatch som Alan Turing! Bletchley Park! Og det var jo ikke som om jeg ikke koste meg med disse tingene. Likevel, her var det for mye som skurret. Det plager meg ikke så mye at de har skjerpet konflikter for å skape spenning, og ikke engang at de velger å gjøre dette til et autistdrama. Men det er jo så klønete gjort! At en genial systemtenker som Alan Turing ikke skulle ha knekket systemet for lunsjinvitasjonsordlegging innen han kom til Bletchley Park, er rett og slett latterlig. Og så henger han ikke sammen. Rammehistorie-Turing kan rett og slett ikke plausibelt være samme mann som Bletchley Park-Turing. Og spenningskurven er rar – filmen slipper opp for mye damp idet de får maskinen til å virke, og så vingler den seg inn i en sentimental og ufokusert slutt. Det måtte vært mulig å balansere Turings særegenheter, triumf og tragedie på en bedre måte enn dette.

21. januar: Night Moves (Cinemateket)
Langsom og svært resolutt alvorlig film om et på mange måter svært amatørmessig og lite gjennomtenkt miljøaktivistangrep, og konsekvensenes effekt på deltagerne, og da særlig på den skulende og fåmælte Josh. Jeg er ikke helt begeistret, kanskje fordi jeg hadde ventet meg mer thriller og mindre skulende selvransakelse. (Jeg fant en kritiker som sa følgende, som muligens er stedet der hunden ligger begravd: «Reichardt creates no conventional rooting interest. She expresses no point of view as to whether they're wrong or right. She doesn't make us care whether they do or don't blow it up. And after they do it, we don't care if they get caught.») Men sluttscenen er fin og full av den grunnleggende fåfengtheten i hele prosjektet.

3. februar: What We Do in the Shadows
Svært morsom «dokumentar» om en gjeng ubehjelpelige vampyrer i Wellington. Særlig den høflige, pertentlige og veldig tyske vampyren Viago (317) var sjarmerende. Man kan jo prøve å gjøre det beste ut av det, legge avispapir under når man går løs på offeret, for eksempel (og se opp for aorta!).

14. februar: Big Hero 6
Den vidunderlig søte og elskelige helsearbeiderroboten Baymax er tusen ganger verdt billettprisen her – han og hans nydelige samhandling med det traumatiserte og sørgende guttegeniet Hiro er noe av det yndigste og fineste jeg har sett på lenge. Superheltplottet i andre halvdelen av filmen lever kanskje ikke helt opp til dette, men jeg må si at skurken var visuelt voldsomt stilig.

14. mars: Pride
Svært morsom, berørende og velbalansert film om den usannsynlige, men faktiske alliansen mellom homoaktivister og gruvearbeidere under gruvestreiken i Storbritannia på 80-tallet. At det virkelig skjedde, er jo nok til å gi en tilbake troen på menneskeheten i seg selv, men filmen er også nydelig lagd – den kunne falt i alskens sentimentale og moraliserende grøfter, men gjør det ikke. Og så er den nydelig spilt, i tillegg til Ben Schnetzers glimrende innsats som den vilt karismatiske lederen Mark Ashton, er den stappfull av allerede høyt elskede skuespillere: en lavmælt Bill Nighy, som likevel kan knuse en journalist ved å løfte øyebrynet, Andrew Scott (Moriarty), fortryllende søt som lengtende waliser, og sannelig hadde vi ikke også Annie (Liz White) fra Life on Mars og Shona (Faye Marsay) fra den siste Doctor Who-julespesialen! En virkelig oppmuntrende film.

28. mars: Leviatan
Hellemyrsfolket kan bare gå hjem og legge seg, om man vil se en film som systematisk knuser hver lille spire til håp hver gang det dukker opp en, er dette et bra valg. (Du vet det er dystert når filmens mest naive person er en erfaren og velplassert jurist fra Moskva!) Men den er bra: alle hovedpersonene (unntatt den gjennområtne borgermesteren, så klart) er sammensatte og vekker i hvert fall noe sympati, tross til dels ganske alvorlige feil og mangler. Det er veldig velspilt, i et fantastisk Kolahalvøy-landskap, og om den er noe tung på den symbolske labben iblant, er det ikke noe voldsomt minus. Tips: Ikke planlegg utflukter av typen «vi drikker oss fulle og så skyter vi litt på blink».

26. april: Avengers: The Age of Ultron
Ustoppelig bråkete og full av smell, men den er jo morsom, da. Og vi som alltid har hatt en greie for Bruce Banner har all mulig grunn til å kose oss.

3. juni: Ivory Tower
Deprimerende dokumentar om det amerikanske universitetssystemet, som heldigvis også klarer å holde på troen på at utdannelse og læring virkelig er verdt noe.

18. juni: Mad Max: Fury Road
Vanvittig intens og vilt operatisk postapokalyptisk feministactionfilm. Max selv, som starter filmen som et utbombet skall av seg selv, med bare et avsindig overlevelsesinstinkt til å skille ham fra en blodgivningspose, men som blir gradvis menneskelig igjen i løpet av filmen, spilt bemerkelsesverdig uttrykksfullt og nesten bare med øynene den første timen av Tom Hardy. De ville motorsykkelkrigerdamene ute i ørkenen. Den nifse, giftige myra med de stiliserte styltegjengerne. De dekomponerende stridsherrene som satser alt på brød og sirkus – den avsindige flammekastergitaristen! Den strålingsskadde selvmordskrigergutten, som viser seg å ha et forbløffende optimistisk solskinnstemperament. Men aller, aller mest Charlize Therons Furiosa, flinthard, kynisk, eventyrlig virtuos med bil og våpen, men villig til å holde seg med litt håp, og i stand til å gjenkjenne anstendighet hos andre og gjøre det om til sin beste valuta. Dessuten er historien ikke bare ordentlig, men elegant og stilig strukturert. Imponert!

24. juli: Jurassic World
Vi hadde sett oss opp på originalfilmen, og ellers plassert forventningslista ganske lavt, og begge deler var en god idé. Filmen flørter temmelig skamløst med moderskipet, og da var det jo bra å ha den langt framme i hodet. Ellers er det jo en fundamentalt tøysete film, og jeg er nokså oppgitt over den kvinnelige hovedrollen (en herlig kombinasjon av corporate idioti og Ubrukelig Kvinne I Stiletthæler, med en dæsj Tårnfrid, stadig mer avkledd), men på den annen side hjalp det jo da hun til slutt gikk badass og slapp ut T-rexen. Tiåringen, som er grundig flasket opp på Doctor Who, har jo også evig rett i at filmen ga fullstendig blanke i alle folkene som ble dinosaurmat på løpende bånd. Men likevel, det var jo ganske morsomt. Chris Pratt er uslitelig sjarmerende, og filmen er ordentlig godt skrudd sammen. Og dinosaurene er fine, og personlighet har de også.

5. august: Spy
Til dels veldig morsom (om enn ikke akkurat subtil og behersket) spionkomedie med Melissa McCarthy (Sookie!) som ekstremdyktig bakromsagent som plutselig havner i felten (med tidenes mest fjollete dekkidentiteter, inkludert verdens aller styggeste katte-t-skjorte, uten noen tvil) og endelig får utløp for store mengder undertrykt aggresjon og badassery. Utvalget av andre agenter er heller ikke verst, fra den ultraslicke Jude Law via den ubegripelig sleazy, men likevel underlig avvæpnende italienske (OR IS HE?) Aldo til den komplett tykkskallede, men unektelig effektive Rick Ford. («Where did you get that suit?» «I fucking made it, didn't I?»)

29. august: Paper Towns
Riktig fin highschoolfilm med en sjarmerende trio av aggressivt prektige nerder i sentrum, og da særlig hovedpersonen Quentin, som er keitete og ukomfortabel på en veldig overbevisende og elskelig måte. Den har en nydelig og tidvis veldig morsom roadtripsekvens, for forfriskende nok er dette ikke en kjærlighetshistorie, som Quentin selv forståelig nok tror, men en vennskapshistorie. Sett sammen med tolvåringen, som elsket boka (og godtar filmen), og jeg tror nok jeg får lese boka selv også. [Edit: Jeg hadde nok neppe likt den like godt om jeg hadde lest boka først.]

5. september: Innsiden ut
Veldig vellykket visualisering av de små stemmene inni hodet vårt, og riktig fin anskueliggjøring av hvordan det er å vokse litt opp og måtte innse at sammensatte følelser faktisk er normalen. Veldig morsom, ganske rørende, muligens litt langtrukken på midten der et sted, men ikke mer enn vi kan leve med.

26. september: Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
Jeg hadde en samtale med tiåringen om jeg trodde K&L-filmen ville bli vist utenfor Norge, og mitt standpunkt er vel et soleklart nei. For jeg tror ikke den fungerer uten et årelangt og kjærlig forhold til Knutsen og Ludvigsen og sangbiblioteket deres (og heller ikke uten skikkelige norske forestillinger om Bergen). For det er her (og i den nordnorske rottefamilien som dukker opp) all sjarmen ligger. De øvrige personene og intrigene er temmelig svake og påklistrede. Men det er nok til at det bærer, om man altså har referansene inne. (Vi ville valgt mye mindre poppis sanger, men er glade for referansene til både hattstativ, kaptein Knutsen og den forheksede prinsessen.)

7. november: The Martian
Heldigvis klarer filmen å plukke opp den uoppslitelig konstruktive, men sleivete tonen fra boka, og Matt Damon er veldig fin som vår overnaturlig optimistiske botanikersuperhelt Mark Watney. Overdådig castet ellers også (det er spesielt morsomt at det er Sean Bean som må forklare hvorfor den hemmelige manøveren heter Operasjon Elrond), og så gjør de det ytterste ut av fartøyssjef Lewis’ diskofetisj i soundtracket. Selvsagt blir det altfor lite regning, men potetene til Mark får da i hvert fall oppmerksomheten de fortjener.

9. november: Legend
Tom Hardy som gangstertvillingbrødre? Ja takk! Og han er virkelig verdt billetten også, der han effektivt spiller én glamorøs, sjarmerende og listig-brutal  og én paranoid, innesluttet, labil og voldelig tvillingbror, og ikke minst det kompliserte forholdet dem imellom, der Reggie Kray tydelig har som livsprosjekt å holde den rabiate broren i sjakk, og tydelig har brukt alle de betydelige evnene sine på det fra de var små. («Not the bottle!») Og når det eneste Ron vil, er at de skal være voldelige gangstere sammen (noe de er gode til, som demonstrert med slåsshansker og hammere i en fantastisk scene), så blir det sånn. Og derfor kan det heller ikke ende annet enn tragisk – det er ikke rom for verken kursjusteringer eller andre omsorgskrevende personer i Reggies liv, og han greier ikke i lengden å holde brutaliteten ute av forholdet til kona si, som han nok oppriktig elsker. (Men hvorfor i alle dager trodde de det var en god idé med voiceover? Skjemmende.)

18. november: Citizenfour
Riktig skremmende (spesielt akkurat nå) og veldig bra dokumentar om Snowden-saken. Her er historien fanget mens den skjedde, og presentert med elektrisk nerve, og det gjør inntrykk hvor mye det kostet ikke bare Snowden, men hele filmteamet å lage den.

27. november: Mockingjay del 2
Absolutt en god avslutning på serien. Grusomhetene fra boka er ganske avdempet og sobert presentert, og så tar de det ut i Jennifer Lawrences brede emosjonelle reaksjonsspekter i stedet. Lurt.

21. desember: Crimson Peak
Fullstendig over-the-top gotisk spøkelsessplatterfilm med en ravende gal Jessica Chastain og en ikke mindre sprø, men nifst engleaktig Tom Hiddleston i verdens mest fantastiske gotiske herregårdsruin (i ferd med å synke ned i blodrød leire, no less!). Den er for outrert og komisk til å være egentlig skummel, og det passet jo bra for en pyse som meg. Tips: Hvis en mørk og mystisk fremmed beiler til deg med Mr. Rochester-sitater, bør du kanskje lure på hva han gjemmer på slottet sitt. Men det er jo vanskelig å si nei til Tom, jeg skjønner jo det.

25. desember: Star Wars: The Force Awakens
Joda, de kunne jo kanskje ha skrevet en ny historie i stedet for å resirkulere en gammel så til de grader, men alt i alt var jeg veldig fornøyd. De har klart å forene det gamle med det nye på en fin og overraskende rørende måte, og får vrengt maksimalt ut av hjerterøttene til gamle seere (jeg mener, Han Solo og Chewbacca som kommer inn i Millennium Falcon for første gang på 30 år!), samtidig som det er mer enn morsomt og veldreid nok til å engasjere eventuelle gjenværende sjeler som ikke har noe forhold til gammel-Star Wars. Og jeg er begeistret både for den glødende, resolutte Rey og den ambivalente, Snape-aktige Kylo Ren.

lørdag 3. januar 2015

Harde pakker (pepperkakeis og klementinsorbet)

Voksne liker også å få pakker. Gjerne harde. I år fikk jeg ismaskin med kompressor, så nå kan jeg lire av meg det ene iseksperimentet etter det andre uten å måtte fryse ned kjøleelementet. Første forsøk: juleis!

Pepperkakeis
Jeg lette etter en oppskrift med knuste pepperkaker i (en nær uuttømmelig ressurs i begynnelsen av januar), og landet på denne. Dette var litt for mye røre til min ismaskin (1,5 liters beholder), så en rimelig porsjon ville være som denne:

3 dl kremfløte
4 ss gresk yoghurt
1,5 dl melk
0,75 dl sukker
2 ss corn syrup
en klype salt
8–10 finknuste pepperkaker

Visp alle ingrediensene unntatt pepperkaker sammen til sukkeret løser seg helt opp. Start ismaskinen og hell i blandingen. Hell i pepperkakene når isen begynner å tykne ordentlig. God pepperkakesmak, deilige og litt karamellaktige biter!

Klementinsorbet
Her baserte jeg meg løselig på denne oppskriften. Når du skal skrelle og dele 15 klementiner, er det veldig praktisk med barnearbeidere, for øvrig.

15 klementiner
3 ss sitronsaft
1,5 dl sukker
1 ss corn syrup (for glattere konsistens)

Skrell klementinene og del dem i båter. Kjør dem til puré i foodprocessor. Sil klementinpureen og ta vare på bare saften (mine 15 klementiner ga 6 dl saft). Rør inn sukkeret til det løser seg helt opp, ha i corn syrup og sitronsaft – smak til med sitronsaften for å få blandingen så frisk som du vil ha den. Kjør i ismaskin til sorbetkonsistens. Veldig frisk og deilig!

fredag 2. januar 2015

Bøker lest i 2015

1. P.D. James: Cover Her Face
Stram og behersket krim satt i et overraskende gammeldags England tidlig på 60-tallet. Noe kunstig intrige, men man må jo elske Adam Dalgliesh.

2. P.D. James: A Mind to Murder
Det gikk fort å gå lei av P.D. James. Det blir for kjølig, for mye forakt for persongalleriet.

3. Kate Atkinson: Life After Life
Jeg var skeptisk til Groundhog Day-premisset her, men ble raskt fullstendig frelst. Ursula Todds mange helt plausible liv blir den nydeligste katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Og så er det en storartet krigsroman. Og morsom!

4. Erlend Loe: Naiv. Super
Noen av oss trenger bare 19 år eller så før de er villige til å lese skamroste norske romaner. (Dere skal se jeg leser Knausgårds første om bare fem år eller så.) Og den er jo morsom. Og enerverende. (Med vilje, antar jeg.)

5. Kate Atkinson: Case Histories
Atkinson får absolutt brukt hangen til struktur og livaktig persongalleri til sin fordel i krimsjangeren.

6. Kate Atkinson: One Good Turn
Direkte videre på neste Jackson Brodie, en intrikat struktur av historier inni historier om masse veldig uglamorøse folk som blir skuffet av livet på daglig basis.

7. Anne Frank: Diary of a Young Girl
(Den nyere, usensurerte utgaven.) Jeg hadde faktisk ikke lest den før, kanskje fordi jeg tenkte at den ville være så dyster. Men det er jo Annes muntre, tilpasningsdyktige og temperamentsfulle normalitet som har fått boka til å skinne alle disse årene.

8. Kate Atkinson: When Will There Be Good News?
Dette er min favoritt i Jackson Brodie-serien så langt – jeg elsker Jacksons dryppende sarkastiske skotske motstykke Louise Monroe, og ikke minst hvordan disse to fundamentalt skadeskutte personene har en egen evne til å se bare andre tilsvarende skadeskutte folk som har fått blåst digre hull i livet sitt og prøver å bygge rundt dem.

9. Kate Atkinson: Started Early, Took My Dog
Jeg savner Louise Monroe, men liker Tracy Waterhouses versjon av tornefull og egensindig kjærlighet. 100 bonuspoeng for Life On Mars-sitater.

10. John Williams: Stoner
Fantastisk når man innså at den distanserte, kjølige og avmålte begynnelsen var en direkte funksjon av Stoners begrensede introspeksjonsevner, som blander seg i forskjellige (og noen ganger katastrofale) cocktailer med den unektelige lidenskapen, men også den vel så framtredende passiviteten i de forskjellige relasjonene i livet hans. Vel verdt hypen.

11. Rob Thomas og Jennifer Graham: Mr. Kiss and Tell
Det passet med noe fjærlett etter Stoner, og hva kan da være bedre enn en passelig dose Veronica Mars?

12. Claire North: The First Fifteen Lives of Harry August
Nesten eksakt samme premiss som i Atkinsons Life After Life, men den når den ikke til knærne engang. For all del, den er engasjerende og godt konstruert, og jeg liker mange av personene, men jeg synes den onde masterplanen det hele dreier seg om blir litt vel fluffy. Og redd-verden-premisset er mindre interessant enn Atkinsons karakterlaboratorium.

13. Kazuo Ishiguro: The Buried Giant
Jeg er ikke så glad i stilisert, drømmeaktig allegori, og denne er definitivt en slik. Men jeg likte den overraskende godt til å være en sådan, og liker det sentrale eksperimentet: Hva skjer med menneskelige relasjoner uten minner? Men likevel, det er ikke min cup of tea, så jeg måtte lese The Remains of the Day om igjen som plaster på såret.

14. Terry Pratchett: The Fifth Elephant
Vimes som dypt ubekvem diplomat blant dverger, varulver og vampyrer i Uberwald, uforlignelig assistert av lady Sybil og Detritus.

15. Heidi Linde: Nu, jävlar!
En roman som langt på vei besynger Kongsvinger, må nødvendigvis også handle om hverdagsligheten i stor stil, men som tittelen antyder, også om vendepunkter, der folk ikke blir mindre hverdagslige, men forhåpentlig mer seg sjøl. Den starter florlett, men overrasker ved å gå stadig nærmere inn på hovedpersonene, som i begynnelsen virker nesten karikerte. Fin bok.

16. Terry Pratchett: Wyrd Sisters
Hjertelig gjensyn med den første boka der Granny Weatherwax og de andre heksene står fram i sin fulle glans. Og siden den er løselig bygd som Macbeth, er den full av Shakespeare-vitser også, inkludert mannen selv i manisk inspirert dvergeskikkelse.

17. William Shakespeare: Macbeth
Jeg måtte jo selvsagt bare. «Canst thou not minister to a mind diseased, / Pluck from the memory a rooted sorrow, / Raze out the written troubles of the brain, / And with some sweet oblivious antidote / Cleanse the stuff’d bosom of that perilous stuff / Which weighs upon the heart?»

18. Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
Det er og blir en av de aller, aller beste bøkene jeg vet om. Og kanskje den mest hjerteskjærende. («All those years I served him, I trusted I was doing something worthwhile. I can’t even say I made my own mistakes.»)

19. Tea Obreht: The Tiger’s Wife
Jeg synes rammehistorien er litt seig, men hjertet av boka, de magiske fablene fra Natalijas bestefars tidlige liv, er vel verdt det når man først kommer dit.

20. Kate Atkinson: Human Croquet
Umiskjennelig Atkinson: lek med alternative utkommer og fullt av personer med fundamentalt ødelagte liv. Isobel Fairfax er min nye favoritt blant sekstenårige dysfunksjonelle romanheltinner.

21. Kate Atkinson: A God in Ruins
Den er vel ikke like perfekt som Life After Life, men det er vanskelig å være annet enn ekstatisk lykkelig over en så nødvendig og utfyllende og vakker og opprivende bok til om Todd-familien. Vurderer å skrive til henne og kreve en bok om Maurice.

22. Elmore Leonard: Fire in the Hole
Morsomt å lese tittelnovellen som hele Justified (som jeg savner!) er spunnet rundt. Til å være så kort, inneholder den bemerkelsesverdig mye av det som er hjørnesteinene i serien, og ikke minst er det omvendt: Serien er helt og holdent i novellens ånd, ikke minst aller siste episode.

23. Elmore Leonard: Tishomingo Blues
Heseblesende plott, idiotiske skurker og lakoniske onelinere. Men det hjelper ikke helt når jeg aldri ble særlig engasjert i hovedpersonen, høydestuperen Dennis.

24. Terry Pratchett: Witches Abroad
Nanny Oggs egentegnede postkort («This is a picture of some famous bridge or other.»)! Granny Weatherwax spiller kort! Fantastiske etymologier! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Og de første glimtene av kampen mellom det mørke og det lyse i Granny Weatherwax.

25. Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum
Atkinsons debutbok, og jeg synes ikke hun er helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Det er en strålende bok likevel, nok en intrikat familiesaga full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer.

26. Vikram Seth: A Suitable Boy
Å, wow! Dette må være tidenes mest velvalgte sommerferiemursteinsprosjekt. Jeg er hals over hode forelsket i både persongalleriet (i Lata selv, så klart, og dessuten i Chatterji-søsknene, og da særlig Amit!) og i det ubegripelig intense og sanseoppslukende portrettet av India anno 1951–52 (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende), og betatt av hvor kjærlig og satirisk og sint og sorgfull boka er. Og så er den jo så morsom!

27. Terry Pratchett: Lords and Ladies
Kanskje dette er min yndlingsheksebok. Særlig historien om Esme Weatherwax og Mustrum Ridcullys gamle romanse versjonert i multiple mulige universer!

28. David Vann: Aquarium
Et riktig nifst og ganske overraskende familiekammerspill om kjærlighet, svik og langtidslagret hat. Jeg er dog ikke helt solgt, jeg synes den unge kjærlighetshistorien er et sidespor, og lot meg ikke helt overbevise av slutten heller.

29. George R.R. Martin: A Game of Thrones
Morsom repetisjon, og den har like mye sug og driv selv når man vet alt (man tar seg i å håpe at det skal gå litt bedre denne gangen).

30. Andy Weir: The Martian
En riktig forfriskende lovsang om løsningsorienterthet. Den er ikke på noen måte dyp, men jeg brydde meg oppriktig om Mark Watneys potetdyrking og vannproduksjon, og det er egentlig ganske godt gjort.

31 + 32. Mikhail Bulgakov: En landsbyleges nedtegnelser / Morfin
Bulgakovs mørke og absurde selvbiografiske historier om en veldig ung og nyutdannet lege ridd av evig usikkerhet i den mest ødslige russiske ødemarka man kan tenke seg midt under den russiske revolusjonen. Og med de mest frustrerende pasienter det går an å forestille seg.

33. John Green: Paper Towns
Jeg gikk på kino med tolvåringen og så filmen, og kom begeistret ut. Tolvåringen så rart på meg og sa at jeg værsågod fikk lese boka, og hun har jo helt rett, så klart: boka er både alvorligere og utstyrer hovedpersonen med langt mer intelligente motiver enn det filmen gjør. Og den stadige meditasjonen over hvordan vi ser andre og andre oss, er veldig fin. Den klarer fint å være morsom likevel.

34. Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown
Aller siste Discworld-bok, noe som både er bra og veldig trist. Den framstår som ganske uferdig, og er tung på labben på en måte som Pratchett i toppform aldri ville vært. Men den inneholder også noen scener jeg er sikker på at han må ha skrevet for lenge siden, og som ingen Discworld-entusiast (særlig hekseelskerne!) bør gå glipp av.

35. David Mitchell: Ghostwritten
Det er kanskje litt urettferdig å først lese alle forfatterskapets indrefileter, og så først debutboka. Mitchell er veldig seg selv i både emner, komposisjon og persongalleri fra første stund, men han gjør det jo enda bedre seinere. Men jeg ville jo ikke vært f.eks. dr. Muntervary foruten.

36. Mark Gatiss: The Vesuvius Club
Fjærlett, småsjarmerende, mer enn litt fjollete edvardiansk krim/agentdrama, men ikke fullt så morsomt som det burde vært.

37. William Shakespeare: Richard II
Opplesing til forestilling på Globe. Med Hamlet, Macbeth og Richard III friskt i minne var dette en overraskende streit politisk thriller (ikke et eneste spøkelse!).

38. William Shakespeare: Hamlet
Opplesing til oppsetningen med Benedict Cumberbatch på Barbican.  Ah, det var gøy!

39. Margaret Atwood: Oryx and Crake
Av og til tenker jeg at det nesten er litt bra at det oftest er middelmådige forfattere som skriver dystopi. For Margaret Atwood er griseskummel når hun gjør det (og veldig nattsvart morsom).

40. Terry Pratchett: The Wee Free Men
Sånn Tiffany Aching egentlig skal være. Crivens!

41. James Bowen: A Street Cat Named Bob
Lest på den katteelskende tolvåringens innstendige oppfordring. Og historien om katten Bob som insisterer seg inn i en forsoffen gatemusikants liv og får ham til å bry seg om noe annet enn seg selv og jobbe seg ut av de usynliges rekker, har jo en viss sjarm. Gatemusikanten selv er derimot (sikkert ganske realistisk) usjarmerende.

42. Terry Pratchett: A Hat Full of Sky
Kanskje min yndlings-Tiffany. Fantastiske opptrinn med the Nac Mac Feegle! Vidunderlige utvekslinger mellom Tiffany og Granny Weatherwax i all sin fullt utviklede prakt! Og Pratchetts fine, inderlige barnebokstemme.

43. Robert Galbraith: Carreer of Evil
Jeg holdt nesten på å gi opp, til tross for min vedvarende forkjærlighet for Cormoran Strike, for på begynnelsen av boka får vi virkelig J.K. Rowling på sitt stilistisk verste i diverse strekk med utrolig klønete og stiv eksposisjon. Dessuten trodde jeg det var helt opplagt hvem morderen var. Det siste var heldigvis helt feil, og boka blir grusomt spennende, så jeg glefset den jo i meg, men altså …

44. Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead
Perfekt dessert til høstens Hamlet-mani. Grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde og forvirrede dialoger er intet mindre enn fantastisk sammensmidd: ertende, urkomisk, tragisk, gripende og (overraskende nok!) spennende.

45–47. Patricia A. McKillip: The Riddle-Master of Hed, Heir of Sea and Fire og Harpist in the Wind
På mange måter sjarmerende, men veldig ujevn fantasytrilogi. Uvanlig nok er det det midterste bindet som er best, med en velutviklet, handlekraftig og velplassert kvinnelig hovedperson som alltid har beina på jorda, i motsetning til Morgon av Hed, som har en lei tendens til å utarte til abstrakt superkraft i kamp mot andre abstrakte superkrefter (gjesp).

48. Patrick DeWitt: Undermajordomo Minor
Jeg lot meg friste av den uimotståelige tittelen, men denne boka var i hvert fall totalt bortkastet på en fabelhater som meg. Paddeflate personer, lange, absurde dialoger (som riktignok av og til er nokså morsomme) og en anemisk kjærlighetshistorie. Huff.

49. Lois Lowry: The Giver
Jeg fikk anbefalt denne av to venninner som ellers aldri er enige om noe, så da måtte jeg jo prøve. Og de har rett, synes jeg, dette er et godt eksempel på at ungdomsbøker kan treffe mye bedre enn voksenbøker – den bruker en tolvårings synsvinkel til å fortelle en egentlig ganske komplisert dystopisk historie på en sjeldent kortfattet, inderlig og effektiv måte.

50. Terry Pratchett: Wintersmith
Fantastisk om praktisk heksepolitikk, litt irriterende fluffy om mytologi. Men der har vi Nac Mac Feegle til å trøste oss: «There’s no’ a lot o’ laughs in a underworld. This one used tae be called Limbo, ye ken, cuz the door was verrae low.»

51. Philip Pullman: Northern Lights
Denne måtte jeg lese om igjen fordi tolvåringen la sin elsk på den. Hun falt fullstendig for ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun.

52. Siri Pettersen: Odinsbarn
Glimrende norsk fantasy! Riktignok er den korthogde lissomsagastilen litt enerverende, men boka er spennende som fy, foregår i et veldig velbygd univers, og har en flammende flott og hissig heltinne. Veldig fint om annerledeshet og utenforskap.

53. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Den bare leste seg selv da jeg var på konferanse i Oxford, som selvfølgelig er verdens beste sted å lese den, for hele byen synger av referanser, og man kan følge Harriet og Peters fotefar overalt.

54. Siri Pettersen: Råta
Den er slett ikke like bra som Odinsbarn, spesielt synes jeg fremmedblikket på vår egen verden fungerer bare sånn middels. Det er så mange som har gjort det bedre, og uansett er Pettersen mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter enn å egentlig utnytte grepet. Men det er et utmerket plott, da, og så spennende at jeg gikk direkte videre på Evna.

55. Siri Pettersen: Evna
Siri Pettersen er en utmerket universbygger, og hun vet å bruke samfunnsskildringen effektivt til å forvandle fremmede fra monstre til folk i både Hirkas og leserens øyne. Og så ender det hele på en fantasy-storslått og svært tilfredsstillende måte. (Minus for stil denne gangen også, men det fungerer mye bedre her enn i Råta.)

56. David Mitchell: Slade House
Nifs liten spinnoff til The Bone Clocks og The Thousand Autumns of Jacob de Zoet. Ikke stort mer enn en lek med spøkelseshussjangeren for folk som alt er fullt informert om horologer, men en virtuos, spennende og deilig kortfattet sådan.

Urverk (P.D. James: Cover Her Face)

A house full of people all disliking each other is bound to be explosive.
Den første Dalgliesh-boka foregår på den engelske landsbygda, i et miljø som er mer mellomkrigstidaktig gammelmodig enn man skulle trodd om en bok fra 1962. (Men det er jo en stund siden.) Og det er en klassisk puslespillkrim med falske ledetråder og mengder av kryssende tilfeldigheter, men felles for alle de kryssende trådene er offeret, en helt ualminnelig og antagelig urealistisk usympatisk person. Og selv om vi tar henne for god fisk, har jeg problemer med å svelge løsningen. Men jeg liker Adam Dalgliesh, presis, behersket og lynskarp som han er, og måtte straks ha mer. («He longed to say something of comfort or reassurance but rejected each of the half formulated sentences before they reached his lips. ‘I’m sorry I had to do it.’ Only he wasn’t sorry and she was intelligent and honest enough to know it. He had never yet apologized for his job and wouldn’t insult her by pretending to now.»)