Across thirty years (Terry Pratchett: Night Watch)

In the twilight, the lilac blooms seemed to shine. Their scent hung in the air like fog.

Og når de gjør det, går jeg instinktivt og plukker opp Night Watch igjen (og igjen og igjen). Vel verdt det i år igjen.

Fåmælt hjemlengsel (Colm Tóibín: Brooklyn)

She was nobody here. It was not just that she had no friends and family; it was rather that she was a ghost in this room, in the streets on the way to work, on the shop floor. Nothing meant anything. The rooms in the house on Friary Street belonged to her, she thought; when she moved in them she was really there. In the town, if she walked to the shop or to the Vocational School, the air, the light, the ground, it was all solid and part of her, even if she met no one familiar. Nothing here was part of her.

Brooklyn er en nær perfekt liten roman, i all sin enkelhet. Mye av sjarmen ligger i Eilis selv: skarp, observant, følsom, avventende og diplomatisk taus lever hun seg intenst gjennom reise og hjemlengsel og krise og hjemkomst og vendepunkt. Boka er langt mer ambivalent enn filmen, som heier nokså entydig på USA. For ville hun knyttet seg så intenst til Tony om hun ikke hadde vært så rotløs og ensom? Og kan Jim i det hele tatt skilles ut fra alt han står for og gjenforener henne med? Og selv om Eilis vokser voldsomt på reisen, er det egentlig opplagt at hun vil få et friere og mer selvstendig liv i New York? Og dermed river og sliter tvilen like mye i mitt bryst som i Eilis’.

A different turn of mind (Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale)

This way they’re protected, they can fulfil their biological destinies in peace. With full support and encouragement. Now, tell me. You’re an intelligent person, I like to hear what you think. What did we overlook? Love, I said.

Mesteparten av The Handmaid’s Tale er en nedstrippet dagboksberetning fra en dystopisk framtid, fra en fundamentalistisk stat der kvinnene i all hovedsak brukes til avl, og hvor kjærligheten er forsøkt fjernet som faktor. Dagboka bærer preg av det, de aller fleste relasjonene Offred har med andre mennesker, er fjerne, grunnleggende preget av mistillit og taushet. Det er et isolasjonens og fryktens samfunn. Offred selv er levende nok – sint og ettergivende, sorgfull og feilbarlig, men hun får ingen virkelig kontakt med noen nye personer etter revolusjonen. Hun er heller ikke spesielt opptatt av å beskrive den nye verdenen, så den framstår også som fjern og stilisert. Jeg irriterte meg litt over det, helt til den tørre, akademiske lille epilogen kommer inn og rettferdiggjør hvert eneste valg, og lar lyset flomme tilbake over hele narrativet. Bravo!

We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees. As all historians know, the past is a great darkness, and filled with echoes. Voices may reach us from it; but what they say to us is imbued with the obscurity of the matrix out of which they come; and, try as we may, we cannot always decipher them precisely in the clearer light of our own day.

Salige er nerdene (Ernest Cline: Ready Player One)

It helps to be an obsessive-compulsive geek. With no life.

Ready Player One er ikke noen spesielt velskrevet bok (Cline er absolutt ingen fintfølende stilist), men den tar det igjen med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Det jeg liker aller best er hvor nyansert han framstiller det altomfattende virtuelle miljøet OASIS, der nesten alle i den heller deprimerende nære framtida tilbringer all sin tid. Her ville det jo vært veldig lett å velte seg i moralsk indignasjon (som jeg syntes Version Control gjorde), og for all, del, boka har absolutt sin andel bleke folk med svinnende muskelmasse, evig iført VR-visir og sensordress, mens de blåser i at den virkelige verden går i hundene. Men OASIS er også beskrevet med stor kjærlighet og entusiasme, av en som vet å sette pris på den helt særegne sinn-mot-sinn-kontakten som er internettsosialiseringens store forse. Og ideen om virtuelle offentlige skoler der alle barn kan gå, er jo intet mindre enn genial. (Ikke minst alle de nyttige restriksjonene! «There was never any fighting on school grounds. The simulation simply didn’t allow it. The entire planet of Ludus was a no-PvP zone, meaning that no player-versus-player combat was permitted. At this school, the only real weapons were words, so I’d become skilled at wielding them.»)

Så det er nerdene som skal arve jorda. Fordi de bryr seg om ting med enøyd intensitet.