Fictioneer (J.M. Coetzee: Summertime)

«He believed our life-stories are ours to construct as we wish, within or even against the constraints imposed by the real world.»

Jeg har lest ganske mye Coetzee, men ingenting av forfatterskapet hans har truffet og fortryllet meg sånn som de selvbiografiske arbeidene, og selv om det er vanskelig å si med tid og avstand, så tror jeg Summertime er den aller beste av de tre. Selvbiografien er pakket inn i lag på lag med avstand og synsvinkel. Boka åpner og slutter med «Coetzees egne notater», fiksjonaliserte, i tredje person, med påfølgende planskisser som vi først tror er den fiktive biografens, men som så viser seg å være også «Coetzees egne». Så er det fem intervjuer med fem personer som har vært viktige for Coetzee («Coetzee»?), men som han bare i varierende grad har vært viktig for selv; de fleste gjengitt direkte («direkte») av den fiktive biografen, men en fiksjonalisert (og presentert for et motstrebende intervjuobjekt) av biografen, som åpenbart er en svakere og mer sentimental forteller enn Coetzee selv er. I tillegg får vi vite at intervjuene er gjort i en annen rekkefølge enn de er presentert, så også sammenhengene mellom historiene er endret og redigert av den fiktive biografen. 

Alle historiene står for seg selv, og i hvert fall i de tre første er Coetzee en biperson, ofte et irritasjonsmoment. En mann som gir så lite at han ikke er viktig for dem som er intenst viktige for ham. En stor forfatter som framstår som en stiv og uviktig person. En mann som har prinsipper og teorier om følelser, men som helt mangler praksisen (og her er Coetzee vittig!). De som han har vært viktig for, verger ham i langt større grad, men alle ser noe av det samme. 

Og følelsen til slutt er at boka er en kunstferdig knute av fiksjon hvor den biografiske sannheten er helt irrelevant. Jeg blir nesten redd for å ødelegge den med grove biografiske fakta. Samtidig går man glipp av noe om man ikke vet at Coetzee på det beskrevne tidspunktet var gift og hadde to barn. Einstøing, evig ungkar, célibataire var han eventuelt bare på et annet plan.

Full pakke (Terry Pratchett: Dodger)

Det er vanskelig å lese de siste Pratchett-bøkene uten Alzheimer-diagnosen i bakhodet – er det nå virkelig Pratchett man leser? – men så langt har det nå alltid likevel vært gledelige opplevelser; annerledes, ja, men fine. Og Dodger (Dickens’ Artful Dodger, så klart) er en høyst sjarmerende og svært pratchettsk helt, med en instinktivt vitenskapelig tilnærming til gateguttilværelsen («if you wanted to be a successful urchin, you needed to study how to urch»), en enestående evne til å lese folk og et belsebubsk hell. Og han blir vernet og beskyttet av den like sjarmerende og umåtelig bevandrede (og omvandrede) Solomon i den grøssende grimme rammen som det viktorianske fattig-London er. De druknede fortapte landsbyjentene. Likhuset. Den krigstraumatiserte Sweeney Todd(!).

Ja, for han er med. Alle er med. Disraeli. Sir Robert Peel. Og aller mest Dickens, som vandrer gjennom boka med litterært radarblikk og blir inspirert ikke bare til Oliver Twist, men til praktisk talt hver eneste roman han noen gang skrev.

Det går helt overnaturlig bra med Dodger, så bra at jeg nesten synes det blir i sukkersøteste laget i en bok med så sterk sosial samvittighet (tross all hans teft og vett og gode hjelpere). For mørket er mørkt og elendigheten uoverkommelig stor.

Påfuglvinger (Hilary Mantel: Bring up the Bodies)

Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv, sitt eget liv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.» Han blir med på å rydde Anne Boleyn av veien, men kan ikke rettferdiggjøre det på annen måte enn at alle som blir henrettet var med på å håne kardinal Wolsey. Men etterpå føles Wolsey fjern for ham. Og enda grusommere, påfuglvingene han en gang lagde til datteren Grace, og som gjennom bøkene har tjent som et tegn og et minne om styrken og kjærligheten i Cromwell-familien som den var – de blir den utløsende årsaken til at rettssaken mot Anne Boleyn kan gå sin gang. Og dermed er de ødelagt for ham, og Grace er tapt. «But he cannot escape the feeling that Grace has slipped further from him. She was dead before she could be painted or drawn. She lived and left no trace.»

Men hvem vet med en mann som Thomas Cromwell? «The word ‘however’ is like an imp coiled beneath your chair. It induces ink to form words you have not yet seen, and lines to march across the page and overshoot the margin. There are no endings. If you think so you are deceived as to their nature. They are all beginnings. Here is one.»

Finnes det en kvinne? (Knut Hamsun: Victoria)

Det er alltid rart å lese om igjen bøker man ikke har lest siden man var veldig ung. Min første opplevelse av Victoria er et vagt, svømmende minne om høytlesing på skolen, kan jeg ha vært tolv? Neppe mer. Det jeg husker tydeligst er scenen der Johannes redder Camilla Seier fra å drukne, og ellers har jeg bare en svak fornemmelse av å ha blitt grepet av kjærlighetshistorien. Det må ha vært i en alder da samtlige av Johannes tanker og filosoferinger må ha gått meg fullstendig hus forbi. Siden har jeg nok lest den igjen, kanskje i 15-årsalderen – en romantisk, star-crossed-lovers-lesning. Stakkars Johannes og stakkars Victoria, verden og skjebnen var imot dem!

Inntrykket var et ganske annet nå, fordi det blir så åpenbart at hindringen for dette forholdet mest av alt ligger i Johannes. Den helt unge Johannes, følsom og drømmende, er nydelig skildret, men allerede i den første episoden, der han ror Victoria, Otto og Ditlef ut til øya, ser vi den stolte og nærtagende Johannes som er så viktig for hvordan dette går videre. Den mistenksomme, sjalu og temmelig hårsåre Johannes. Når Victoria kommer til Johannes etter Ottos død, kan jeg ikke se annet enn at den hemmelige og heller useriøse forlovelsen mellom Camilla og Johannes er et påskudd for å ikke gjøre alvor av svermeriet, ikke grunnen. En unnskyldning.

For Johannes kjenner aldri Victoria, og hun er aldri en person for ham, hun er en drøm og et ideal, fjern og opphøyd. Han bruker henne som drivstoff i litteraturen sin, han vil skrive henne, ikke leve med henne. Og slik satt jeg igjen med et bilde av Johannes som irriterende egoistisk og enøyd opptatt av seg selv og sitt verk. Svermeriske nyromantiske diktere er neppe det beste kjærestematerialet. (Og slik kom jeg inn på DeLillos. For han skal jo bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av.)