Kviser (Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4)

Enter British Museum. Adrian Mole and Pandora Braithwaite awestruck by evidence of heritage of World Culture. Rest of class Four-D run berserk, laughing at nude statues and dodging curators.

Adrian Moles grenseløse pubertale arroganse og selvsentrerthet er fortsatt morsom, men kanskje ikke fullt så morsom som på 80-tallet. Kanskje det hadde hjulpet om vi fikk inntrykk av at Adrian også hadde spor av genuin sårhet? (Men spør meg igjen om 1 1/4 år.) Tidsbildet fra Thatcher-England er nesten morsommere.

Gullalder (Nick Hornby: Funny Girl)

Up until now it was as if they shared a brain, or at least had created a new one that hovered between them, and they filled it with stuff, lines and stories and characters, like two taps might fill a bath. 

Nick Hornbys siste fortoner seg på mange måter som en knappere, enklere og blidere versjon av The Amazing Adventures of Kavalier and Clay. Det er både den livlige tidskoloritten (Swinging London og ikke New York i tida rundt andre verdenskrig), en del av persongalleriet og relasjonsmønstrene, men aller mest at boka er en uforbeholden kjærlighetserklæring til kreative arbeidsfellesskap. Når de virker, så lenge de virker, er det ingenting annet som kan matche følelsen av å lage noe helt nytt i fellesskap, «an experience like this,  where everything clicks and everyone pushes you to do the best you can, better than anything you think you’re capable of». 

Og i likhet med Michael Chabon vet Nick Hornby at slike magiske perioder ikke kan vare for alltid, at det på sett og vis ligger i deres natur. («But Tony was a storyteller, and he knew that if you looked at any narrative closely enough you could trace the unravelling back and back and back – right to the very beginning, if the story was good enough.») Om du er en slik en som Sophie/Barbara, er ikke livet over av den grunn. («She’d always suspected that she was the sort of girl who wouldn’t go home to see a sick father if she had a shot at a television series, but she’d rather hoped that the news would be revealed slowly, and not for a while yet.»)

En svært sjarmerende bok.

Disipler (Lars Iyer: Wittgenstein Jr.)

The number of students is falling: forty-five in the first week, twenty-three in the second, eighteen in the third, and this week only twelve. Twelve! An auspicious number, Wittgenstein says. He’s glad to be rid of the hangers-on.

Jeg er litt i tvende sinn her. På den ene siden er Cambridge- og akademikersatiren utsøkt. (Spesielt kan jeg anbefale hvordan studentene stadig drikker seg fulle og oppfører versjoner av diverse berømte filosofers endelikt.) Og jeg liker personene, særlig den dekadente aristokraten Ede og den tilbakeholdne fortelleren Peters (som opplagt er nærmere og bedre venner enn de vet selv). Jeg har til og med en viss sympati for den forpinte Wittgenstein jr. selv, som lever og lider helt og holdent i ideenes verden, og for den intense, kvernende retorikken hans. 

Samtidig har jeg problemer med å svelge Iyers holdning til den disippelaktige kulten de ellers så lettsindige studentpartyløvene danner rundt den åpenbart forstyrrede, om ennå ikke fullstendig sinnssyke foreleseren sin (det er tolv av dem, for crying out loud!). Ser han tross alt en verdi i det? Romantiserer han det ikke litt, det dypt selvsentrerte og fåfengte prosjektet til Wittgenstein jr.? Og hva med siste del, der han (hvis vi på noen måte skal regne ham som et rasjonelt og voksent menneske) åpenbart misbruker profetposisjonen sin, og tar et temmelig destruktivt skritt ut fra ideenes rike? 

Those Frenchies seek him everywhere (Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel)

Tall, above the average, even for an Englishman, broad-shouldered and massively built, he would have been called unusually good-looking, but for a certain lazy expression in his deep-set blue eyes, and that perpetual inane laugh which seemed to disfigure his strong, clearly-cut mouth.

Man kan vel vanskelig tenke seg en større kontrast til The Lowland. Langt på vei er det jo ingenting mer enn en røverhistorie på randen av ukebladromanen, men samtidig er dette en av de bøkene som lever videre på typene. Percy Blakeney er definitivt en av lord Peter Wimseys forfedre, der han gjemmer briljans og grenseløs oppfinnsomhet og vågemot bak en fjompete engelsk adelsmannsmaske, og virtuost bruker motpartens fordommer, arroganse og forakt som våpen mot dem. Hans kone Marguerite er (selv om hun er skandaløst underutnyttet i plottet) en verdig match for ham, og det er da ganske romantisk når hun intuitivt fornemmer at det er noe mer enn fjomperi ved ektemannen. 

Vanntette skott (Jhumpa Lahiri: The Lowland)

She had generated alternative versions of herself, she had insisted at brutal cost on these conversions. 

Det er ikke akkurat typisk for indiske generasjonsromaner å være knapt og økonomisk skrevet, men det klarer denne, som klokker inn på rett over 300 sider, tross at den altså har handling som strekker seg over nærmere 60 år og fire generasjoner. Og det er en veldig fin bok, som aldri forenkler og aldri blir sentimental der den navigerer seg gjennom en ugrei floke av relasjoner mellom foreldre og barn, ektefeller og søsken, folk som stadig velger å forlate og bryte med store komponenter av sitt eget liv og søke tilflukt i andre. Den er full av handlinger som både er helt forståelige og helt utilgivelige – samtidig. Og den ender med behersket optimisme.

’Tis the season (Charles Dickens: A Christmas Carol)

Darkness is cheap, and Scrooge liked it.

Det er definitivt sesong for å krysse av denne på klassikerlista. Og selv om Dickens er hemningsløst sentimental her (det er han jo nesten alltid), så er han morsom også (som vanlig), og dessuten ganske nifs. Og da særlig i beskrivelsen av Scrooge før reformen.

HO. HO. HO. (Terry Pratchett: Hogfather)

Dødens fortolkning av julebudskapet er noe for seg selv. Et utmerket førjulstradisjon.

HERE IS A BRIDLE FOR YOUR PONY, AND A SADDLE, AND A RATHER STRANGE HARD HAT AND A PAIR OF THOSE TROUSERS THAT MAKE YOU LOOK AS THOUGH YOU HAVE A LARGE RABBIT IN EACH POCKET. “But we can’t have a pony, can we, Euffie, because we live on the third floor…” OH, YES. IT’S IN THE KITCHEN. “I’m sure you’re making a little joke, Hogfather,” said Mother, sharply. HO. HO. YES. WHAT A JOLLY FAT MAN I AM. IN THE KITCHEN? WHAT A JOKE. DOLLIES AND SO ON WILL BE DELIVERED LATER AS PER YOUR LETTER. “What do you say, Euffie?” “’nk you.” “’ere, you didn’t really put a pony in their kitchen, did you?” said Heavy Uncle Albert as the line moved on. DON’T BE FOOLISH, ALBERT. I SAID THAT TO BE JOLLY. “Oh, right. Hah, for a minute—” IT’S IN THE BEDROOM. “Ah…” MORE HYGIENIC. “Well, it’ll make sure of one thing,” said Albert. “Third floor? They’re going to believe all right.” YES. YOU KNOW, I THINK I’M GETTING THE HANG OF THIS. HO. HO. HO.

Tolkenes land (David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet)

Interpreters often have to provide both the answer and the tools to understand it.

Det er en ørliten referanse til Jacob de Zoet i The Bone Clocks, og boka viser seg da også å være et litt småskjelmsk forspill til denne. Her har vi Marinus og Marinus’ mørke motstykker, og mange ganger sier de rett ut hvordan tingene har seg. («I’m indestructible, like a serial Wandering Jew. ») Men det forblir i forbifarten, og det blir sjelden trodd av samtalepartnerne. Det går fint an å lese boka som en røverhistorie fra shoguntida og ignorere de okkulte hintene. Det man ikke kan ignorere, er Jacob de Zoets utvikling fra naiv og idealistisk guttunge til voksen mann med ryggrad. Og så er jeg svært sjarmert av bokas stadige fokus på tolker og oversettelsesproblemer, språket som maktmiddel, handicap og svøpe. 

Pandora (M.R. Carey: The Girl with All the Gifts)

She can’t remember a time when her life was any different than this, and she can’t imagine any other way that people could live. But there’s something that doesn’t make sense to her in the whole equation, and so she has to ask the question.

Og det er sannelig flere ukjente i ligningen enn Melanie aner. Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handler om, og det var en god idé, men jeg kan jo likevel advare om at det ikke er en bok for sarte sjeler – her snakker vi virkelig nifs postapokalypse. Men den er bra – veldig godt utnyttet synsvinkelbruk, og et knippe veldig forskjellige hovedpersoner som alle har rett på sitt vis.

Gøy på landet (Ben Aaronovitch: Foxglove Summer)

‘You said that there’s weird shit, but it normally turns out to have a rational explanation.’ ‘It does,’ said Beverley. ‘The explanation is a wizard did it.’

Peter Grant er bygutt så det forslår, og det er vanskelig å tenke seg ham uten London. Men i dette femte bindet av serien blir han sendt ut på den engelske landsbygda for å løse en tilsynelatende ordinær forsvinningssak, og det er helt bemerkelsesverdig hvor godt han kler det. Ferie fra London, mesteparten av bipersongalleriet, og ikke minst fra den overgripende historielinja. Det ble veldig bra. Og han greier fint å arkitekturnerde i Herefordshire også. («As an architect Erith might have been a progressive classicist, but he shared with his contemporaries the same failure to understand that you need to be able to open the oven door without having to leave the kitchen first.»)

Radix sanctitatis (Colm Tóibin: The Testament of Mary)

 ‘I was there,’ I said. ‘I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.’ 

Ganske tilfeldig (vel, det er jo ingen tilfeldighet at jeg stadig står til knes i de greske evangeliene) leste jeg denne samtidig som jeg av tekniske årsaker måtte lese gjennom Johannesevangeliet på gresk på jobb, og det er åpenbart at dette er en gjenfortelling nettopp av Johannesevangeliet gjennom Marias (Jesu mors) bitre og tvilende og nokså fragmenterte perspektiv. Det er Lasarus (fortalt som en riktig nifs og uetisk affære!), det er bryllupet i Kana, det er korsfestelsen som Johannes så den. Og Maria tviler, hun elsker sønnen sin, men mirakelutretteren er fremmed for henne, hun misliker disiplene og sirkuset som følger ham rundt, den indirekte berømmelsen som faller på henne, er en plage for henne, og hun er aldri direkte vitne til noen av hendelsene, som dermed alltid blir presentert som hearsay. Og nå, på sine eldre dager, er hun omgitt av evangelistene som vrir vitnesbyrdet hennes til å passe til det glade budskapet  (“But maybe they are simple.”), men Maria konkluderer med at korsfestelsesdagen umulig kan ha vært verdt det, om det så er evig liv for hele menneskeheten det står om.

Nostalgisk nostalgi (James Herriot: All Creatures Great and Small)

DIDN’T SAY ANYTHING about this in the books, I thought, as the snow blew in through the gaping doorway and settled on my naked back. I lay face down on the cobbled floor in a pool of nameless muck, my arm deep inside the straining cow, my feet scrabbling for a toe hold between the stones.

James Herriot-bøkene er dypt nostalgiske i seg selv, de er minner om en enkel uskyldstid på Yorkshire-landsbygda, og for meg er det dobbelt nostalgisk å lese dem, siden de er blant bøkene jeg gjenleste flest ganger i oppveksten. (Det er definitivt disse bøkene og BBC-seriens feil at jeg primært forbinder veterinæryrket med armer langt opp i kuskjeder.) Det var lenge siden sist, og det er deilig å se at alt fortsatt er der: den ville naturen, de vittig-kjærlige portrettene av Yorkshire-bøndene, og ikke minst den fantastiske karismatiske, men vilt lunefulle Siegfried Farnon. («I had known Siegfried long enough to realise that some of his ideas were brilliant and others barmy; and he had so many ideas and they came in such a constant torrent that I often had difficulty in deciding which was which.») Og så er det Herriot selv, med sin milde, unnskyldende skotske sjarm. Det er lett å skjønne hva Helen så i ham.

Arbeiderklassejente i flosshatt (Caitlin Moran: How to Build a Girl)

What is the point of being seventeen years old if you can’t totally make up your backstory?

Jeg syntes alltid at de beste delene av Caitlin Morans How to Be a Woman var brokkene av arbeiderklasseoppvekstroman, og langt på vei er How to Build a Girl akkurat den romanen , om den ukuelige Johanna Morrigan, som med fandenivoldskhet som superkraft inntar musikkjournalistikken iført flosshatt. Det er ikke noe mesterverk, blant annet sklir den tidvis ut i tilnærmet selvhjelpsbok mot slutten, men som alt Caitlin Moran skriver, er den ustyrtelig morsom og full av sjarm, og den er ikke så rent lite rørende heller, særlig når den dreier seg om familiebåndene i Morrigan-familien.

Like there might be such a thing as a future (Ali Smith: How to Be Both)

Past or present? George says. Male or female? It can’t be both. It must be one or the other. Who says? Why must it? her mother says.

Det er ikke særlig morsomt å bli sittende fast på Charles de Gaulle i sju timer, men hvis man kan bruke tida på å lese mesteparten av How to Be Both i ett strekk, er det nesten verdt det. Det er en nydelig og intelligent liten bok, og fingernemt skrevet sånn at de to delene, «Eye» om en renessansemaler og «Camera» om en tenåringsjente anno 2013, kan leses i begge rekkefølger – papirboka selges tilfeldig i begge rekkefølger, men i e-boka kan du velge. Siden jeg har en hang til kronologi, valgte jeg «Eye» først, men rekkefølgen er ikke nødvendigvis som man tror. «Eye» er intens og lyrisk og full av malerens sanseinntrykk, mens «Camera» er full av ung og hjerteskjærende sorg, og begge har nydelige og velutbygde hovedpersoner. Om et par år skal jeg definitivt lese den om igjen i motsatt rekkefølge og få slutten sist (eller begynnelsen).

How all occasions do inform against me (William Shakespeare: Hamlet)

Det går ikke an å se Shakespeare på teater uten å gå tilbake til teksten, og denne gangen har jeg sett Hamlet på Det norske teatret med Marie Blokhus som en fin, sår, fortvilet og dødsfiksert danskeprins. Det var en fin oppsetning, som balanserer Hamlets svarte fortvilelse og beslutningsvegring mot Shakespeares alltid tilstedeværende lavkomiske elementer, som når sendebudet informerer Hamlet om at han skal duellere mot Laertes helt mot slutten. Da passer det godt at sendebudet kommer hoppende inn på scenen med en diger ball på hodet, for så absurd lite passende er ideen om et spennende veddemål i Hamlets verden, som på det tidspunktet har gått aldeles i knas.

Teksten er så levende! Det blir nok en stund til vi slutter å lese den.

Labyrint (David Mitchell: The Bone Clocks)

Two: the fantasy sub-plot clashes so violently with the book’s State of the World pretensions, I cannot bear to look.

Disse ordene er en del av en episk slakt av en roman skrevet av en av  Mitchells mange fortellere, den middelaldrende, fallerte, ulidelig pompøse og nesten gjennomført usympatiske Crispin Hershey. Men selvsagt er dette vel så mye Mitchells ertende kommentar til The Bone Clocks selv, som utvilsomt har begge disse tingene: et fantasysubplott som får en til å tenke på Stephen Moffats Doctor Who-story arcs («En skummel dame fra en annen dimensjon!») og definitivt også på Harry Potter (vi har både Voldemort og Snape her). Og utvilsomt også State of the World-pretensjoner og et ikke ubetydelig politisk-moralsk budskap – her er Irak og Syria, her er et grøssende skummelt dystopisk 2054, hvor sivilisasjonen er i ferd med å frynse helt opp og hvor vi må betale for vår tankeløse grådighet og destruktivitet.

Men det er ingen av disse tingene som er det viktigste. Det viktigste er den enestående Holly Sykes’ høyst menneskelige livshistorie, sett gjennom øynene til en serie personer som elsker henne hver på sitt vis. Et par av disse er helt ualminnelig usympatiske, men som Crispin Hershey sier, de er «villains blotched with virtue, heroic characters speckled with villainy». Og jo mer jeg tenker på det, jo mer står det klart for meg at fantasysubplottet virkelig er et voksent et. Vel kjemper det gode mot det onde. Vel er Hollys liv styrt og regissert av Scriptet. Men utfallet er helt irrelevant for det store bildet – ja, noen få ofre for denne versjonen av dødsetere kan reddes, men verden triller like fullt utfor stupet, og det eneste horologene kan gjøre til slutt, er å gi en liten utsettelse til noen veldig få. 

Så til sjuende og sist er den som alle andre romaner som er verdt papiret den er skrevet på. Den handler om kjærlighet og tap og sorg og overlevelse, og den er befolket av flere ualminnelig levende og minneverdige personer. Og ikke minst er den en nydelig livsløpshistorie – coming of age, voksenlivet og aldring på ett brett. Anbefales.

Italiensk høst (Eplesorbet med calvados og amaretti)

Jeg er egentlig ikke særlig glad i epler, men jeg er jo opptatt av sesongmat og syntes at jeg for skams skyld kunne prøve noe epleaktig til en middag i oktober. Men det er jo mulig at jeg ble tiltrukket av denne oppskriften mest pga. calvadosen (se der var et fornuftig anvendelsesområde for epler!) og at de brukte Granny Smith-epler, epler for oss fruktofobe som ikke egentlig liker dype fruktmodningssmaker, men foretrekker en litt steril syresmak i eplene våre. (Selv vi som gladelig spiser ris med små stirrende fiskeyngel på toppen, har våre barnslige sider.) Det artige med denne oppskriften er ellers at calvadosen putter mye av den dype modningssmaken tilbake i de stakkars harde, grønne, så man kan sikkert bruke hvilke som helst epler med stort hell. Jeg glemte å kjøpe sitron, så min versjon mangler sitronskallet og ble sånn:

8 Granny Smith-epler, skrelt, utkjernet og delt i jevne båter
4 dl vann
1/2 dl sitronsaft (ca., jeg smakte til i flere runder for å få det friskt nok)
3,5 dl sukker
6 ss calvados (igjen, smak deg fram!)

Jeg kokte opp vann, sukker, sitronsaft og epler og lot det koke i ca. et kvarter til eplene var helt myke. Så presset jeg massen gjennom en sil for å bli kvitt alle klumper og lot den bli kald. Jeg smakte til eplemosen med calvados – kjør på til du synes du treffer en passelig balanse. Jeg var litt engstelig for at den ikke ville fryse ordentlig (etter et par andre erfaringer med alkohol i sorbet), men dette gikk veldig fint, og den tåler nok litt mer calvados om man vil. Så kjørte jeg den i ismaskin til den var klar, og satte den i fryseren. (Det fine med å ha såpass mye alkohol i sorbeten, er at den er temmelig spisemyk rett fra fryseren!)

Jeg serverte sorbeten med amaretti, i et slags forsøk på å en lett dekonstruert eplekake – etter denne oppskriften.

340 g skåldede mandler
340 g sukker
4 eggehvitter
2 ss amarettolikør (jeg brukte Disaronno)

Jeg hakket mandlene så fint det gikk i foodprocessor, pisket eggehvittene stive, vendte forsiktig inn sukker og mandler, og rørte til slutt inn amarettoen. Jeg satte kakene med raus teskje på bakepapir og stekte dem lyst gylne på 170 grader i ca. et kvarter. De skal være sprø i kantene, men seige inni.

Amarettilærdommer:

1. Dette blir slett ikke 20 amaretti, snarere 40–50. 
2. Originaloppskriften sier at du skal smøre bakepapiret med litt smør. Det er antagelig veldig lurt. Bill. mrk. «Bannet og svertet som en gal da kakene skulle løs»
3. På BBCs bildeter kakene pene og runde, men mine ble paddeflate. Gode, for all del, men ikke så stilige? Det aner meg at man kan få et finere resultat om man pisker inn sukkeret i marengsen i stedet for å bare vende det inn. Det skal jeg prøve neste gang.

Kopisten (Andebryst med pinjekjernesmør)

Noen lykkelige få ganger sitter man på restaurant, tar en bit av maten og får den lykkelige dobbelttanken: «Dette smaker helt fantastisk! Dette må være lett å kopiere!» – og det skjedde meg på en særdeles vellykket lunsj på Zucca i Bermondsey i London (anbefales!). Der fikk vi nemlig servert en antipasto som bare så ut som tynne, fine skiver rosastekt andebryst overstrødd med persille og pinjekjerner og ringlet med litt olivenolje. Men med en gang man tok en bit, viste det seg at andebrystskivene hvilte på et tynt lag av dekadent pinjekjernesmør, og smakte tusen ganger bedre og mer interessant enn de så ut til (og de så veldig gode ut).

Så dette måtte jeg prøve. Jeg fant en pinjekjernesmøroppskrift her, og endte med følgende variant:

180 g pinjekjerner

1 ss solsikkeolje

1 klype salt

Jeg ristet pinjekjernene forsiktig lysebrune, hadde alle ingredienser i foodprocessor og kjørte det glatt. Det ble nokså tyntflytende, og det er veldig mye mer enn man trenger til andebrystene, så reduser for all del oppskriften – 50 g pinjekjerner og 1 ts olje, kanskje? Det ville holdt til mine tre andebryst.

Andebrystene brunet og langstekte jeg: Jeg saltet og pepret dem, rutet opp skinnet med en skarp kniv, stekte dem i panne med skinnsiden ned på relativt høy varme til skinnet var sprøtt og gyllenbrunt, snudde dem og brunet dem lett på den andre siden også, og satte dem så i ovn på 100 grader til kjernetemperaturen var 60 grader. De fikk ligge og hvile til de var helt avkjølt, og rett før servering sprøet jeg opp skinnet ved å legge dem med skinnsiden ned i oppvarmet tørr panne (middels varme) et par minutter, og varmet dem litt på andre siden også. Jeg smurte et tynt lag pinjekjernesmør på et serveringsfat, skar andebrystene i tynne skiver og la dem utover fatet, ringlet bittelitt pinjekjernesmør over også, strødde over en neve hakket persille og et par spiseskjeer hele, ristede pinjekjerner, og ringlet over litt olivenolje til slutt. 

Og verre var det ikke. Akkurat sånn må Zucca ha gjort det også. Douze points.

Eructavit cor meum (Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon)

‘My dear,’ said Harriet, ‘Miss Twitterton will think we are both quite mad; and Mr Puffett knows it already.’

Det er ikke så mange bøker som handler om lykkelige ekteskap, men Busman’s Honeymoon gjør det – vel finner Harriet og lord Peter et lik i kjelleren, så de kan fortsette detektivpartnerskapet og dermed har noe å gjøre, og vel er det en viss dramatisk nerve i at selv om Harriet har gitt seg over med hud og hår (“like falling down a well”), har ikke Peter sluppet ned forsvarsverkene ennå. Men vi tviler aldri på at Peter vil vise Harriet den sårbareste siden sin til slutt, og aller mest er boka en skamløs orgie i Harriet-og-Peter-piffle og et sitatmaraton uten like («sorry, I’ve got into the wrong poem, but I’m pawing the ground like anything»). Jeg kommer stadig tilbake til den fordi jeg har sporet et nytt sitat – denne gangen var det King Lear («the foul fiend Flibbertigibbet»!). Og som Superintendent Kirk er jeg immensely tickled, og stadig våtøyd over John Donne.

ALL Kings, and all their favorites,

All glory of honors, beauties, wits,

The Sun it selfe, which makes times, as they passe,

Is elder by a yeare, now, then it was

When thou and I first one another saw:

All other things, to their destruction draw,

Only our love hath no decay;

This, no to morrow hath, nor yesterday,

Running it never runs from us away,

But truly keepes his first, last, everlasting day.

Blod og gull (Sarah Rees Brennan: Unmade)

“I was buried alive five minutes ago,” Jared muttered. “Already with the mockery?”

Unmade er uten tvil trilogiens mørkeste bind. Det er ikke gratis å stå imot Rob Lynburns onde planer, og boka er til tider nesten utilgivelig trist, men visse kan altså rett og slett ikke holde seg, selv i den mørkeste stund. Og det er jo en veldig vesentlig del av seriens sjarm.

Dette siste bindet gjør det også klart at det igjen er en grunn til at serien er en trilogi, som demonserien har den et fiffig tredelt perspektiv – denne gangen er det tre variasjoner over Kami og Jareds kjærlighetshistorie: lenket i første bind, skilt i andre bind, med Ash som en buffer mellom dem i tredje. Og jeg liker særlig godt hvor viktig det blir at de kjenner hverandre ut og inn – hver minste lille kontur av hver følelsessjattering.

For selv om det unektelig er en kjærlighetshistorie i sentrum her, er det overgripende temaet heller verdien av å ha mennesker i livet ditt som kjenner deg ut og inn og aksepterer deg akkurat sånn som du er. Og særlig i dette bindet kjenner man igjen Brennans fine grep om familierelasjoner fra demonbøkene – fedre og døtre, tanter og nevøer, søsken i blodet og i ånden. Dom som vet precis vem du är. 

Um, magic powers (Sarah Rees Brennan: Untold)

I thought you would like a weapon better than a rescue.

Jeg tror kanskje dette er min favoritt i serien, fordi den er den klart morsomste, og fordi jeg slett ikke kan motstå Kami og Jareds tornefulle, men akk så gnistrende lidenskapelige kjærlighetshistorie. Ellers står jeg ved alt jeg skrev sist.

Veronica Mars med magi (Sarah Rees Brennan: Unspoken)

A serious journalist should probably not make so many jokes, but whenever Kami sat down to the computer it was as if the jokes were already there, hiding behind the keys, waiting to spring out at her.

Det er muligens sånn med visse fantasyforfattere også, men resultatet er uimotståelig sjarmerende og fortsatt heseblesende spennende to år etter første lesning. Og Brennans lek med klisjeer fra kjærlighetssanger, umåtelig bokstavelige som de blir med dette plottet, er både intelligent og interessant. Og for øvrig var det en stor lettelse å kunne gå direkte over til bind to etter den knusende slutten.

All’s cheerless, dark, and deadly (William Shakespeare: King Lear)

How light and portable my pain seems now, / When that which makes me bend makes the King bow,  / He childed as I fathered!

Jeg har Shakespeare-høst, og har akkurat sett Lear på Hålogaland teater, og da må man jo lese seg opp. Det var kanskje spesielt nyttig å gjøre det denne gangen, siden de både hadde forkortet kraftig, byttet noe om på rekkefølgen, introdusert diverse nye plottelementer (spesielt Edgar som transperson med PTSD) og ikke minst oversatt til Tromsø-mål. Det siste var ganske kledelig – grunnteksten er helt spesielt rik på fargerike invektiver («Draw, you whoreson cullionly barbermonger!» «Thou whoreson zed! thou unnecessary letter!» «A plague upon your epileptic visage!»), så litt ramsalthet kom godt med. Resten av forestillingen var jeg mindre begeistret for (men jeg noterer meg at det er in å ha flommer av blod, finlandshetter og mange kalasjnikover på scenen i Shakespeare-oppsetninger nu for tiden). 

Som Richard III er det et stykke om maktsyke og intrigemakeri, men det er foreldre-og-barn-temaet som griper mest. Og aller mest Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. 

Til slutt må jeg bare nevne at jeg nok kanskje blir nødt til å lese Busman’s Honeymoon igjen ganske snart etter å ha innsett hvor mange Lear-sitater den har. («I’ll talk a word with this same learned Theban.»)

Multiple outcomes (Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being)

På mange måter minner denne meg om Ian McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter (How could that constitute an ending?), samtidig som den er uhyre følelsesdrevet: Naos barnlige og godmodige stemme som forteller om de virkelig fryktelige tingene som skjer med henne, er ofte trist, tidvis rystende. Men historien hennes går i tandem med historien om en viss halvt japansk forfatter ved navn Ruth, som virker vel så fiksjonalisert som Nao, og som reagerer på og annoterer Naos dagbok underveis. Og mot slutten slipper forfatteren (hvilken?) realismen og velger eksplisitt og kjølig et lykkelig utfall.

Det funker, men kanskje ikke optimalt. Bokas styrke er uansett i Nao og familien hennes: den vidunderlige gamle zen-nonne-oldemoren, faren og grandonkelen, den flerfoldig dokumenterte kamikazeflygeren.

Her manipulative liar, her endless schemer (Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender)

Do you ever tell anyone anything?

I den tredje boka om Ryves-brødrene får vi endelig se Alan fra synsvinkelen til noen som forstår det Nick og langt på vei Mae går glipp av: Alan Ryves er ikke bare tidenes mest selvoppofrende bror, men også en systematisk, evig rollespillende og manipulerende løgner. Sin skjønner dette fordi hun er av samme ulla selv. Problemet er bare at jeg aldri faller helt for henne, og det gjør kanskje ikke forfatteren heller. I hvert fall tyr hun mistenkelig mye til tjuvlytting for å få inn utvekslingene mellom Mae og Nick. Kjærlighetshistorien er heller ikke i nærheten av å overskygge historiene om søskenkjærlighet, som hele tida er bøkenes fokus og hovedattraksjon.

Can't spell ‘demon‘ without ‘emo’ (Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant)

I have a theory Nicky developed his smart mouth to stop Alan beaming at him every time he spoke.

Sarah Rees Brennans demontrilogi (som jeg selvfølgelig ikke skulle sluke i meg på rappen enda en gang, å nei da!) er egentlig, mest av alt, et portrett av Alan Ryves, fra tre forskjellige synsvinkler, og aldri hans egen. Den første av bøkene er utvilsomt den mest originale, men også den som har den minst informative synsvinkelen – for Nick forstår jo slett ikke Alan (eller noen andre, for den saks skyld). I bok nummer to er synsvinkelen Maes, og det gjør dette til den klart morsomste boka i serien, for du kan stole på at Mae får med seg hver eneste av Nicks onelinere (og svarer med samme mynt). Men selv om hun forstår seg bedre på Alan enn Nick gjør, og ikke minst vet å verdsette at Nick har vokst opp hyllet inn i Alans vaktsomme kjærlighet, feilvurderer hun ham likevel fundamentalt.

Demontid (Sarah Rees Brennan: The Demon's Lexicon)

Humanity is not something that can be built.

Det er alltid morsomt å gjenlese bøker med en twist, og The Demon’s Lexicon står seg godt.  Den er både mer rørende og vel så morsom når du vet alt. (Og den har like sterk narrativ hook som sist gang. Jepp, jeg er allerede langt inne i bok nummer to.)

Anything will do for the ladies (Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall)

Dette var min første Anne Brontë, siden jeg heller har konsentrert meg om å lese de drittsekkglorifiserende søstrene hennes i filler, og forventningene mine var relativt lave. Men jeg likte The Tenant of Wildfell Hall overraskende godt – vel er den tungt moraliserende og full av oppbyggelige passasjer fra Bibelen (jeg har kanskje en unaturlig høy toleranse for slike), men jeg synes den er god som skarp studie av hvilken effekt det hadde på både kvinner og menn at kvinner i praksis var krøtter og menn universets herskere og frie til å være så polygame de gadd. Og et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs – ektemannen er ikke noen demon, men et ikke uvanlig produkt av sin tid: han er utsvevende, fordrukken, respektløs og utro, men for eksempel ikke voldelig. Sånn kunne det gått etter mang en lykkelig slutt i en 1800-tallsroman.

Helen er en verdig Brontë-heltinne, med Jane Eyres ryggrad og åpenhjertige tale. Gilbert Markham, derimot, er ikke noen opplagt helt, han starter med en rekke av de samme svakhetene som Helens mann har – lettsindig, grunn og bortskjemt. Systemfeil. Det er bare vekten av Helens fryktelige opplevelser som får snudd ham, og selv på slutten sitter man igjen med følelsen av at hun overvurderer ham.

Bloody thou art; bloody will be thy end (William Shakespeare: Richard III)

Med billetter til Richard III med Martin Freeman (fangirlhvin!) i London om under to uker må man jo lese seg opp. Det har gått ut advarsel fra teateret om at folk på de første radene bør være forberedt på å bli nedsprutet med blod, og det er jo for så vidt mye støtte i teksten for dette. For Richard er den ondeste, mest utkrøpne og morderiske lykkejegeren som noen gang har sittet på Englands trone, skal man tro dette stykket temmelig ondsinnet elisabetansk propaganda. (Du vet du ikke har vært helt snill når moren din utbryter noe slikt som dette: «O my accursèd womb, the bed of death! A cockatrice hast thou hatch'd to the world, Whose unavoided eye is murderous».) Men det er en nydelig studie i voksende paranoia, selv om det faktisk skal et titalls hevngjerrige spøkelser til før samvittigheten så vidt rører på seg helt til slutt. («My conscience hath a thousand several tongues, And every tongue brings in a several tale, And every tale condemns me for a villain.»)

Ask Piaget (Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves)

My father would come to my bedroom door each night to wish me happy dreams and I would speak without taking a breath, trying desperately to keep him in my room with only my voice. I would see his hand on the doorknob, the door beginning to swing shut. I have something to say! I’d tell him, and the door would stop midway. Start in the middle then, he’d answer, a shadow with the hall light behind him, and tired in the evenings the way grown-ups are. The light would reflect in my bedroom window like a star you could wish on. Skip the beginning. Start in the middle.

Og Rosemary starter i midten, og det tar ganske lang tid før vi kommer til premisset for boka, som jeg på det sterkeste vil fraråde folk å vite om når de starter på denne. Ikke fordi boka er sensasjonalistisk og denne vendingen er hovedpoenget, nesten tvert imot, fordi Rosemary starter i midten av en helt bestemt grunn. Og la meg si at jeg likte boka til tross for premisset og ikke på grunn av. Den bruker det til å utforske annerledeshet litt på samme måten som Doctor Who gjør – hva kan et utypisk menneske fortelle oss om å være menneske?

Selv om Rosemary selv hevder å fortelle historien sin for noen andres del, er det hun selv som er bokas aller største trekkplaster – det er lenge siden jeg har likt en romanperson så godt. Den sardoniske, såre stemmen og alle psykologireferansene hennes, alle de faglig informerte diskusjonene om hukommelse, minnedannelse og personlighet (og språktilegnelse! Tomasello!). Jeg kunne sitert henne hele dagen. («About this same time, I made up a friend for myself. I gave her the half of my name I wasn’t using, the Mary part, and various bits of my personality I also didn’t immediately need.»)

Det er en kjærlighetsroman som nesten utelukkende handler om kjærlighet mellom søsken og kjærlighet mellom foreldre og barn, og den gjør en sjeldent god jobb med å vise hvor sterke selv de dypest begravde båndene kan være. 

Storpolitikk for ikke-diplomater (Terry Pratchett: Thud!)

‘I did see a striding, screaming, vengeful maniac, sir. But in a good way,’ she added.

Thud! er langt fra den beste Vimes-boka (den er for eksempel altfor lang), men det er jo Vimes. Og man ler jo høyt rett som det er. Og så er bildet av Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar veldig sjarmerende.

Mary Magdalenish (Eimear McBride: A Girl is a Half-Formed Thing)

They sing. Rosary like a lullaby like a song. I know well. Keep off my breath my head and your rising falling shoulder whisper to you I’m here as well as fecking eejits. Don’t forget that I am here.

Dette er ingen behagelig bok, jeg tror den er en av de mest smertefulle og opprivende oppvekstromanene jeg har lest. Den er skrevet som stakkato stream-of-consciousness, i et fragmentarisk, ofte ugrammatisk, poetisk og repetitivt språk, og dette språket makter å fortelle hele historien utelukkende gjennom den stadig mer ødelagte og destruktive hovedpersonens emosjoner (selv om vi forstår at hun har en rasjonell side også), det bryter sammen når hun bryter sammen. Den har et utrolig driv til å være så eksperimentelt skrevet (og til å handle om så grusomme ting), og den er gjennomvevd av katolsk liturgi og katolske bilder fra hovedpersonens dystre, irske barndom. Den har til og med plutselige, nattsvarte glimt av humor. Og den dominante følelsen er hele tiden den sterke, symbiotisk-konfliktfylte kjærligheten hun har til den syke, skadede broren.

Pausefisk (Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line)

Man må passe på å putte tøysebøker mellom de alvorlige. Jeg elsker Veronica Mars, så jeg måtte bare se hvordan hun tok seg ut i bokform. Og det var ikke så aller verst – hun er ikke vittig nok (prøv heller Sarah Rees Brennans Lynburn Legacy-serie for det), men plottet er virkelig ganske fiffig, og det er plenty med Din Yndlingskarakter-øyeblikk (Weevil!). Dessuten liker jeg at boka er såpass mørk som den er, det pleier Veronica å være på sitt beste.

Zero! (Fjodor Dostojevskij: Igrok (Spilleren))

Det var evigheter siden jeg leste denne, og siden jeg leste noe Dostojevskij i det hele tatt, og det kom veldig raskt tilbake til meg hvor mye den typiske Dostojevskij-helten irriterer meg i all sin overspente, nevrotiske, teatralske og totalt egosentriske (over)følsomhet. Det blir omtrent som med Hamsun-gjenlesningene, og til å begynne med var jeg nesten i tvil om jeg ville orke hele. Men så kom den makeløse trassige gamblerbestemoren på scenen – henne hadde jeg helt glemt, og derifra var jeg med. Dostojevskij kler å være fokusert og kortfattet, og Aleksej Ivanovitsjs nedadgående spiral inn i spillegalskapen, som lynraskt overskygger alle følelser han eventuelt måtte hatt for Polina Aleksandrovna, den er fantastisk.

Bombyx mori (Robert Galbraith: The Silkworm)

Igjen viser J.K. Rowling seg som en ikke helt stødig stilist, og som vanlig kunne hun vært mer hardhendt redigert, men (det svært så groteske) plottet i boka er verdig mesteren bak The Prisoner of Azkaban. Dessuten har jeg en solid svakhet for Cormoran Strike. En diger, haltende underdog-Hermine. Mmm. Forlagssatiren er dessuten veldig morsom (her er vi jo virkelig på Rowlings hjemmebane).

Dickens ser stjerner (Eleanor Catton: The Luminaries)

 ‘My beginning was the albatrosses.’ ‘That is a good beginning; I am glad it is yours. Tonight shall be mine.’ ‘Ought we to have different ones?’ ‘Different beginnings? I think we must.’

Det er mye som er bra med The Luminaries, men den er helt utilgivelig lang. Først brukte jeg 200 sider på å i det hele tatt bestemme meg for om den var verdt en sjanse (for så lang tid tar det før kinesisk-eske-eksposisjonen tar deg til poenget), og så var det forsyne meg over 600 sider til. På mange måter er det en slags kriminalroman, et mysterium satt i et newzealandsk gullgravermiljø på 1860-tallet, og stilen er som snytt ut av 1860-tallet de første 700 sidene eller så, sånn rent bortsett fra den fiffige synsvinkelbruken med multiple upålitelige fortellere, og selvfølgelig at forfatteren hele tiden presenterer maorier og kinesere som velavrundede og ofte mer sympatiske personer enn europeerne, som tidsriktig ser på begge grupper som krøtter og nærmest holder dem som livegne. Men så, på slutten, begynner historien på nytt, og frigjør seg fra Dickens, leker med formen og løser mysteriet, men er nå egentlig bare opptatt av den overnaturlig pregede kjærlighetshistorien som viser seg å være begynnelsen og slutten på alt. Disse siste sidene, de er virkelig noe spesielt. Men det tar altfor lang tid å komme dit, og man må vasse dit i et hav av grunne, usympatiske personer.

Pjoltergeistret

Noen ganger føles det som om en restaurant er lagd spesielt for å glede en selv. Jeg, for eksempel, elsker Japan! Riesling! Uformelle steder som likevel er veldig seriøse når det gjelder både mat og vin! Entusiastiske vinkelnere! Island! Tull og tøys!

Og så dukker sannelig Pjoltergeist opp og krysser av alle disse punktene på lista mi. Og helt fra første øyeblikk – da vi fikk en flaske Keller-riesling (von der Fels trocken 2013, som både var tørr og fast og blomstrete) og fermentert grønnsakssuppe med chili og små, crunchy eplebiter i mummiskåler – skjønte vi at dette var et sånt sted man kan stole fullt og helt på, og at det bare var å lene seg tilbake og nyte vår zuperpakki (Pjoltergeists sjuretters smaksmeny heter så).

Fritert hvit asparges med ramsløkdip og bittesmå biter sprøstekt svinesvor!

Takoyaki (små japanske omelettboller) med blekksprut og bonitoflak, lette og luftige og havsmakende og mye bedre enn dem vi spiste i Osaka, som liksom er takoyakiens hovedstad!

Fersk vårrull fylt med avocadosalat og fritert et-eller-annet, trolig softshellkrabbe, skal vi tro menyen!

En hel liten sprøstekt makrell servert med dynger av fersk ramsløk og kjørvel, med strimlet lettsyltet daikon og gulrot til samt en ekstremt god fløteramsløksausesuppehybrid! Det smakte sommer ved fjorden, det!

Fantastisk hestetartar med magisk røyksmak, toppet med løyrom og servert med rømmesaus med kapers(?) og mer sprøstekt svor! Vanvittig fint kombinert med en supergod feinherb-riesling som jeg ikke på noen måte husker hva het. (Det var på dette punktet vi glemte alle tanker om økonomi.)

Vidunderlig koreansk barbecue – tynne skiver av supermørt svinekjøtt servert i salatblader med kimchi, chilifiskesaus, syltet vårløk, chilimajones, koriander og thaibasilikum. (Thaibasilikumen la igjen en smak av lakris i munnen som ble liggende der til den ble plukket opp av desserten. Sånt er det morsomste jeg vet.) Og en chilisaus med dråpeteller, som jeg ikke torde smake på av frykt for å drepe temmelig søt, men superfrisk Keller-riesling nr. 2, som matchet så bra at jeg nesten måtte gråte litt. Dette må jeg nok gjøre noe med en annen gang.

Og så måtte vi jo smake en av de helsøte rieslingene også, og jeg synes egentlig folk skal gå på Pjoltergeist bare for å drikke Katarina Wechsler Riesling Schweisströpfchen, for det er noe av det klareste og fineste og lekreste jeg har smakt.

Desserten var åpen vårrull med jordbær- og rabarbrakompott og vaniljekrem. Som altså plukket opp lakrissmaken fra thaibasilikumen.

Og så Wendelboe-kaffe i mummikopper med to hanker. Umulig å ikke holde i begge.

The Beast (Terry Pratchett: Night Watch)

There was The Beast, all around him. And that’s all it was. A beast. Useful, but still a beast. You could hold it on a chain, and make it dance, and juggle balls. It didn’t think. It was dumb. What you were, what you were, was not The Beast. You didn’t have to do what it wanted. If you did, Carcer won.

Jeg ble ferdig med den årlige gjenlesningen av Night Watch for en stund siden, for jeg så syrinene springe ut på Bislett allerede helt i begynnelsen av mai. Men det er i dag det er 25. mai, og nå alle syrinene står i fullt flor og fyller lufta fullstendig om kveldene og forskjønner selv en by som Ankh-Morpork. 

Denne gangen var det morsomt å lese Night Watch mens jeg så meg gjennom True Detective, for Rust Cohle er jo en av Vimes' brødre. Han er et gjennomtraumatisert vrak som bare akkurat så vidt kan teipes sammen til en funksjonell person, han har The Beast så det forslår, men han vet at den som kan kontrollere The Beast, han er fortsatt på riktig side. 

Og denne gangen ble jeg mest rørt over scenen på slutten der Vetinari viser Vimes hvor mye han tross alt respekterer folk som gjør det rette selv om det er vanskelig og livsfarlig. Pratchett er ingen rabulist, han er for en pragmatisk anstendighet. Men det er ikke så ofte vi får se annet enn endeløs pragmatisme fra Vetinaris side.

Brilliant but unsound (P.G. Wodehouse: The Mating Season)

The eyes behind their horn-rimmed spectacles were burning with fury and resentment and all that sort of thing. He looked like a peevish halibut.

Det er jo ikke som om engelsk komedie sluttet med forvekslingsdramaer de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare, og The Mating Season har et florlett og fullstendig latterlig plott hvor Bertie Wooster poserer som Gussie Fink-Nottle (the peevish halibut), mens Gussie selv kommer reisende til samme herregård som Bertie selv, ledsaget av Jeeves, så klart, mens arme original-Bertie blir sittende igjen med sin gamle skolekamerat Catsmeat* som av kompliserte årsaker poserer som Gussies (og dermed i praksis Berties) kammertjener. Og til å begynne med virker det flatt og anstrengt, men etter noen omdreininger blir det morsommere og morsommere. Bertie som sniker seg inn hos Madeline Bassett, og ufrivillig bestyrker henne i troen på at at han er hemmelig forelsket i henne! Den aldeles vanvittige landsbykonserten! Den triumferende finalen hvor alle flokene løser seg (sinnrikt planlagt av Jeeves)!

* «In one of his school reports, which I happened to see while prowling about the Rev. Aubrey Upjohn’s study one night in search of biscuits, the Rev. Aubrey had described him as ‘brilliant but unsound’, and if ever a headmaster with a face like a cassowary rang the bell and entitled himself to receive a cigar or a coco-nut, this headmaster was that headmaster.»

Odsbodikins! (William Shakespeare: Twelfth Night)

 I’m sure if I’d been a Shakespeare hero, the very minute I saw a slim-legged young page-boy I’d have said: ‘Odsbodikins! There’s that girl again!’” Dorothy Sayers, Whose body?

Etter å ha sett Shakespeare in Love om igjen (deilige filmen!) måtte jeg nødvendigvis lese Twelfth Night igjen også. Alderdommen er jo generelt ikke så grei mot komedier, men Twelfth Night er riktig morsom fremdeles (unntatt narren, som ser ut til å være der utelukkende for å irritere vannet av både lesere og øvrige karakterer). Noe av det mest sjarmerende med Shakespeare in Love er måten Shakespeare kronisk omfabrikkerer virkelighet til drama på, og jeg liker ideen om at en virkelig sørgelig kjærlighetshistorie like gjerne kunne bli smidd om til dette eminent lettbeinte forvekslingsvrøvlet (og Malvolios strømper).

Jesus/Quijote (J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus)

Most of us – not you, perhaps, but most of us nevertheless – will agree with Sancho that it is a windmill. That includes the artist who drew a picture of a windmill. But it also includes the man who wrote the book.

Jeg er ikke særlig glad i allegorier, og en bok med en tittel som denne insisterer jo på å bli lest som allegori. Det understrekes også av at hele boka er satt i et åpenbart ikke-realistisk univers, kanskje i en slags fremtid, der en rekke ting ser ut til å være tabu, om ikke forbudt. Folk spiser nesten ikke kjøtt, det ser ut til å være en kultur for kyskhet og fornektelse av seksuelle impulser. De avstår også fra mekaniske hjelpemidler til fordel for kroppsarbeid, bruker mesteparten av fritida på selvforbedrende voksenopplæringskurs. Samfunnet ser ut til å være bygd på en hul og falsk økonomi, og har et omfattende hjelpeapparat for flyktninger. Og alle er flyktninger i dette samfunnet, de har kommet med båt over havet for å finne et nytt liv, og de har ikke muligheten til å vende tilbake. Men det blir aldri spesifisert hva de har rømt fra. Alle som bryter med idealet om ro og godvilje, som hovedpersonen Simón i den første tida, framstår som ekstreme og avstikkende. Det er en verden som like lett kan vendes til utopi som dystopi.

Jesusbarnet vårt er den lille foreldreløse gutten David, som starter som en drømmende, traumatisert og troskyldig liten gutt, men i stadig større grad insisterer  på sitt eget avvikende verdensbilde, på at han har helbredende evner (kan få døde hester til å stå opp etter tre dager!) og kan kalle andre til å følge seg, på at verden ikke henger sammen sånn som vi har vært vant til å tenke på det. Og det skyter virkelig fart etter at hans verge Simón tar en underlig og for meg fortsatt uforståelig avgjørelse om hvem som skal ha omsorgen for gutten.

Men er han Jesus eller Quijote? Helgen eller stormannsgal og bortskjemt liten gutt? Eller traumatisert og forvirret? Det kommer vel an på hvem som forteller historien.

‘Who wrote the book?’ ‘A man named Benengeli.’

Benengeli. Den fiktive forfatteren av Don Quijote. Ah, Coetzee.

Peter Wimsey Lunched Here (Dorothy L. Sayers: Whose Body?)

Hva er oddsene for at man helt uforvarende tar inn på et hotell hvor lord Peter Wimsey beviselig har spist lunsj (ingen god lunsj, riktignok!) – og, viser det seg ved nærmere nærlesning, også overnattet? Det er i hvert fall et opplagt tegn på at man må lese Whose Body? igjen. Og den er jo vel verdt en gjenlesning – kanskje ikke for de nokså daterte ideene om nerver og hjerner – men definitivt for lord Peter selv, som springer fiks ferdig ut av den første boka med alle elementer av det som gjør ham til lord Peter. Flippancy, sylskarpt intellekt – og granatsjokk, følsomhet og samvittighet. Og poesi. Bunter er også bemerkelsesverdig godt utdypet allerede fra starten.

Ellers må jeg legge til at Salisbury Cathedral er fantastisk. Og jeg var så heldig å gå inn mens de øvde på Johannespasjonen der inne. En gotisk katedral full av Bach, det er også veldig Wimsey.

Uutvalgt (China Miéville: Un Lun Dun)

Glad i fantasy, YA og parallelle og alternative universer som jeg er, falt jeg likevel ikke for denne i særlig grad. Jeg liker riktignok godt hovedpersonen, den trassige og iherdige Deeba, og ikke minst bokas tilnærming til profetier og utvelgelser. Men jeg er ikke begeistret for Unlondon (selv om jeg liker abcity-konseptet: «If you're brave enough to try, you might be able to catch a train from UnLondon to Parisn't, or No York, or Helsunki, or Lost Angeles, or Sans Francisco»). Miéville takker Neil Gaiman i etterordet, og London Below fra Neverwhere var i bakhodet mitt gjennom hele boka – men jeg synes ikke Unlondon kommer så godt ut av sammenligningen. Universet blir for anstrengt, synes jeg, med for mange ville påfunn på bekostning av dybde og troverdighet. Og så synes jeg kampen mot Smog blir i overkant moralistisk og pekefingrete. Unge lesere tåler fint mer subtile saker enn dette.

Gjøkunger (Robert Galbraith: The Cuckoo's Calling)

I am a part of all that I have met; 
Yet all experience is an arch wherethrough 
Gleams that untraveled world whose margin fades 
For ever and for ever when I move. 
How dull it is to pause, to make an end, 
To rust unburnished, not to shine in use! 

En stund var jeg nokså skeptisk til dette siste J.K. Rowling-avkommet – først og fremst syntes jeg i utgangspunktet Rowlings nye detektiv, Cormoran Strike(!), var en sjablongaktig type vi hadde sett så altfor mange ganger før, dere vet, den forsofne underdogdetektiven med livet på halv tolv, og jeg synes fortsatt at han ble i overkant klossete og adjektivtungt introdusert. Men Cormoran viser seg å være mer enn som så, og spesielt liker jeg det skjøre, taktfulle forholdet til sekretærvikaren Robin. Og ikke minst passer han fint inn i det generelle gjøkungetemaet i boka – hva slags liv føler du deg hjemme i om du har vokst opp uten røtter og ansvarlige voksenpersoner? Boka blir dessuten heseblesende spennende etter hvert, og om jeg kanskje syntes svaret på gåten ble litt i meste laget, glemte jeg det helt over det betagende sluttsitatet fra Tennysons «Ulysses» som avslutter boka. «I cannot rest from travel; I will drink / Life to the lees.»

This paroxysm of guesswork (Michael Chabon: The Final Solution)

A delicate, inexorable lattice of inferences began to assemble themselves, like a crystal, in the old man’s mind, shivering, catching the light in glints and surmises. It was the deepest pleasure life could afford, this deductive crystallization, this paroxysm of guesswork, and one that he had lived without for a terribly long time.

Jeg hadde stor glede av å lese denne uten å vite hva cruxet var første gang, men jeg tror jeg frydet meg enda mer over å lese den nå for andre gang, for sporene er så elegant og nennsomt lagt ut, og så integrert i den fine, kjærlige og overbevisende beskrivelsen av den gamle mannen. («But the cords that held him together were so few and threadbare that he feared to loosen them.») Dessuten må papegøyen Bruno være den beste fuglen i noen bok noen gang, og den abrupte slutten, den endelige løsningen, er så inderlig hjerteskjærende. 

Valhall, plutselig (Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul)

I don’t go to mythical places with strange men.

Den er definitivt ikke like smart og elegant konstruert som forgjengeren, og den sliter avgjort enda mer med løpske ville påfunn, og det tar altfor lang tid før hovedpoenget dukker opp, men det er et morsomt hovedpoeng, og det hadde slett ikke falt meg inn at dette var en slags mellomting mellom American Gods og Marvel-versjonen av Valhall, men det var det. Og jeg må si at Tor er ganske elskelig i alt sitt trumpete raseri, og at Odins hang til søvn og rent lintøy («He had also slept through the whole of 1986 and hadn’t missed it.») virker som en forståelig strategi i møtet med det moderne mennesket. Og selvfølgelig er det veldig mye å le av her, ikke minst Dirk Gently selv. Strategien med å følge etter noen som ser ut som om de vet hvor de skal i stedet for å se på et kart, f.eks. «There is a school of thought which says that you should consult a map on these occasions, but to such people I merely say, ‘Ha! What if you have no map to consult? What if you have a map but it’s of the Dordogne?'»

Paella

En øyeblikkelig klassiker. Til to nokså grådige personer:

1 løk i skiver
1 grovkuttet paprika
2 ss olivenolje
100 g chorizo i biter
225 g arborioris (eller ordentlig spansk paellaris)
en raus klype safran
1,5 dl hvitvin
4,5 dl kyllingkraft (brukte fond på flaske)
400 g rå, skrelte scampi
saften av en halv sitron
en neve hakket persille

Jeg svettet løken og paprikaen myk i olivenolje i en jerngryte på middels varme, lot chorizobitene steke med et par minutter, hadde i risen og rørte den godt inn i blandingen, slo over vin og kraft blandet med safran, satte på lokk og lot koke på middels varme i et kvarter. Rørte inn scampien og lot dem koke med til de ble pent rosa, blandet inn persille og klemte over en halv sitron.

Gjerder (Magnus Mills: The Restraint of Beasts)

You remind me of herds of wildebeest constantly roaming round in search of water.

Jeg mener generelt at de aller fleste jobber best mot en begrensning, og denne boka er et studium i begrensning. Persongalleriet begrenser seg stort sett til tre: jeg-personen, nyinnsatt gjerdebyggerformann, og de to (i seg selv utrolig begrensede) gjerdebyggerne Tam og Richie. I bakgrunnen spøker den halvgale gjerdebesatte sjefen deres og den mystiske, halvdemoniske John Hall. Og handlingen består stort sett i gjerdebygging og turer til puben. Jepp, de slår ned påler og strammer vaiere. Og så låner de penger av hverandre og kjøper øl. Store deler av boka bor dessuten trioen i en bitteliten, miserabel campingvogn (sterkt preget av Tam og Richies lave boevne) et sted i ødemarken med lang vei til nærmeste pub. De respektive livsprosjektene til personene er også enten ikke-eksisterende eller totalt monomane. Sjefen Donald vil utelukkende bygge perfekte, snorrette gjerder, og går gladelig over både lik og arbeidsmiljølover for å få det gjort. John Hall og brødrene vil ha lokal dominans og levere skolemiddagene. Og Tam og Richie lever en ølbasert syklisk tilværelse: De må komme gjennom dagen for å få øl om kvelden, og de må komme gjennom uka for å kunne Gå Ut Skikkelig (med nyvasket hår!) i helga. De vil teoretisk gjerne også møte damer, men gjør aldri noen framstøt. Og til sist har vi hovedpersonen, som i hvert fall teoretisk ser ut til å ha både utdannelse og ambisjoner utover pålehamring. Men han er i grunnen like ufølsom og ureflektert som Tam og Richie, og blir likere og likere dem etter som boka skrider fram.

Den er til dels ustyrtelig morsom, med fantastisk dialog. Samtidig er den nifs og Kafka-aktig ubehagelig, har en fiks og syklisk komposisjon, og slutter på en abrupt og illevarslende måte.

Sweet Analytics, 'tis thou hast ravish'd me! (Christopher Marlowe: Doctor Faustus)

Jeg har en bitteliten elisabetansk dramaperiode her. Kit Marlowe koser seg voldsomt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet («Philosophy is odious and obscure;  / Both law and physic are for petty wits; / Divinity is basest of the three, / Unpleasant, harsh, contemptible, and vile: / 'Tis magic, magic, that hath ravish'd me.») og fruktene av handelen med djevelen (det ble fort stille om kvalene da han fikk den skjønne Helena – «Was this the face that launch'd a thousand ships, / And burnt the topless towers of Ilium / — Sweet Helen, make me immortal with a kiss.»). Så angrer da heller ikke Faustus særlig mye før i aller siste øyeblikk, og fortapelsen er et faktum.

The whole solution to your problem (Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency)

By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.

I likhet med andre ting Douglas Adams har skrevet, er vel ikke dette just et komposisjonens mesterverk, dertil er vendingene i historielinja for brå og ville. Men den henger faktisk ganske listig sammen, og persongalleriet er av en annen verden. Spesielt Dirk Gently (Svlad Cjelli!) selv, selvfølgelig, men den komplett ujordiske programmereren Richard og kjæresten Susans reaksjoner på ham er også minneverdige.  (“But I’m sure,” she added, “that there’s some kind of gray area between being pressurized and being completely forgotten about that I’d quite like to explore. Give me a hug.”) For ikke å snakke om Reg alias professor Chronotis. (His professorship was an obscure one, to say the least, and since he dispensed with his lecturing duties by the simple and time-honored technique of presenting all his potential students with an exhaustive list of books that he knew for a fact had been out of print for thirty years, then flying into a tantrum if they failed to find them, no one had ever discovered the precise nature of his academic discipline.)

Romeo’s a dishclout to him (William Shakespeare: Romeo and Juliet)

Det er neppe for Romeos personlighet vi fortsatt leser dette, han som skifter fra teatralsk sukking over Rosaline til teatralsk (men dødelig) sukking over Julie på et øyeblikk. («Rosaline, that thou didst love so dear, / So soon forsaken? Young men’s love then lies / Not truly in their hearts, but in their eyes.») Men talene, talene! «But soft! What light through yonder window breaks? / It is the East, and Juliet is the sun!» Og så får man lyst til å lese og se en hel sveit med refererende ting. Busman’s Honeymoon («By yonder blessed moon I swear»!), Shakespeare in Love.  Mmm.

I dødsskyggens dal (Donna Tartt: The Secret History)

I suppose at one time in my life I might have had any number of stories, but now there is no other. This is the only story I will ever be able to tell.

Jeg plukket opp Secret History igjen fordi jeg hadde en fornemmelse av at den måtte være veldig forskjellig fra The Goldfinch. Og den er jo det, The Goldfinch er en barokk og overflommende coming-of-age-historie, og tross alt ganske optimistisk i all sin elendighet,  mens Secret History kanskje aller mest er en slags psykologisk thriller, nerveslitende og mørk (og i den grad den er coming-of-age, dreier det seg om en kraftig innsnevring av alle mulighetene som lå i hovedpersonen). Jeg hadde glemt riktig hvor ille det gikk, hvordan den ender i bitter desillusjon over det meste hovedpersonen beundret og strebet etter til å begynne. 

Men likevel, Richard Papen og Theo Decker er jo helt slående like! Begge er omskiftelige førstepersonsfortellere som bare unntaksvis slipper informasjon om seg selv, men alle disse strøopplysningene tyder på samme type dragning mot virkelighetsflukt (også i form av heftig selvmedisinering), destruktive tendenser og stadige løgner og utelatelser. Men mens Theo alltid har en motvekt mot den mørke siden, alltid er elsket, havner Richard hos Julian Morrow (not the benign old sage, the indulgent and protective good-parent of my dreams, but ambiguous, a moral neutral, whose beguiling trappings concealed a being watchful, capricious, and heartless) og den kalde, forskrudde Henry Winter (som føler lite og organiserer bakkanaler for å unnslippe å tenke også). Det er ikke vanskelig å forestille seg at Theo også kunne lagt livet sitt i hendene på disse to.

Og så må man jo nevne hvor morsomme begge bøkene er, selv i de svarteste stunder, og det akademiske miljøet ved Hampden er jo ubetalelig. «Dr. Blind (pronounced “Blend”) was about ninety years old and had taught, for the past fifty years, a course called “Invariant Subspaces” which was noted for its monotony and virtually absolute unintelligibility»! Og den gresselige bibelgresklæreren de får til slutt!

Polarisert (Helene Wecker: The Golem and the Djinni)

Jeg kan jo starte med å si at jeg (selv om jeg har tenkt å være ganske kritisk her) på mange måter likte denne boka godt, den er både engasjerende og sjarmerende på mange vis. Men det er noe med selve grunnkonseptet som får piggene mine opp (det er kanskje allegorihateren som er ute og rir igjen): De to hovedpersonene er begge i utgangspunktet umenneskelige fabelvesener – en golem og en djinn – som så blir plassert i en ekstrem posisjon hvor de blir tvunget til å bli mer menneskelige. Og siden de to er rake motsetninger – golemen evig selvutslettende og tjenende, djinnen evig egoistisk og impulsiv – er selvsagt ekstremposisjonene motsatte også: Golemen mister sin herre rett etter oppvåkningen. Djinnen, derimot, er slavebundet og tvunget til å beholde menneskelig form. Og på hver sin måte må de klare å leve med denne påtvungne menneskeligheten, golemen må undertrykke lydhørheten for andres behov, mens djinnen må utvikle i hvert fall litt av den. Og slik (Doctor Who-aktig!) kan Wecker bruke tid på å utforske menneskelighetens natur i det polariserte laboratoriet sitt. Det blir bare litt for polarisert og litt for grunt og enkelt for meg, en (på mange måter utmerket!) røverhistorie med litt for svulstige pretensjoner. Og den store avsløringen mot slutten gjorde meg ikke vennligere innstilt.

Vendepunkt (Alice Munro: Runaway)

I forordet til min utgave av Runaway skriver Jonathan Franzen at Alice Munro egentlig alltid skriver historier om jenter fra Ontario-regionen som opplever vendepunkt i livet. Og det er nok helt sant. Men samtidig (som Franzen også påpeker) er det helt forbløffende hvor rike og forskjellige disse historiene er. Jeg er spesielt imponert over hvor mye stoff og backstory som åpenbart ligger i disse novellene – ofte følger vi karakterene gjennom et helt liv, fordi det først er den eldre versjonen av hovedpersonen som kan vurdere ordentlig hva som egentlig skjedde en sommerdag for femti år siden. Dette er historier som de færreste ville hatt selvbeherskelse til å skrive som noveller, de kunne enkelt vært romansujetter. Men konsentrasjonen (som konsentrasjon ofte gjør) gir fantastisk rike og ofte opprivende historier. Det hun skriver om mødre og døtre bør være nok til å ryste og skremme alle som har en mor og/eller en datter, for eksempel.

A pretty cool guy (Elmore Leonard: Out of Sight)

Etter å ha tilbrakt noen uker med Raylan Givens' onelinere (og skyter) i Justified måtte jeg bare lese noe Elmore Leonard. Stikk i strid med mine vanlige prinsipper fant jeg ut at jeg slett ikke kunne lese noen av Raylan Givens-bøkene, fordi det da ville spoile serien. (Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Hanne?) I stedet gikk jeg for Out of Sight, som jeg til alt overmål ikke har sett filmatiseringen av.

Det var lurt. Den er full av den typen korthogd, sviende vittig dialog (og våpenentusiasme) vi har vent oss til, og i tillegg har den en ganske original kjærlighetshistorie som sentrum, både inderlig og heftig. Og selv om man helt frivillig har kastet bort mesteparten av livet sitt, kan man likevel komme ut som en slags ridder.

Kaleidoskopisk noir (Thomas Pynchon: Bleeding Edge)

Jeg hadde ikke lest noe Pynchon før, og jeg ble definitivt overrasket, først og fremst over den jordnære og vittige hovedpersonen og over det umiddelbart hjemmekoselige detektiv-noir-preget. Men det blir ganske snart klart at Pynchon ikke har tenkt å tilby oss noen nett løsning, snarere gir boka flommer av subplott og et vell av barokke bipersoner som det er varierende mulig å huske, lag på lag med konspirasjonsteorier og dødelige trusler, og stadige, skjebnetunge frampek mot 11. september. Og på slutten av boka er de fleste av trådene løse. Hæ, tidsreisende agenter? Jeg likte den (aller mest når den er morsom) og jeg likte den ikke.

Sesam sesam

Det er helt uforståelig at vi ikke har kommet oss på Izakaya før nå. Vi har jo visst om det lenge, en sakebar bygd på et kompromissløst nerdete fundament, som i tillegg har god og rimelig japansk pubmat? Hallo! Men i går gikk vi, og vi ble ikke det minste skuffet. Bare plakaten på veggen over bordet (karatetyrefekting? what's not to like!) vant oss umiddelbart over, og vi var hjertens fornøyd med alt vi ble servert – morsomme japanskfunderte cocktails, deilige gyoza, aldeles nydelig sobasalat med vidunderlig sesamdressing (og ellers bare ruccola og tomater – dette må man da få til hjemme?), strimlet kylling i en annen deilig sesambasert saus, kjempegode koreanske grønnsakspannekaker og mildest talt veldig japansk is med svart sesam. Og sake. Og alt for 900 kr for to som bestilte absolutt alt de hadde lyst på.  Det ække dårlig. Vi må gå dit på sakesmaking en dag!

På kino i 2014

1. februar: The Wolf of Wall Street
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.

4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).

21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!

22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?

5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.

9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.

13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.

27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.

6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)

22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)

Besynderlige barn igjen (Ransom Riggs: Hollow City)

Første bind i Miss Peregrine-serien hadde en nydelig rytme som fulgte omdreiningene i tidsløkka på øya. Hollow City har dessverre ikke dette, snarere har den litt for mange heseblesende actionscener med tvilsom timing. Jeg synes heller ikke bildearbeidet er like vellykket som i det første bindet. Men det er fine ting her også, som Hugh og biene hans, og twisten på slutten er rik og tilfredsstillende, om enn ikke helt uventet. Og så er det nok en cliffhanger, så klart.