She was nobody here. It was not just that she had no friends and family; it was rather that she was a ghost in this room, in the streets on the way to work, on the shop floor. Nothing meant anything. The rooms in the house on Friary Street belonged to her, she thought; when she moved in them she was really there. In the town, if she walked to the shop or to the Vocational School, the air, the light, the ground, it was all solid and part of her, even if she met no one familiar. Nothing here was part of her.
Brooklyn er en nær perfekt liten roman, i all sin enkelhet. Mye av sjarmen ligger i Eilis selv: skarp, observant, følsom, avventende og diplomatisk taus lever hun seg intenst gjennom reise og hjemlengsel og krise og hjemkomst og vendepunkt. Boka er langt mer ambivalent enn filmen, som heier nokså entydig på USA. For ville hun knyttet seg så intenst til Tony om hun ikke hadde vært så rotløs og ensom? Og kan Jim i det hele tatt skilles ut fra alt han står for og gjenforener henne med? Og selv om Eilis vokser voldsomt på reisen, er det egentlig opplagt at hun vil få et friere og mer selvstendig liv i New York? Og dermed river og sliter tvilen like mye i mitt bryst som i Eilis’.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar