Has he a generous heart? (Connie Willis: Crosstalk)

Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.

Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.

Matematisk usynlig (Anthony Doerr: All the Light We Cannot See)

Open your eyes and see what you can with them before they close forever.

Dette er en sånn bok som jeg nesten ikke leste på grunn av hype, og jeg er ikke voldsomt glad for at jeg likevel gjorde det. Den er jo ikke dårlig – jeg ble beveget rett som det var, og jeg likte mange av personene, men jeg har nok landet på at jeg synes det blir for enkelt. På en måte er det nesten en barnebok, selv om den har for mange grusomheter i seg til å fungere som det – og jeg har altfor nylig lest altfor mye som håndterer krigens mørkeste sider mye bedre (Pat Barker! Kate Atkinson! Robert Graves!). Den er for stilisert, for sentimental, og Marie-Laure selv er for uberørt, for engleaktig. Dessuten irriterer den allvitende fortellerstemmen meg. Og på et punkt måtte jeg ta en pause og lese noe annet fordi plottet med Den Onde Diamantjegeren bare ble for teit. 

Men når det er sagt, var det mye jeg likte også. Og jeg drar gjerne til Saint-Malo en gang.