Noen ganger må man velge seg selv.Jeg begynte på Maretorn på engelsk, men jeg måtte bytte til norsk etter bare et par kapitler, for jeg hørte den norske stemmen til Almhjell hviske til meg i bakgrunnen. Det er slett ikke at engelsken er dårlig, men morsmål er nå best, og Sommerhjell er sånt et norsk sted i tillegg. Og den fantastiske gaupa Tyst, som er sin egen, og som overøser Niklas med hardhendt og kritisk kjærlighet, hun blir nå rett og slett ikke det samme når hun skal hete Secret.
Som i Vindeltorn er det person/dyregalleriet og styrken i de emosjonelle båndene mellom dem som er det beste. Begynnelsen er flott og mørk og dyster og spennende, og slutten er kjempespennende, med plottelementer som klikker på plass, og en dyptfølt slutt. Men dessverre er det et ganske langt stykke på midten der man sitter og lurer på hvorfor man leser boka. For all del, det viser seg jo å være viktig det som foregår der også, men det er likevel synd at det ble sånn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar