På kino i 2016

22. desember: Rogue One
Jeg kan vel nesten ikke uttale meg, siden jeg hadde fryktelig jetlag og drev og sovnet i actionsekvensene. Men vi får ta det som et kvalitetstegn at jeg helt sluttet å sovne mot slutten, og anta at jeg ville likt dette lille stykket episode 4-backstory enda bedre om jeg hadde vært helt meg selv.

4. desember: Arrival
Tenksom og vakker science fiction med en lingvist i hovedrollen! En film om feltarbeid! What’s not to like? Dessuten med en plottwist som slo meg helt i bakken og fikk meg til å gråte helt ukontrollert på slutten av filmen.

19. november: Fantastic Beasts and Where to Find Them
Jeg hadde lest dårlige kritikker og hadde ganske lave forventninger, men ble i grunnen gledelig overrasket – dette er heldigvis en film med en god del sjarm. Jeg likte både Newt selv og den klønete gompebakerkameraten, og jeg likte godt den skumle heksejaktmiljøet (new Salem indeed!). Og så var fabeldyrene i tittelen kjærlig og sjarmerende framstilt. De amerikanske heksesøstrene Tina og Queenie kunne godt hatt litt mer personlighet, og historien er jo nokså fluffy og ender litt lettvint, men jeg gikk alt i alt nokså fornøyd ut, og tror Rowling har planlagt et sinnrikt Grindelwald-plott som jeg gleder meg til å se.

13. november: Doctor Strange
Svært så underholdende Marvel-film med herlig slesk og arrogant Benedict Cumberbatch og Tilda Swinton som eterisk, tidløs og allvis guru (med humoristisk sans, sjelden i den bransjen!). Plottet er selvfølgelig tull og tøys på alle måter, men filmen greide jammen å kokettere sjarmerende med det også. Vi lo en hel masse.

16. oktober: Kongens nei
Langt bedre enn det meste av norsk historisk drama, ikke minst fordi den er så karakter- og relasjonsdrevet. (Ikke overraskende fra Erik Poppe.) Den blir langt på vei båret av Jesper Christensens tenksomme, bestemte,  plagede, fleksible og lekne kong Haakon (særlig det siste har jeg aldri hørt at han var, men det var veldig kledelig) og Karl Markovics utpreget menneskelige tyske sendemann. Anders Baasmo Christensens Olav fant jeg overraskende irriterende (siden jeg vanligvis liker ABC), men det kan jo ha vært med vilje. Det er en langsom og grublende film, men likevel bemerkelsesverdig spennende selv om man godt vet hvordan det går.

3. august: Love & Friendship
En fluffy liten Jane Austen-filmatisering (av Lady Susan, som jeg faktisk aldri har lest), strålende castet og med de mest fantastiske replikker («Facts are such horrid things!»). Og som alle ting av Austen har den klør – lady Susan bruker sine formidable diplomatiske evner til å manøvrere og manipulere ekteskapsmarkedet (uten noen gang å ty til liten-svak-kvinne-kortet),  men i en verden der hun ikke risikerte å bli f.eks. ubemidlet selskapsdame («I’m sure it would demean the both of us if I were to pay her») om hun ikke skaffet seg en rik mann, ville hun sikkert vært statsminister.

27. juli: Ghostbusters
Haha! Langt over forventning morsom, og det helt på sine egne bein – her er det ikke de mange cameoene og sitatene som er det morsomste, men samspillet mellom de fire kvinnelige ghostbusterne og deres eksepsjonelt hønsehjernede sekretær Kevin. Aller festligst er kanskje Kate McKinnon som den avsindige, men geniale Holtzmann, og så lo jeg meg fordervet av alle gagsene med Chris Hemsworths Kevin (som er så enkel at han konsekvent holder seg for øynene når han hører høye lyder). Og som akademiker på jakt etter fast jobb, appellerte naturligvis åpningssekvensen ekstra til meg (tenk å bli nektet tenure av Charles Dance!!!).

23. juni: Captain America: Civil War
Riktig vellykket praktisk-talt-Avengers-film, som fungerer langt bedre enn Age of Ultron (selv om jeg savner Hulk). Det er selvsagt masse bråkete actionsekvenser, men mange av dem er riktig virtuose, noen er veldig morsomme, og andre er beint fram rørende, når Avengers-medlemmene finner tid til ren og skjær koseprat mens de denger løs på hverandre. Jeg liker som alltid likevel best de rolige sekvensene, og her er det både flåkjeftet moro og ordentlig alvor. Denne gangen føles det heller ikke som for mange superhelter (selvom katalogen er enorm), og jeg likte godt den entusiastiske og blottende unge Spider-Man og Ant-Man starstruck i møtet med Cap.

12. juni: Marnie – min hemmelige venninne
Vakker og sart Maria Gripe-aktig coming-of-age-historie fra Ghibli, veldig intelligent sammenskrudd også. Og selvfølgelig vidunderlig vakkert tegnet fra et landsens japansk paradis – sumplandskapet! krabbene i vannet! vinden gjennom gresset! den eksentriske, men intense hjemmekoseligheten hos familien Anna besøker!

7. mai: Hail Caesar!
Forventningen min var at dette ville være som en krysning av Singin’ in the Rain og Grand Budapest Hotel, og det synes jeg slo ganske godt til. Kjærlig, absurd og ekstremt morsom hyllest til femtitallets Hollywood-film (og til all film og all kunst overalt), spekket med hysteriske snutter fra fiktive storfilmer (vanvittig synkronsvømming med Scarlett Johansson! dansende matroser! fantastisk cowboyfilm med verdens søteste lassokunstner!) og ikke bare Jesus-eposet tittelen kommer fra. Og den angivelige hovedhandlingen er jo minst like teatralsk og melodramatisk som den angivelige fiksjonen (den ubåtscenen!) – men alt leder likevel til øyeblikket der den plagede og overarbeidede studiosjefen fiker til George Clooney når denne prøver å framstille studioet som en ren kapitalistisk mekanisme. Han kan jo aldri slutte i den jobben. It seems right. (Jeg lo også høyt av rulleteksten: «This motion picture contains no visual depiction of the godhead».)

23. januar: Bridge of Spies
Det er ikke akkurat noe nytt at Spielberg er en sentimental mann, og her synes jeg nok han kunne spart seg de siste ti minuttene av filmen, som ikke bare var søtladne, men også temmelig usannsynlige. Men resten av filmen likte jeg godt: Mark Rylance var fantastisk som stoisk sovjetisk agent, og Tom Hanks var fin som forsikringadvokat med overraskende mye ryggrad. Og ikke minst likte jeg tautrekkingen i et iskaldt og kaotisk Berlin i murens første dager.

13. januar: Macbeth
Jeg hadde gledet meg veldig til å se Michael Fassbender som Macbeth, for ingen kan være så intens og rasende og gal som han … men så ble jeg ganske skuffet. Jeg tror ikke egentlig det er Fassbenders skyld – det er mer at filmen blir altfor dvelende, og Macbeths motivasjon til å starte på blodbadet, som er bare så som så i grunnteksten også, virker nærmest ikke-eksisterende her. Og den fungerer ikke emosjonelt heller – det blir liksom ingen paranoia i det hele tatt, og det må jo være nerven i denne historien. Og jeg skulle gjerne sett Marion Cotillards lady Macbeth bli gradvis gal, i stedet for poff! Den er veldig flott visuelt, da, det skal den ha.