Hva er klokka? (Neil Gaiman: Nothing O'Clock)

En jubileumsnovelle om den ellevte doktoren og Amy Pond? Av Neil Gaiman? Buy It Now! Og det er en sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten sak der doktoren selvfølgelig redder verden – ved hjelp av et tidsparadoks. Selvfølgelig!

Utenrikspolitikk (Terry Pratchett: Jingo)

Vetinari demonstrerer sine talenter som utenrikspolitiker, og Nobby utforsker opptil flere kjønnsidentiteter. Og karri à la Ankh-Morpork inneholder store biter kålrot, selvfølgelig. What’s not to like?

Golem (Terry Pratchett: Feet of Clay)

Hvis man selv tror man er i live, så er man nok det. Og da er det på tide å få en representant i The Watch. Og så Vetinari, da,  som ikke har hjerte til å fortelle Vimes at han for lengst har skjønt hvordan han blir forgiftet.

‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.

Livet som katastrofe (Donna Tartt: The Goldfinch)

“There’s no ‘rational grounds’ for anything I care about.”

The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg. 

Sverdet i steinen (Terry Pratchett: Men at Arms)

Som sagt synes jeg personene i Vimes-universet starter helt som seg selv allerede i Guards! Guards!, men det betyr jo ikke at de ikke blir betydelig utdypet og nyansert videre i serien. I Men at Arms er det først og fremst Carrot som utvikler seg – han virker enkel, men viser seg å være en uovertruffen strateg, helt uten å lyve. Og ikke minst ser han at selv om man trekker sverdet ut av steinen, er det ikke nødvendigvis tid for en konge. Det er også fint når Vimes får det magiske skytevåpenet i hendene (det ligner forresten mistenkelig på lokomotivet i Raising Steam!), og dermed en anledning til å plaffe ned alle han hater – men ikke gjør det, tross at han er mer enn sint og motivert nok. Dessuten liker jeg Angua. Og den snakkende hunden Gaspode («Woof, woof, give the little doggie a biscuit.»)