This way they’re protected, they can fulfil their biological destinies in peace. With full support and encouragement. Now, tell me. You’re an intelligent person, I like to hear what you think. What did we overlook? Love, I said.
Mesteparten av The Handmaid’s Tale er en nedstrippet dagboksberetning fra en dystopisk framtid, fra en fundamentalistisk stat der kvinnene i all hovedsak brukes til avl, og hvor kjærligheten er forsøkt fjernet som faktor. Dagboka bærer preg av det, de aller fleste relasjonene Offred har med andre mennesker, er fjerne, grunnleggende preget av mistillit og taushet. Det er et isolasjonens og fryktens samfunn. Offred selv er levende nok – sint og ettergivende, sorgfull og feilbarlig, men hun får ingen virkelig kontakt med noen nye personer etter revolusjonen. Hun er heller ikke spesielt opptatt av å beskrive den nye verdenen, så den framstår også som fjern og stilisert. Jeg irriterte meg litt over det, helt til den tørre, akademiske lille epilogen kommer inn og rettferdiggjør hvert eneste valg, og lar lyset flomme tilbake over hele narrativet. Bravo!
We may call Eurydice forth from the world of the dead, but we cannot make her answer; and when we turn to look at her we glimpse her only for a moment, before she slips from our grasp and flees. As all historians know, the past is a great darkness, and filled with echoes. Voices may reach us from it; but what they say to us is imbued with the obscurity of the matrix out of which they come; and, try as we may, we cannot always decipher them precisely in the clearer light of our own day.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar