That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.