Pandora (M.R. Carey: The Girl with All the Gifts)

She can’t remember a time when her life was any different than this, and she can’t imagine any other way that people could live. But there’s something that doesn’t make sense to her in the whole equation, and so she has to ask the question.

Og det er sannelig flere ukjente i ligningen enn Melanie aner. Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handler om, og det var en god idé, men jeg kan jo likevel advare om at det ikke er en bok for sarte sjeler – her snakker vi virkelig nifs postapokalypse. Men den er bra – veldig godt utnyttet synsvinkelbruk, og et knippe veldig forskjellige hovedpersoner som alle har rett på sitt vis.

Gøy på landet (Ben Aaronovitch: Foxglove Summer)

‘You said that there’s weird shit, but it normally turns out to have a rational explanation.’ ‘It does,’ said Beverley. ‘The explanation is a wizard did it.’

Peter Grant er bygutt så det forslår, og det er vanskelig å tenke seg ham uten London. Men i dette femte bindet av serien blir han sendt ut på den engelske landsbygda for å løse en tilsynelatende ordinær forsvinningssak, og det er helt bemerkelsesverdig hvor godt han kler det. Ferie fra London, mesteparten av bipersongalleriet, og ikke minst fra den overgripende historielinja. Det ble veldig bra. Og han greier fint å arkitekturnerde i Herefordshire også. («As an architect Erith might have been a progressive classicist, but he shared with his contemporaries the same failure to understand that you need to be able to open the oven door without having to leave the kitchen first.»)

Radix sanctitatis (Colm Tóibin: The Testament of Mary)

 ‘I was there,’ I said. ‘I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.’ 

Ganske tilfeldig (vel, det er jo ingen tilfeldighet at jeg stadig står til knes i de greske evangeliene) leste jeg denne samtidig som jeg av tekniske årsaker måtte lese gjennom Johannesevangeliet på gresk på jobb, og det er åpenbart at dette er en gjenfortelling nettopp av Johannesevangeliet gjennom Marias (Jesu mors) bitre og tvilende og nokså fragmenterte perspektiv. Det er Lasarus (fortalt som en riktig nifs og uetisk affære!), det er bryllupet i Kana, det er korsfestelsen som Johannes så den. Og Maria tviler, hun elsker sønnen sin, men mirakelutretteren er fremmed for henne, hun misliker disiplene og sirkuset som følger ham rundt, den indirekte berømmelsen som faller på henne, er en plage for henne, og hun er aldri direkte vitne til noen av hendelsene, som dermed alltid blir presentert som hearsay. Og nå, på sine eldre dager, er hun omgitt av evangelistene som vrir vitnesbyrdet hennes til å passe til det glade budskapet  (“But maybe they are simple.”), men Maria konkluderer med at korsfestelsesdagen umulig kan ha vært verdt det, om det så er evig liv for hele menneskeheten det står om.

Nostalgisk nostalgi (James Herriot: All Creatures Great and Small)

DIDN’T SAY ANYTHING about this in the books, I thought, as the snow blew in through the gaping doorway and settled on my naked back. I lay face down on the cobbled floor in a pool of nameless muck, my arm deep inside the straining cow, my feet scrabbling for a toe hold between the stones.

James Herriot-bøkene er dypt nostalgiske i seg selv, de er minner om en enkel uskyldstid på Yorkshire-landsbygda, og for meg er det dobbelt nostalgisk å lese dem, siden de er blant bøkene jeg gjenleste flest ganger i oppveksten. (Det er definitivt disse bøkene og BBC-seriens feil at jeg primært forbinder veterinæryrket med armer langt opp i kuskjeder.) Det var lenge siden sist, og det er deilig å se at alt fortsatt er der: den ville naturen, de vittig-kjærlige portrettene av Yorkshire-bøndene, og ikke minst den fantastiske karismatiske, men vilt lunefulle Siegfried Farnon. («I had known Siegfried long enough to realise that some of his ideas were brilliant and others barmy; and he had so many ideas and they came in such a constant torrent that I often had difficulty in deciding which was which.») Og så er det Herriot selv, med sin milde, unnskyldende skotske sjarm. Det er lett å skjønne hva Helen så i ham.