Alarmingly close to fact (Margaret Atwood: The Year of the Flood)

So Toby was not wrapped in some otherworldly sheepfold-like cocoon, as she’d once supposed. Instead she was walking the edge of a real and potentially explosive power.

Andre bind i MaddAddam-trilogien dekker omtrent akkurat samme tidsintervall som Oryx and Crake, men denne gangen ikke inne fra de priviligerte og beskyttede boområdene til de store genmanipuleringskonsernene, men fra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, som venter på the waterless flood. Og som vi allerede vet, får de den. Beskrivelsen av den temmelig ekstreme og pietistiske, men likevel flekkvis pragmatiske og overraskende kjærlige sekten er helt strålende, og veldig, veldig morsom, på den særegent atwoodsk-nifse måten. («I pinned a fish onto Shackie, and Croze pinned a fish onto me, and Shackie pinned a fish onto Amanda. A lot of kids pinned fish onto Nuala, but nobody pinned a fish onto Toby because you couldn’t get behind her without her knowing. Adam One pinned a fish onto himself to make some point about God.») Og de salmene! Etter hvert får historien flere og flere berøringspunkter med Oryx and Crake, på veldig tilfredsstillende måter.