Something like a person (Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire)

I will always have someone else’s face and not enough heart.

Sarah Rees Brennans forse er å skrive kompliserte, tvetydige, sardoniske, rappkjeftede, sårbare, piggete personer, som Nick i demontrilogien, som Jared i Lynburn-sagaen. Paradoksalt nok er det akkurat dette som er problemet med Tell the Wind and Fire: Carwyn er en helt vidunderlig sammensatt og vanskelig person, som definitivt gjør boka verdt å lese helt på egen hånd, men han er utviklet og nyansert i den grad at han setter resten av persongalleriet i skyggen: De er bleke og sjablongaktige og fulle av hul patos, og forbløffende lite morsomme til å være produkter av SRBs ellers så hemningsløse penn. (Skjønt heltinnen Lucie kommer seg etter hvert, for all del.) Carwyn blir litt som Harriet Vanes Wilfrid: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» (Det blir aldri feil å sitere Gaudy Night.) Jeg synes ikke verdensbyggingen fungerer helt heller – jeg tror aldri helt på Lyse og Mørke New York.

Boka er ellers en gjenfortelling av Dickens’ A Tale of Two Cities, som jeg bare har vagt present, og det kan jo hende at en del av den uvante patosen kommer fra ham. Men jeg fikk ikke direkte lyst til å gjenlese den heller.