søndag 23. september 2007

Oh, Mr. Rochester!



Jeg er ikke så veldig tolerant overfor filmatiseringer av yndlingsbøkene mine. Jeg har som regel temmelig innbarkede og bastante oppfatninger om hvordan mine helter ser ut og snakker og fører seg. Grensa for hva jeg godtar av endringer i manuskriptet, er heller ikke særlig høy. Derfor reagerte jeg med skepsis da jeg hørte om BBCs nye Jane Eyre-serie – ikke bare har Jane vært med meg fra tidlige tenår, men Timothy Dalton har også fulgt med på lasset som Den perfekte Rochester. Mørk og lunefull og intens, og ikke rent lite farlig. 2006-skuespillerne, derimot, så naturligvis helt feil ut. En heller spinkel og veikt utseende Rochester, som dessuten tydelig hadde farget det røde håret sitt mørkebrunt? En billedskjønn Jane med trutmunn? Men jeg ofret meg nå alltids og ønsket meg dvd-en i bursdagspresang.

I går glefset jeg i meg alle fire episodene på styrten, og var tårevåt, snørrete og mo i knærne da jeg endelig fikk surret meg i seng tre timer etter normal leggetid. Hovedrolleinnehaverne mer enn kompenserte for utseendet sitt med en kjemi av en annen verden. Og om Rochester kanskje er noe mindre intens og forpint enn jeg kunne ønsket meg, er Ruth Wilsons Jane strålende lidenskapelig og full av Jane-integritet. Manuset er veldig, veldig bra og effektivt, og birollene har forbløffende mye kjøtt på beina – både Reed-søstrene, St. John, Diana og Mary Rivers blir gjort veldig tydelige på nesten ingen tid. Og det er sånt som gleder en foreleggspurist, og er med på å gjøre en del kutt og forandringer veldig lette å svelge.

Konklusjon: Løp og kjøp!

mandag 17. september 2007

Endelig voksen?

Når man begynner i fast jobb, da er man vel voksen på ordentlig? (Og da man attpåtil fikk jobbtilbudet skriftlig, pr. brev – dere vet, et sånt på papir, i konvolutt, med frimerke! – fikk man en bestemt følelse av at man til og med kanskje var født i god tid før krigen.)

søndag 16. september 2007

Good-Bye to All That (Varsko! Hemningsløs romantisering!)


Jeg er snart 33. Av disse årene har jeg gått fire år i én barnehage, ett år i en annen, henholdsvis tre, to, fire og tre år på forskjellige grunn- og videregående skoler. Jeg har hatt deltidsjobber som har vart i fem, to, ett år.

På Blindern har jeg vært i over 14 år sammenhengende. Det er ikke lite. Jeg føler meg 100 % hjemme her. Vonde brostein og snusbrune sekstitallsfasader. Kjære Sophus Bugge. Akademika. Nykomlinger som Kafé Niels, kaffebarene og nye UB. Dette er mitt revir. Det er nok ikke tilfeldig at jeg har vært her så lenge. I dag pakker jeg meg ut fra en kontorplass jeg riktignok ikke har hatt lenger enn halvannet års tid, men som huser mange bøker og ting som ikke har forflyttet seg mer enn mellom de tre øverste etasjene i Niels Treschows hus siden slutten av nittitallet.

Jeg blir hemningsløst nostalgisk av dette. Enda jeg ikke skal så veldig langt. Og man ville kanskje ikke vært på Blindern i 14 år om man ikke foretrakk skriving framfor rydding.

lørdag 8. september 2007

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?

onsdag 5. september 2007

Den store sykkelkjededagen

Jeg har vært flink jente og syklet til jobb regelmessig i det siste. I morges fant jeg en fin måte å underholde mine medtrafikanter på:
  1. Ta på ekstra vide bukser.
  2. «Det holder med sykkelklemme på høyre buksebein, hva, det er jo der kjedet er?»
  3. Sett fast det venstre buksebeinet i kjedet mens du sykler i god fart. (Unngå svalestup over styret i siste øyeblikk. Personskader ødelegger den komiske effekten. Husk hjelm!*)
  4. Stapp (rødmende) det oljeflekkete buksebeinet løselig ned i venstre sokk.
  5. Sykl videre i god fart. Med litt flaks kan du klare å gjenta kunststykket.
Men det var ikke nok med det. På vei hjem satte sannelig en lang reim fra ryggsekken seg fast i det digre girskiftetannhjulet bak på sykkelen. Det tok sikkert ti minutter å få det ut igjen. Da husket jeg hvorfor jeg egentlig pleier å sykle rundt med en sykkelveske med et par gummihansker i.

* I en alder av 32 3/4 har jeg begynt å sykle med hjelm, ut fra et «I vår familie sykler vi med hjelm, lille venn»-perspektiv. Jeg glemte forresten hjelmen igjen på kontoret da jeg skulle hjem, predisputassenil som jeg er om dagen. Men det gikk bra med meg, som det heter.