1001 Tense Formations (Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe)

Most readers get as far as the Future Semiconditionally Modified Subinverted Plagal Past Subjunctive Intentional before giving up,

Douglas Adams var jo i en periode Doctor Who-manusforfatter, og det er kanskje derfor han er en av de få som forstår at det virkelige problemet med tidsreising selvsagt ville vært tempus, modus og aspekt. 

One of the major problems encountered in time travel is not that of accidentally becoming your own father or mother. There is no problem involved in becoming your own father or mother that a broad-minded and well-adjusted family can’t cope with. There is no problem about changing the course of history—the course of history does not change because it all fits together like a jigsaw. All the important changes have happened before the things they were supposed to change and it all sorts itself out in the end. The major problem is quite simply one of grammar, and the main work to consult in this matter is Dr. Dan Streetmentioner’s Time Traveler’s Handbook of 1001 Tense Formations. It will tell you, for instance, how to describe something that was about to happen to you in the past before you avoided it by time-jumping forward two days in order to avoid it. The event will be described differently according to whether you are talking about it from the standpoint of your own natural time, from a time in the further future, or a time in the further past and is further complicated by the possibility of conducting conversations while you are actually traveling from one time to another with the intention of becoming your own mother or father.

Beware of the leopard (Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)

Not only is it a wholly remarkable book, it is also a highly successful one—more popular than the Celestial Home Care Omnibus, better selling than Fifty-three More Things to Do in Zero Gravity, and more controversial than Oolon Coluphid’s trilogy of philosophical blockbusters, Where God Went Wrong, Some More of God’s Greatest Mistakes and Who Is This God Person Anyway?

Noe av det aller fineste i verden må være å lese Douglas Adams om igjen fordi trettenåringen din synes referansene dine er for rustne.

Mahalath (Laini Taylor: Strange the Dreamer)

Here was the radical notion that you might help someone simply because they needed it.

Det er ikke lett å skrive om en hovedperson som er tilnærmet perfekt: følsom, empatisk, lidenskapelig, rakrygget osv. osv. Og det er nok det som plager meg mest i Strange the Dreamer – vår helt Lazlo Strange er nærmest plagsomt begavet, eiegod og prinsippfast (det verste man kan si om ham er at han ikke er konvensjonelt ansiktspen). Det er riktignok gode narrative grunner til at han må være sånn, men det er irriterende likevel. I tillegg lider boka av en stil som heller mot det pompøse og sentimentale, og der er jeg ikke særlig tilgivende. Likevel er det for så vidt ingen dårlig bok – det er ganske stilig verdensbygging (men altfor mye eksposisjon), og plottet er bra, og klarer å bruke en Balkan-aktig krigssituasjon på en riktig intelligent måte. Den har også en del bipersoner som er langt mer sammensatte og interessante enn dotten Lazlo. Og spennende er den jo, jeg slukte hele på en lang flytur.

There are no girls like me (Sarah Waters: Fingersmith)

She will be like everyone, putting on the things she sees the constructions she expects to find there.

Jeg tror aldri jeg har lest en mer Dickens-aktig bok – både persongalleriet, stilen, det hemningsløst føljetongaktige plottet og formene for skurkaktighet som driver det, alt (bortsett fra noen mer moderne synsvinkelgrep) kunne fint passert som noe sjølven hadde kommet opp med. Det er bare det at hovedtemaene i boka er sånn at Dickens ikke kunne tatt i dem med ildtang. Resultatet er en svært underholdende og medrivende bok, men den har mye alvor og sårhet i seg også, som kanskje lider litt under all Dickens-pastisjen – det kunne vært en dypere bok om den ikke var så programmatisk. Men jeg likte den veldig godt.

To say nothing of Bunter (Connie Willis: To Say Nothing of the Dog)

‘You weren’t prepped? Victorian society’s highly mannered. Breaches of etiquette are taken very seriously.’ She looked curiously at me. ‘How have you managed thus far?’ ‘For the past two days I’ve been on the river with an Oxford don who quotes Herodotus, a lovesick young man who quotes Tennyson, a bulldog, and a cat,’ I said. ‘I played it by ear.’

To Say Nothing of the Dog hører til Oxford-tidsreiseserien til Connie Willis, men som en slags vilter lillesøster til de mer vektige andre bindene. Tittelen siterer Three Men in a Boat, og det gjør ofte boka også, men stilen er nesten pur Wodehouse (masse fjompete engelske forvekslingsintriger), samtidig som den skamløst siterer Dorothy Sayers, og da særlig Gaudy Night. Resultatet er så hemningsløst fluffy og fnisete at man blir helt overrasket over at det faktisk er et riktig intelligent plott der inne også. 

Inarticulate flashes (Edith Wharton: Ethan Frome)

By nature grave and inarticulate, he admired recklessness and gaiety in others and was warmed to the marrow by friendly human intercourse.

Det er nesten ikke grenser for hvor tragisk denne vesle kjærlighetshistorien er. Jeg må innrømme at jeg leste den helt og holdent på grunn av det nye Magnetic Fields-albumet: «When will they make you a musical? / There have been far worse crimes.» Jeg synes vel musikalideen er å gå litt langt, men Stephin Merritt har helt rett, den er absolutt verdt å lese, og minner en del om Stoner (på en mindre irriterende måte) – det er nok noe med den følsomme, men ordløse hovedpersonen og den forkrøplende kona.