Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)
Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!
Og ute på Broadway var månen nesten full.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar