And I loved and hated him for the way he remained himself, and still loved me despite it all.Er det sånn at knuste og ødelagte mennesker bare kan finne hvile og forståelse hos andre som har like store huller og skår i livet sitt? Og er kjærligheten og forståelsen de kan finne der, verdt alle bivirkningene, symptomene på alt som mangler og alt som er galt – kan man bygge noe helt av bare glasskår? The Bone People sier (provoserende nok!) at man kan. Jeg vet nå ikke helt, men det er en nydelig bok om å se og forstå og gi andre samme anledning. Og den er merkelig og poetisk og dryppende sarkastisk som Kerewin selv, og det emosjonelle klimakset er noe av det mest rystende jeg har lest. Jeg er kanskje ikke fra meg av begeistring for de forskjellige omgangene med maorimystisisme mot slutten, men jeg liker slutten. Folk har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett.
(Dette er for øvrig den første boka jeg har lest på papir på evigheter. Det tok evigheter også. Jeg måtte jo bare følge med på Miles Vorkosigan på kindlen innimellom. Men det er en bok som tåler langsom lesing.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar