Something called human nature (George Orwell: 1984)

Denne kan jeg ikke ha lest siden tenårene, tror jeg, og forrige gang oppfattet jeg nok ikke hvor ødelagt Winston allerede er lenge før han havner i fengsel og tortur. Ingsoc har allerede gjort sitt beste for å avskjære ham fra hva det er å være menneske. Men boka er langt mindre skremmende enn mer treffsikre dystopier – det blir nok heller soma (og så The Road?) på oss.

Deltaker (Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower)

En nydelig liten coming-of-age-roman om den sky og ustabile, men intelligente og følsomme Charlie (i brevform!). Han er så avgjort en fremmed i verden, og boka er full av hans naive-underliggjørende formuleringer, men han får likevel til å møte frender for aller første gang, og føler den intense varmen som kan være belønningen for å åpne og eksponere seg for andre.

Bikubeavis (Tom Rachman: The Imperfectionists)

The Imperfectionists er en myldreroman om en avis, og på mange vis er den hovedpersonen i boka, siden den har en så stor andel i alle hovedpersonenes liv. I likhet med Bikubesong er den nesten en novellesamling, hvor hver novelle handler om en ansatt i (eller leser av) avisa, alle historiene refererer til hverandre selv om de er frittstående, og som tittelen antyder, handler hver historie om en imperfeksjon, om en feil eller et lyte i hver av hovedpersonenes liv. Selve avisa er et lyte i seg selv, som den løpende rammehistorien om dens tilblivelse viser, den ble opprettet og opprettholdt av helt andre motiver enn å lage en god avis. Hvorfor går vi fra hverandre, hvordan kan det ha seg at vår beste venn er en helt annen enn vi tror? Alle historiene er gode, flere av dem er til dels veldig morsomme, og mange veldig triste. Og historien om nekrologskriveren Arthur Gopals radikale og tragiske vending er den beste av dem.