 |
| Aragvi for føttene mine |
Det var ikke mulig å velge annen lektyre på flyet til Georgia enn denne. Når man har studert russisk, er det ikke til å unngå at Kaukasus kommer innhyllet i et svøp av russiske klassikere, men aller mest i Lermontov. Særlig åpningen av «Bela», der fortelleren reiser nordover fra Tbilisi over fjellene, langs Aragvi.
Det var et morsomt gjensyn med den tilsynelatende løse samlingen av fortellinger om den kyniske Petsjorin. Det er ikke bare det overveldende nærværet av kaukasiske fjell og elver som er stas, også fint å gjenoppdage at selv om Petsjorin selv (og de fleste andre personene) definitivt er ment som satire, har han likevel et slags hjerte, forvillet og ofte ubarmhjertig som det er. Og jeg glemmer alltid hvor fin komposisjonen er – så mye hviler på «Bela»s plass i kronologien. (Det er også moro å se hvor hardt jeg jobbet med glosene da jeg leste den som pensum – det kaukasiske kaserne-og-badested-ordforrådet mitt er fortsatt glitrende.)
1 kommentar:
Aragvi er altså den elva som kommer inn fra høyre i bildet. Den til venstre er Kura, eller Mtkvari, som georgierne foretrekker å kalle den. Hvis man tar den georgiske militærveien langs Aragvi fra Mtskheta, står det en statue av Lermontov rett ved veien. Veldig passende.
Legg inn en kommentar