My own leftovers (David Mitchell: Slade House)

How the twentieth century hurtled away.

Slade House er en nifs liten spinnoff til The Bone Clocks (og Jacob de Zoet),  og forutsetter hele det universet. Den er erkemitchellsk i form og utføring (fem episoder med ni års mellomrom mellom hver, fem vidt forskjellige hovedpersoner, nydelig og virtuost separate), men er vel først og fremst skrevet som en liten lek med spøkelseshussjangeren, og ganske sikkert også som en opptakt til mer fra samme univers. Det er ikke noe galt med det – den er spennende og deilig kortfattet og kan absolutt anbefales om man allerede vet alt om horologer. 

Ætling og halvblind (Siri Pettersen: Evna)

Det var så lenge siden. Den gangen hun var råta og de blinde var monstre.

Siri Pettersen er en strålende universbygger. Odinsbarn ga oss det tradisjonsbundne ættesamfunnet i Ymslanda, fullt av norrøne resonnanser, og Evna gir oss de blindes kalde, rigide kastesystem, drevet av absurd stolthet og usårlighet.  Og etter hvert som Hirka lærer seg å forstå dette, ser vi Umpiri langsomt bli forvandlet fra monstre til (riktignok ofte urimelige og vrange) folk. Veldig effektfullt! Men det ender i Ymslanda, og på en svært tilfredsstillende måte, storslått i beste fantasystil, men helt i tråd med det som alltid har vært kjernen i Hirka og Rimes sterke og uimotståelige fellesskap.

Også denne gangen irriterer jeg meg litt over stilen, men den fungerer mye bedre her enn i Råta, og jeg kan ikke tro annet enn at jeg kommer til å lese det neste Pettersen skriver også.

Døgnflue (Siri Pettersen: Råta)

Du er ætling, jeg er Dreyri. Dere kaller oss likfødte. Vi kaller dere kyr. Sånn har det vært lenger enn noen av oss kan erindre. 

Den er ikke like bra som Odinsbarn. Det er nok delvis fordi fremmedblikket på vår verden er gjort så mye bedre av så mange andre – Pettersen kommer aldri lenger enn til nokså grunn satire og unyansert fordømmelse, for hun er langt mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter – men også fordi Hirkas menneskekompanjonger ikke er særlig utviklede og ikke noen vi investerer særlig mye i. (Og liksomsagastilen blir enda litt mer irriterende i et moderne miljø.) Det er ætlingene og de blinde vi bryr oss om, ville og stridbare og larger-than-life som de er. Og nok en gang er det et glimrende plott, og boka er veldig spennende, og Hirka er fortsatt en strålende heltinne. Jeg sitter allerede hodestups i Evna, for å si det sånn.

No mean city (Dorothy L. Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Jeg skulle jo ikke lese Gaudy Night i det hele tatt, men da jeg kom til Oxford på konferanse nå i desember, ble det fysisk umulig å la være. For hele byen synger av sitater og resonanser derfra, og det er rett og slett verdens beste sted å lese den. Og så bodde jeg på college, og ikke hvilket som helst, men Lady Margaret Hall, det aller første kvinnecolleget, og fikk spise frokost under blikkene til bare kvinnelige dekaner og professorer i kappe, med den rette vrien på hettene «so that it sat poised and balanced – one black shoulder and one crimson». (Så får det være at det ikke var Sayers’ eget Somerville.)

… the portraits of dead Wardens, gazing down from the slowly mellowing oak of the Hall.

Nesten alle collegene får meg til å smile, for nesten overalt har jo Harriet og Peter gått og sitert Shakespeare til hverandre. Jones of Jesus! Peake of Brasenose! Pomfret of Queens! Christ Church hvor St. George erstattet Harriets marengser og lignet så usannsynlig på onkelen sin! Og Magdalen, da. En gang er jeg bare nødt til å dra dit første mai for å høre dem synge fra tårnet. 

Magdalen, yellow and slender, the tall lily of towers.

Og så vandret jeg tilfeldig inn i kapellet på All Souls, og plutselig var jeg i Nine Tailors i stedet, for det vidunderlige engletakets skyld.

Incredibly aloof, flinging back the light in a dusky shimmer of bright hair and gilded outspread wings, soared the ranked angels, cherubim and seraphim …

Og jeg innrømmer gladelig at jeg også denne gangen måtte følge Harriet og Peters fotspor fra Bach-konserten på Balliol til New College Lane på slutten av boka.

Harriet’s way lay through the Broad Street gate.

Cat Street was crossed and the shadows of New College walls had swallowed them up before she spoke.

Akademisk sett tror jeg ikke Peter kan ha fridd under Bridge of Sighs, som jeg ser mange påstår. Da er man jo vitterlig ikke svelget opp av noen skygger ennå.

Bridge of Sighs

Nei, de må ha passert porten til New College, og endt opp her:

They passed beneath the arch of the bridge and out into the pale light once more.

- Placetne, magistra?

- Placet.

Halelaus (Siri Pettersen: Odinsbarn)

«Er råta det eneste du velger å tro på, Hirka?»

Huhei, strålende norsk fantasy! Her er det meste bra, jeg liker både univers og persongalleri, og plottet er veldig bra og spennende som fy. Men aller mest er det hovedpersonen Hirka, flammende, trassig, hissig og ustoppelig som hun er, som gjør boka, flottere heltinne skal man lete lenge etter, eller en bedre håndtering av annerledeshet og utenforskap. Litt enerverende er jo den korthogde liksomsagastilen til Siri Pettersen, men jeg tilgir henne. Og har alt begynt på Råta.

En daimon til jul (Philip Pullman: Northern Lights)

It was such a strange tormenting feeling when your dæmon was pulling at the link between you; part physical pain deep in the chest, part intense sadness and love. And she knew it was the same for him. Everyone tested it when they were growing up: seeing how far they could pull apart, coming back with intense relief.

Tolvåringen min er kresen på bøker, og lar seg ikke uten videre anbefale ting. Det er desto morsommere når hun virkelig får smaken for noe jeg liker, og uimotståelig å slenge seg på og lese parallelt med henne. Og sånn gikk det til at jeg leste Northern Lights igjen. Jeg hadde glemt hvor godt jeg likte den, hvor spennende og velkonstruert den er, og hvor godt jeg liker den ville, piratiske Lyra («And this child seems to me to have more free will than anyone I ever met.») og Iorek Byrnison. Men tolvåringen har helt rett, det aller beste er den uimotståelige ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun, og det er jo en utrolig forlokkende tanke. Desto flottere er det at det er nettopp den tanken som driver hele plottet. 

Boffo (Terry Pratchett: Wintersmith)

A witch didn’t do things because they seemed a good idea at the time! That was practically cackling!

Wintersmith er ikke like velbalansert som forgjengeren, men så lenge den holder beina på jorda og handler om heksenes pragmatiske tilnærming til alskens problemer (hvordan sette seg i respekt? hvordan få Annagramma til å bli en anstendig heks?), er den storartet. De mytologiske bitene blir litt for fluffy for meg, men jeg har jo Rob Anybody å trøste meg med. («There’s no’ a lot o’ laughs in a underworld. This one used tae be called Limbo, ye ken, cuz the door was verrae low.»)

Wrong choices (Lois Lowry: The Giver)

The life where nothing was ever unexpected. Or inconvenient. Or unusual. The life without colour, pain or past.

Noen ganger kan barne- og ungdomsbøker treffe mye bedre enn voksenbøker. Dette er en sånn. Den er kort. Den er så enkel som den må være når alt er sett gjennom Jonas’ realistisk tolvårige synsvinkel. Og jeg synes den er temmelig genial i måten den underliggjør alle de mest fundamentale trekkene ved å være menneske etter som Jonas gradvis forstår at hans behagelige, normale verden faktisk har kvittet seg med de aller fleste av dem. Farger. Smerte. Minner. Kjærlighet. Det er godt gjort å presentere en såpass velutbygd dystopisk framtidsverden så kompakt og enkelt og sviende.

Fabelskrekk (Patrick DeWitt: Undermajordomo Minor)

“In love, you say?” “Just so.” “And what is that like? I’ve often wondered about it.” Lucy said, “It is a glory and a torment.” “Really? Would you not recommend it, then?” “I would recommend it highly. Just to say it’s not for the faint of heart.”

Å nei, en fabel! Ingen tredimensjonale personer. Lange, absurde dialoger (jeg må riktignok innrømme at de noen ganger er ganske morsomme). Irriterende liksom-arkaisk språk. Og en særdeles blodfattig kjærlighetshistorie, om den nå enn får den veike og løgnaktige Lucy til å stramme seg litt opp. Minn meg om at jeg ikke er en sånn som leser fabler.

Gåter (Patricia A. McKillip: Harpist in the Wind)

Our lives were one constant, twisted riddle-game.

Dette fungerer virkelig bare når Raederle er med. (Jeg elsker når hun og Morgon krangler.) Når Morgon blir overlatt til seg selv, derimot, blir han til formløs, mystisk overmenneskelig kraft som slåss mot andre tilsvarende vage, mystiske og overmenneskelige krefter i et vagt, mystisk formløst rom. (Dere ser hvor jeg vil med dette.) Det engasjerer meg lite, for å si det forsiktig. Og det er jo synd, for plottet er ganske fikst, og jeg liker persongalleriet godt. Men de uendelige kampene tar knekken på meg.

A certain disregard for appearances (Patricia A. McKillip: Heir of Sea and Fire)

I would be mute, beautiful, changeless as the earth of An for you. I would be your memory, without age, always innocent, always waiting in the King’s white house at Anuin—I would do that for you and for no other man in the realm. But it would be a lie, and I will do anything but lie to you—I swear that.

I første bind er Raederle en fjern drømmeprinsesse som Morgon har blitt lovet. I andre bind er det forfriskende nok hun som er hovedpersonen, og ikke bare det, hun er en høyst levende, varmblodig og menneskelig hovedperson som ikke tar noe som helst for å trosse konvensjoner, hindringer, krig og hav for å finne ut hva som har skjedd. Og med stort sett bare kvinnelige, eselsta og våpenkyndige følgesvenner. Som Morgon kjemper hun imot egen skjebne og krefter, men hele veien er hun mye bedre forankret i verden, og dermed også langt morsommere å lese om. Og dessuten er det halsbrekkende spennende. 

En landsens gutt (Patricia A. McKillip: The Riddle-Master of Hed)

I can’t use a harp to fix Snog Nutt’s roof.

Drømmende, langsom, nokså humørløs og veldig mytebyggende fantasy, det er jo ikke egentlig min smak. Spesielt siden jeg nok synes verdens- og mytesystemet blir liggende for mye i mystisk tåke, og det flyter over av navn man bare vagt husker å ha hørt før. Derimot likte jeg godt den svært motvillige Morgon av Hed, som ytterst nødig plukker opp sverd og harpe og går for å gjøre det han er skjebnebestemt til. Og så slutter den med en cliffhanger så fæl at jeg bare måtte fortsette med neste bind, tross alt.

Impossibly (Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead)

Half of what he said meant something else, and the other half didn’t mean anything at all.

Når man først er på Hamlet-kjøret, er dette simpelthen den perfekte boka å plukke opp. Sammenflettingen av (nesten bare yndlingsbitene mine) av grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde, forvirrede og skjelettaktige dialoger er intet mindre enn fantastisk – ertende, urkomisk, tragisk, oppriktig gripende og (forbløffende nok!) spennende. Bare grepet med å inkludere også framtida i mimedelen av Hamlets teateroppsetning! Jeg måtte straks sjekke teaterprogrammet i London for å se om det tilfeldigvis gikk noen oppsetning noe sted. (Nei. Urettferdig!)

Menn fra fortida (Robert Galbraith: Carreer of Evil)

You know four men who’d send you a severed leg?

Jeg holdt nesten på å gi opp den tredje Cormoran Strike-boka. J.K. Rowling har aldri vært noen elegant forfatter, men i innledningen til Carreer of Evil synes jeg hun var verre enn noensinne. Mengder av direkte pinefull eksposisjon. (Jeg vet at Cormoran liker å katalogisere ting, men dette var ikke troverdig som hans indre stemme.) Boka er dessuten nærmest demonstrativt ikke-morsom (hvorfor?!), kanskje for å hengi seg desto mer til mørk sosialrealisme. Men det er det jo mange som gjør mye bedre, ikke minst Kate Atkinson (som fint greier å være morsom samtidig, for øvrig). 

På toppen av det hele trodde jeg at det var opplagt hvem morderen var. Heldigvis tok jeg veldig feil. For Rowling kan fortsatt både snekre veldig fikse plott og skrive god dialog (kanskje det nye Harry Potter-stykket blir bra?), og boka blir veldig, veldig spennende etter hvert. Og jeg liker fortsatt Cormoran, og Robins bakhistorie blir utviklet på en nokså interessant måte (men for noen valg du tar, jente!). Så jeg leser vel den neste også, kan jeg tenke meg.

A witch by noonlight (Terry Pratchett: A Hat Full of Sky)

By an amazing coincidence, the Horse carved on the Chalk is remarkably similar to the Uffington White Horse, which in this world is carved on the downlands near the village of Uffington in southwest Oxfordshire. It’s 374 feet long, several thousand years old and carved on the hill in such a way that you can only see all of it in one go from the air. This suggests that: a) it was carved for the gods to see; or, b) flying was invented a lot earlier that we thought; or, c) people used to be much, much taller.

A Hat Full of Sky er kanskje min favoritt-Tiffany. Den har fantastiske scener med Nac Mac Feegle kledd ut som en mann i normalstørrelse (knærne og magen slåss høylytt, men siden spetakkelet villig deler ut gullmynter fra gravhaugen deres, aksepterer den ene etter den andre ham som rik og eksentrisk). Den har den skrekkelige Annagramma Hawkins og undersåttene hennes. (‘Annagramma’s the leader, then, is she?’ said Tiffany. ‘Um, no. Witches don’t have leaders, Annagramma says.’) Og ikke minst har den de mest fantastiske utvekslinger mellom Tiffany og den fullt utviklede Granny Weatherwax i all sin prakt, to alen av samme stykke. (They had argued, of course. But Mistress Weatherwax had made a nasty personal remark. It was: You’re eleven.) Og jeg liker så godt Pratchetts ungdomsbokstemme – enklere, varmere og mer inderlig enn i voksenbøkene, men ikke noe mindre morsom for det. (Never wish. Especially don’t wish upon a star, which is astronomically stupid.)

Frelser i pels (James Bowen: A Street Cat Named Bob)

It was as if my Harry Potter invisibility cloak had slipped off.

Om man vil at ungene skal ta imot leseanbefalinger, må man også ta imot deres, og dette var den dyrekjære tolvåringens forslag. Og det er jo lett å se hva hun liker så godt, historien om den skakkjørte og forsofne gatemusikanten som for første gang på aldri lenge klarer å bry seg om og prioritere noe annet enn seg selv, er jo ganske rørende. Spesielt sjarmerende er historien om hvordan Bob rett og slett insisterer seg inn i livet hans, og hvor skrekkelig bekymret Bowen blir når katten blir syk. Men noe stort verk er det ikke, og James Bowen gir ikke noe udelt positivt inntrykk – realistisk nok, sikkert – det tar tid å komme ut av usynlighetskappen og tilbake i de synliges rekker etter årevis på gata.

In my bones (Terry Pratchett: The Wee Free Men)

She’d read the dictionary all the way through. No one told her you weren’t supposed to.

The Shepherd’s Crown fikk meg til å savne Tiffany Aching sånn som hun skal være, så da ble det sånn. Jeg elsker the Nac Mac Feegle («‘We wuz misunderstood when we was wee bairns!’ yelled Rob Anybody. ‘Ye’re only pickin’ on us cuz we’re blue! We always get blamed for everythin’! The polis hate us! We wasnae even in the country!’»), og selv om jeg synes alvenes land er i vageste laget, er Tiffany vår heltinne,  for oss pirkete systemorienterte perfeksjonister.

You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that? ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me! I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’

Zero hour (Margaret Atwood: Oryx and Crake)

Strange to think of the endless labour, the digging, the hammering, the carving, the lifting, the drilling, day by day, year by year, century by century; and now the endless crumbling that must be going on everywhere. Sandcastles in the wind.

Det er kanskje like greit at det ofte er middelmådige forfattere som skriver dystopier, for når Margaret Atwood gjør det, er det rystende og griseskummelt (genmodifisert pun intended). Rammehistorien er postapokalyptisk, men det er alle tilbakeblikkene til de siste preapokalyptiske tidene som er det aller nifseste – det er bare tendenser og eksperimenter og utglidninger og utsvevelser vi allerede er godt i gang med, spolt et stykke fram og beskrevet med normaliserende barneblikk fra én beskyttet og en totalt ubeskyttet barndom. Hva er det vi driver med? Hva er det vi kommer til å fortjene? Det er også en overrumplende (og nattsvart) morsom bok, blant annet på bekostning av humanioras framtid. («Our Students Graduate With Employable Skills, ran the motto underneath the original Latin motto, which was Ars Longa Vita Brevis.»)

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.

A thousand dangers on your head (William Shakespeare: Richard II)

Now comes the sick hour that his surfeit made;
Now shall he try his friends that flatter'd him.

Når man kommer fra Macbeth, Hamlet og Richard III, framstår Richard II som en overraskende streit politisk thriller. Richard er mye mindre av en skurk; grådig og forfengelig (og litt morderisk) er han jo, men han er jo ikke noe i nærheten av så ond, grisk og paranoid som visse andre, og det er også veldig klart at etterfølgeren Henrik IV straks går i gang med å begå lignende feil. Og enda streitere blir det av at stykket er så godt som fritt for profetier og spøkelser. Jeg leste meg opp i forkant av Globes Richard II-forestilling, og det var artig å se hvordan de la hovedvekten på kongens livsfjerne forfengelighet og tilhørende kortsynthet (han ble spilt nesten som Michael Palins Pilatus, plenty med uventet komikk!), og også hadde lagt på en åpningsscene der Richard blir plassert (uskyldig, ufrivillig) på tronen som liten gutt, noe jeg syntes ga fin dybde til fortvilelsen han føler på slutten når han har mistet alt. 

…for what can we bequeath
Save our deposed bodies to the ground?
Our lands, our lives, and all are Bolingbroke's.
And nothing can we call our own but death,
And that small model of the barren earth
Which serves as paste and cover to our bones.

Bursdag er bursdag (og Maaemo er Maaemo)

– Dere har vært her før?
– Ja, det er vel femte gangen. Er det bonuskort?

Det er dessverre ikke bonuskort på Maaemo, men vi fikk sitte på testkjøkkenet, med skittenfuturistiskurban panoramautsikt til togskinner og Barcode, og ikke minst fullt innsyn på kjøkkenet. 

Det er harmonisk på kjøkkenet. Det aller morsomste er når de roper «Jatak!» i kor på det nydeligste dansk hver gang de begynner på et nytt prosjekt (men det er jo bare Esben Holmboe Bang selv som er dansk, eller skandinavisk, for den saks skyld).

Det var ikke dumt å gasse seg gjennom Maaemos uforlignelige snacksrekke mens man så på solnedgangen fra testkjøkkenet, med Heidsieck-champagne til, som for øvrig viste seg fra sin aller beste side til den obligatoriske førstesnacken av nyr og rogn. 

23 retter er akkurat passe

12 glass vin og bjørkesevjelikør på toppen var … ganske mye

Snacksrekka hadde både seinsommer- og høstsmaker i seg – fra de aller siste agurkene (bittelitt marinert) med yoghurt og saltet rogn (også fantastisk til champagnen) via flere retter med eddikinnslag, typisk for sommer-Maaemo, for eksempel halvtørket havrerot med dråper av syrlig einebærgelé og chips av dehydrert øl med eddikpulver og eggeplomme, til flere retter som bare tenkte på sopp. 

Agurk, yoghurt og rogn

Men jeg liker aller best høst-Maaemo, og mine to yndlingssnacks var vel kanskje de som handlet om kantareller: først som intens mousse på kjeks, så som nydelig klokkeklar buljong med ubegripelig mørt kyllinghjerte i (og reinlav!). Hjerter er en annen vidunderlig Maaemo-tradisjon.

Bildet yter ikke kantarellbuljongen rettferdighet på noen måte

Dessuten hadde jeg nesten glemt hvor urimelig god den klassiske østersemulsjonen er. 

Så kom hovedrettene. Kamskjell dampet i eplejuice i sitt eget skall over grill, servert med både sellerirotpuré og saltbakt sellerirot. Nydelig balanse mellom syre fra eplene og den naturlige sødmen i kamskjellet, og så chablis som aller mest bidro med et hint av eik. Brød og smør og øl (og pinot gris til meg i år igjen). Lettsyltet makrell med ramsløk, mye eddik og fenikkelblader, som uten videre sparket ut 2/3 av smaksspekteret i Wongravens temmelig syreramme Morgenstern-riesling (men det var nok igjen). Potetpuré med smørskum og ramsløk (for at vi skulle spise potetene våre). En utrolig vakker rød- og gulbeterett med kamomille og solbær, igjen masse sødme og syre og Østersjø-sommer, ganske genialt paret med en gewurztraminer.

Det var altfor mørkt til å fange inn hvor nydelig betene skinte i rødt og gull, men læll

Kveldens aller genialeste vinkombinasjon tror jeg likevel må ha vært rømmegrøt med røkt og speket reinsdyrhjerte, servert med erkeeikete 15 år gammel hvit Rioja. Effekten ble litt som en vedfyrt badstu. Brent løk, pinnekjøttkraft, beinmarg og vaktelegg servert med høstløv- og skogbunnsduftende frühburgunder var heller ikke dumt – ut av badstua og inn i skogen (men rømmegrøtbadstua var best). 

Over til dessert – en variant av blåmuggost- og trompetsoppretten vi har fått om høsten flere ganger før. Med veldig portvinsaktig Maury

Som den dedikerte søtmonsen jeg er, synes jeg det er ganske gøy at Maaemo, til tross for at det jo er en restaurant som liker å servere deg ugress, har så sterkt fokus på desserter, og nesten alltid er på sitt beste i dessertsegmentet. Det var sånn denne gangen også. Trikset er stort sett å lage is av alt mulig rart, men det er jo et godt triks. Is av bokhvete, for eksempel, med frosne blåbær til, ga enda en veldig østersjøaktig smak, søtet opp med tokajer. (Og så ble den servert av Holmboe Bang personlig! Jeg ble nesten like starstruck som den gangen jeg gikk ut av heisen på Blindern og omtrent rett opp i fjeset på Chomsky, uten sammenligning for øvrig.)

Is og marengs med en skarp kant av pepperrot var kanskje det aller morsomste, ertende i spann med en helt streit moscato d’Asti. 

Pepperrotis!

Men smøris og vin santo var selvfølgelig nydelig i år igjen. Og kaffe og flytende vaffel og brunostterter. Og islandsk bjørkesevjelikør på huset.

Flytende vaffel og brunostterte

Alt i alt var det en fin blanding av nytt og klassisk og varianter av ting vi har prøvd før med andre vrier. De har kanskje vært litt spenstigere i vinvalget andre ganger (grunnen var kanskje delvis all eddiken i den nåværende menyen?), men til gjengjeld var det flere retter og mye helt nytt. Og testkjøkkenet kan anbefales, både for utsikten og innsikten og for det ekstra stellet og oppmerksomheten vi fikk, på Maaemos sindige, behagelige og vennlige vis.

Vi må nok gå igjen.

A Bit of Fluff (Mark Gatiss: The Vesuvius Club)

I tried to assume an air of nonchalance. Terribly difficult when held captive by lunatics beneath an active volcano, I’m sure you’ll agree.

The Vesuvius Club er virkelig en fjærlett affære, og første bok i serien om den særdeles ekstravagante og frisinnede portrettmaleren Lucifer Box (ja, alle personene heter denslags ting), som i virkeligheten er hemmelig agent og iskald drapsmann. Plottet er ekstremt tøysete, som de verste Sherlock Holmes-plottene (tenk skumle kinamenn og opiumsbuler), med en god dæsj nestenzombier og usannsynlig edvardiansk teknologi. Den har jo sin sjarm, men den er ikke riktig så morsom som den burde vært.

Strangers everywhere (David Mitchell: Ghostwritten)

London is a language. I guess all places are.

Det er kanskje litt urettferdig å lese debutbøkene til forfattere etter å ha mesket seg med perlene fra forfatterskapene deres i lengre tid, men nå gjorde jeg det igjen. David Mitchell er i høyeste grad seg selv i Ghostwritten, og forteller i kjent stil en rekke historier med ett eller flere berøringspunkter – noen er høyst realistiske, flere er i større eller mindre grad spøkelseshistorier, en er dystopisk science fiction og en annen opptakten til den. (Vi treffer til og med Luisa Rey og ser et kometformet fødselsmerke!) Vi får et mylder av veldig levende (alt fra fryktelige til dypt sympatiske) personer, og hele tida beveger historiene seg i spennet mellom menneskelig grusomhet (typisk kollektiv) og menneskelig kjærlighet og varme (selv hos de råtneste personer). Man er jo bortskjemt, så jeg vil si at Mitchell har gjort alt dette enda bedre andre steder, men jeg ville jo ikke vært f.eks. Mo Muntervary foruten. 

Til slutt: smekk på fingrene for dårlig russiskresearch. 

A privilege to deal with you (Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown)

It was never easy being a witch. Oh, the broomstick was great, but to be a witch you needed to be sensible, so sensible that sometimes it hurt.

Det er ikke noe lett å skrive om den aller siste Discworld-boka, for som etterordet gjør ganske klart, er den på mange måter uferdig, og ikke minst er den klart preget av Pratchetts sykdom. En Pratchett i toppform ville aldri skrevet så tungt moraliserende om alver og mennesker, ei heller ville han fjernet alle spor av tvil og usikkerhet fra Magrat Garlicks personlighet. Boka er nok også tidenes minst morsomme Pratchett-bok, uten at den kompenserer nok med inderlighet og alvor. Men samtidig inneholder den scener som jeg er sikker på at Pratchett må ha skrevet for lenge siden, og som ingen Discworld-entusiast bør gå glipp av. 

Det er godt at det ikke blir noen flere Discworld-bøker. Det er grenseløst trist at det ikke blir noen flere Discworld-bøker.

Turned out to be real (John Green: Paper Towns)

There are so many people. It is easy to forget how full the world is of people, full to bursting, and each of them imaginable and consistently misimagined.

Jeg var med tolvåringen og så filmen, og hun syntes nok jeg var i overkant begeistret for denne mindreverdige versjonen, og ga meg streng beskjed om å lese boka. Og hun har jo helt rett. Der filmen er en lett kameratroadtripfilm med en dæsj romantikk, er boka en langt mer alvorlig (men for all del fortsatt veldig morsom) og intelligent affære, en stadig meditasjon over hvordan vi ser andre og hvordan de ser oss. Og i stedet for å være utsendt på en romantisk riddermisjon, er Quentin ekte og nagende bekymret for hva som kan ha skjedd med Margo. 

Morfin og ryggrad (Mikhail Bulgakov: Zapiski junogo vratsja og Morfij)

Jeg ble såpass sjarmert av den nattsvarte, absurde, groteske og veldig, veldig morsomme A Young Doctor’s Notebook (jeg mener, Jon Hamm og Daniel Radcliffe som samme mann, stort sett i de samme scenene?) at jeg bare måtte gå til kildene. Zapiski junogo vratsja (En landsbyleges nedtegnelser), Bulgakovs selvbiografiske noveller fra sykehuset i ødemarka er ikke like nattsvarte og absurde – doktor Bomgard er riktignok like ridd av tvil og uerfarenhet, og pasientene er like absurde og frustrerende, men han holder maska og beholder en god del ryggrad, tross alt. I motsetning til hovedpersonen i Morfij (Morfin), som doktoren i serien har lånt alle svakhetene til, i tillegg til sine egne. (Bulgakov selv hadde dem alle.)

En ode til problemløsningen (Andy Weir: The Martian)

“What must it be like?” he pondered. “He’s stuck out there. He thinks he’s totally alone and that we all gave up on him. What kind of effect does that have on a man’s psychology?” He turned back to Venkat. “I wonder what he’s thinking right now.” LOG ENTRY: SOL 61 How come Aquaman can control whales? They’re mammals! Makes no sense.

Dette var forfriskende lesning. Det er ingen dyp bok, den minner på en måte om MacLeans krigsskipsromaner – den dreier seg nesten utelukkende om rent og skjært overlevelsesinstinkt. Drivfjæra i boka er botanikeren og ingeniøren Mark Watneys grenseløse problemløsningskapasitet der han sitter fast alene på Mars på ubestemt tid – og like mye Marks uoppslitelige og flåsete stoisisme (sikkert helt urealistisk). De beste delene er uten tvil Marks logg, og det er lett å se for seg en (enda) bedre bok som kunne vært ren monolog, og som kanskje kunne hatt mer dybde og menneskelighet også. Men likevel! Jeg brydde meg oppriktig om Marks potetdyrking, vannproduksjon og forskjellige kreasjoner av NASA-teltduk og forseglingsgummi. Det er ganske godt gjort. 

Life is not a song, sweetling (George R.R. Martin: A Game of Thrones)

Winter’s got no king. If you’d seen it, you’d know that, summer boy.

Song of Ice and Fire er så monumental og informasjonstett, for ikke å snakke om etter hvert vilt utstrukket og sprikende (og så var det forskjellene mellom bok og serie!) at det føltes nødvendig med en repetisjon av første bind. Og det er jo absolutt en strålende bok, særlig den siste tredjedelen eller så, åndeløst spennende (selv når man vet så altfor godt hvordan det går) og nådeløst illusjonsknusende som den er, der lag på lag av sivilisasjon, orden, trygghet, omsorg og anstendighet knekker sammen i tur og orden. Når man leser den om igjen, blir jo ellers all hintingen om Jon Snows opphav veldig, veldig tydelig. Og så er det godt å ha hode-Jon Snow tilbake, for han har mer enn nok karisma til å fortrenge valpefjeset til Kit Harington.

Raseri (David Vann: Aquarium)

Anything is possible with a parent. Parents are gods. They make us and they destroy us. They warp the world and remake it in their own shape, and that’s the world we know forever after. It’s the only world. We can’t see what it might have looked like otherwise.

Aquarium er et riktig nifst lite kammerspill om kjærlighet, svik og utemmet gammelt hat mellom foreldre og barn, elegant fortalt fra en nokså barnlig tolvårings perspektiv. Kan man tilgi? Kan man overvinne seg selv nok til å ikke skade neste generasjon? Hos Vann ser det heller mørkt ut, og utbruddene til den i utgangspunktet kjærlige og oppofrende moren når bakhistorien hennes dukker fram igjen, er rystende. Jeg var ikke helt solgt, dog – jeg synes den unge kjærlighetshistorien er litt forstyrrende, og så kan jeg nesten ikke tro at noen kunne blitt hos Caitlins mor etter å ha sett hva hun var i stand til.

I ate’nt dead (Terry Pratchett: Lords and Ladies)

‘I was young and foolish then.’ ‘Well? You’re old and foolish now.’

Kanskje dette er favoritten min blant heksebøkene. Jeg elsker tanken på Mustrum Ridcully og Esme Weatherwax’ tapte kjærlighetshistorie (og ikke minst liker jeg å tenke på at de faktisk ble gift og reasonably happy i opptil flere alternative universer). Jeg er svak for Shakespeare-vitsene der de går i i spann med heksenes definitivt jordnære tilnærming til … alt. Og ikke minst synes jeg Verence-Magrat-romansen er et nydelig eksempel på Pratchetts rørende, men svært lite glamorøse kjærlighetshistorier.

«More than a thousand pages!» (Vikram Seth: A Suitable Boy)

At the moment it feels like a banyan tree. […] What I mean is,’ continued Amit, ‘it sprouts, and grows, and spreads, and drops down branches that become trunks or intertwine with other branches. Sometimes branches die. Sometimes the main trunk dies, and the structure is held up by the supporting trunks.

Man skulle trodd at en roman på over 1400 sider ville strekke seg over et langt tidsrom, sveipe fra generasjon til generasjon, men handlingen i A Suitable Boy strekker seg ikke over stort mer enn et år. På en måte er dette en indisk Pride and Prejudice: Mrs. Rupa Mehra skal og må gifte bort datteren Lata, og det er dette som er hovedstammen i boka. Men som Seths åpenbare alter ego Amit Chatterji sier, boka sprer og forgreiner seg eksplosivt, og går dypt inn ikke bare i livene til Latas mer eller mindre passende friere, men til familiene deres og deres forskjellige venner og kontakter, og videre til hele India anno 1951–1952, til kaste- og føydalsystemet, til indre rivninger i Kongresspartiet, til konsekvensene av delingen av India, og hele tida, kontinuerlig, diskuterer den forholdet mellom hinduer og muslimer, mellom tradisjon og ny tid, mellom øst og vest. For eksempel gir den oss de vidunderlige (om ikke alltid like snille) Chatterji-søsknene som er fulle av lettsindig Oxbridge-piffle, men alltid over en bengalsk resonanskasse. Og for et intenst og sanseoppslukende portrett det er av India (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende)! 

Men tross all denne bredden er det det overveldende persongalleriet som bærer boka, og det mest overveldende er ikke hvor mange det er, men hvor mange av dem som er fullt avrundede og kompliserte og involvert i egne små og store kammerspill, nydelig strukturert (det er neppe bare Bhaskar og Kabirs far som liker tallmagi) og fullt av ekteskaps- og kjærlighetshistorier som speiler og kontrasterer hverandre. Ingenting er enkelt. Det er en satirisk og kjærlig og sorgfull og sint bok. Og når Lata til slutt velger, må du innrømme mot din vilje at det slett ikke er sikkert at hun velger feil.

Dessuten er den fantastisk morsom. Du har ikke levd om du ikke har lest noen Chatterji-kupletter.

Feil liv (Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum)

As a family we are genetically predisposed towards having accidents – being run over and blown up are the two most common.

Atkinsons debutroman er en omfangsrik og vidtfavnende krønike om Ruby Lennox' sprikende og ulykkesbefengte familie gjennom nesten hundre år – de første femti eller så innfelt i kapittellange fotnoter, alle med en historie som med letthet kunne vært en hel roman. Det er en av Atkinsons gaver, den måten hun vekker fullstendig tillit hos leseren til at det alltid finnes mer og dypere historie enn det som til en hver tid tilfeldigvis kommer for en dag i bøkene. På mange måter minner den om flere av Ursulas mer uheldige livsløp i Life After Life – det er for eksempel ingen grenser for hvor mange fæle ekteskap og begredelige oppvekster som finnes her. 

Det er en glimrende bok, intrikat strukturert og full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer. Likevel tror jeg kanskje dette (tross alt) er Atkinson-boka jeg har likt minst – hun er ikke helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Slutten er kanskje i sentimentaleste laget, og det er lett å bli litt streng når man vet hvor god hun blir til å unngå sentimentalitet i seinere bøker. 

Not basically a nice person (Terry Pratchett: Witches Abroad)

And Granny . . . she just gave people a bottle of coloured water and told them they felt a lot better. And what was so annoying was that they often did.

Hjertelig gjensyn med heksene igjen. Jeg er kanskje ikke så sjarmert av eventyrpremisset i denne boka, men til gjengjeld er den ofte langt over hysterisk morsom. Nanny Oggs selvtegnede postkort! («This is a picture of some famous bridge or other.») Etymologiene! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Granny Weatherwax som spiller kort mot kortsvindlere! Og dessuten er dette den første av heksebøkene der kampen mellom lyset og mørket i Granny Weatherwax kommer tydelig fram – som Sam Vimes har hun en mørk side og vet godt om den. Nanny Ogg vet det også:

‘I’m not saying she’s not basically a nice person –’ Magrat began. ‘Hah! I am. You’d have to go a long day’s journey to find someone basically nastier than Esme,’ said Nanny Ogg, ‘and this is me sayin’ it. She knows exactly what she is. She was born to be good and she don’t like it.’

Crossroads (Elmore Leonard: Tishomingo Blues)

I’m about to make an offer to buy your soul.

Det er en hel del å glede seg over i Tishomingo Blues – skurker så idiotiske som bare Elmore Leonard kan levere dem, lakoniske onelinere, et heseblesende plott som kulminerer i en mer enn komisk shoot-out under en borgerkrigsreenactment, og en hovedperson som vakler på grensen mellom lov og lovløshet. Men jeg forble temmelig uengasjert i høydestuperen Dennis, og dermed ble det heller ingen minneverdig leseopplevelse.

Dug coal together (Elmore Leonard: Fire in the Hole)

I see you and him both cut from the same stock, born a hundred years past your time.

Jeg savner Justified, og tok meg derfor en liten pilgrimsaktig sving innom novellen som hele serien er bygd på, og som pilotepisoden følger nokså trofast. Seks sesonger innabords påvirker rimeligvis lesningen kraftig, men det er likevel morsomt å se hvordan denne bittelille juvelen av en historie om de to forsinkede cowboyene Raylan og Boyd inneholder så mye av det som er viktig i serien (Dewey Crowe og Crowe-klanen! Art Mullens stødige figur! Gnisten mellom Ava og Raylan!), og ikke minst omvendt, i hvor stor grad serien klarer å være helt og holdent i den vesle novellens ånd. Ikke minst siste sesong og aller siste episode.

Quicksand and imagination (Kate Atkinson: A God in Ruins)

If you excluded the war (an enormous exclusion, he acknowledged) then nothing had happened to him.

Det er vanskelig å være noe annet enn ekstatisk lykkelig over en bok til om Todd-familien. Den er kanskje ikke så perfekt strukturert som den helt og holdent fantastiske Life After Life, men denne er også strålende. Og nødvendig. Og utfyllende. Den blir fortalt i bolker fra forskjellige deler av Teddys liv, men det er minnet som er det gjennomgripende mediet her, så en bolk som angivelig er fra 80-tallet kan lett vise seg å dreie seg i all hovedsak om noe som foregår før eller seinere. Og hele tida spekulerer boka på hva som blir igjen av oss når vi dør, hva som lever videre i andres minner, hva vi betyr for hverandre.

Todd-familien (selv med alle sine feil og mangler) er usedvanlig harmoniske til Atkinson-personer å være. De har faktisk ikke vokst opp under hårreisende mangelfulle eller tragiske omstendigheter. For dem er det andre verdenskrig som lager det store krateret. For Ursula er det London-blitzen, for Teddy er det RAFs bombing av Tyskland, den umenneskelige balansen mellom å vite at man ganske sikkert ikke vil overleve krigen, og den moralske prøvelsen det er å bombe sivile sønder og sammen natt etter natt. («By the end of the war there was nothing about men and women that surprised him. Nothing about anything really. The whole edifice of civilization turned out to be constructed from an unstable mix of quicksand and imagination.»)

Og en hel rekke medlemmer av Todd-familien får ha synsvinkelen. (Veldig tilfredsstillende. Man merker seg med interesse at det er bare er de aller mest usympatiske, grådige og selvsentrerte som blir forfattere, i en familie full av litterære aspirasjoner.)

Det ville naturligvis ikke vært Atkinson om det ikke hadde vært et alternativt utkomme-triks her, og et veldig effektfullt et også. Men uansett utkomme: «I believe we have just one life, and I believe that Teddy lived his perfectly.»

Nå vurderer jeg å skrive e-post til Atkinson og kreve en bok om Maurice.

Versjonering (Kate Atkinson: Human Croquet)

And anyway, how can we tell if what we’re seeing is real? Reality seems to go out the window when perception comes in the door.

Her har vi den samme Kate Atkinson som i Life after Life, hun som eksperimenterer med alternative utkommer og stadig nye versjoner av de «samme» historielinjene. Jeg følte meg litt snytt av hovedplottwisten, kanskje, men jeg er dypt begeistret for konsekvensene. Hva er forskjellen på realitetene og en historielinje som er bygd på intuisjoner og anelser? Kanskje ikke så stor som man skulle tro. Og det er Kate Atkinson fra Jackson Brodie-bøkene, med den samme forkjærligheten for mennesker som har fått sentrale deler av livet sitt rasert og tilintetgjort. 

Dessuten er Isobel Fairfax nå min absolutte favoritt blant 16-årige mistilpassede romanheltinner. Avstikkende («I am nearly two yards high in my bare feet. A gigantic English oak (quercus robustus).»), sardonisk («Enthusiastic Eunice is the last person I would have ever chosen as a friend, but of course you don’t chose your friends, they choose you. Eunice arrived in secondary school on the first day and attached herself to me like a mollusc and has stuck firmly on ever since, regardless of the fact that I’ve nothing in common with her and spend a considerable amount of time trying to prise her off.»), altfor intelligent og evig assosierende og alluderende. Og morsom, på det unike Atkinson-viset. («I would sooner have an amorous relationship with the Dog than Richard. Indeed, it makes you question why bestiality is so frowned upon and yet sexual intercourse with someone like Richard is considered perfectly normal.»)

Tigeren og døden (Tea Obreht: The Tiger’s Wife)

I had been taught long ago that there are some stories you keep to yourself.

Det tar nok kanskje for lang tid før denne boka kommer til de mytisk-fantastiske historiene om Natalijas bestefar, om den udødelige mannen og den rekonstruerte historien om tigeren og menneskene i Galina og Sarobor. Det er uten tvil her og ikke i rammehistorien selve pulsen til boka ligger; om kjærlighet og død og meningsløst hat og sidetagen som aldri slutter. Men det er verdt det når man kommer dit.

Why should I not admit it? (Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day)

And let me now posit this: ‘dignity’ has to do crucially with a butler’s ability not to abandon the professional being he inhabits. Lesser butlers will abandon their professional being for the private one at the least provocation.

Dette er en av de bøkene som tåler å bli lest om og om igjen. Det er ikke vanskelig å se slektskapet med The Buried Giant; det er en bok som i all hovedsak dreier seg om fordreide og upålitelige minner. Men her er det ikke dragepust som gjør det, men Stevens forkrøplende selvforståelse og iherdige vilje til å leve opp til idealet om den perfekte butler: en som setter den profesjonelle personaen høyt over den private. Slik blir tragedien hans dobbel: På den ene siden gir han sin lojalitet og sitt uomtvistelige talent til en mann som ikke er verdt det. («He chose a certain path in life, it proved to be a misguided one, but there, he chose it, he can say that at least. As for myself, I cannot even claim that. You see, I trusted. I trusted in his lordship’s wisdom. All those years I served him, I trusted I was doing something worthwhile. I can’t even say I made my own mistakes.») På den andre siden står det profesjonelle skallet hans i veien for de åpenbart både sterke og gjensidige følelsene hans for miss Kenton. Men de skinner hjerteskjærende gjennom butlerens triumfberetninger likevel. («On that particular occasion, had I not recognized Miss Kenton’s footsteps on the boards as she came towards me, I would have been able to identify her only from her outline.»)

«Indeed – why should I not admit it? – at that moment, my heart was breaking.» Og leserens også. Noen ganger må man gråte litt på T-banen.

These hangman’s hands (William Shakespeare: Macbeth)

Nose of Turk and Tartar’s lips, / Finger of birth-strangled babe  / Ditch-deliver’d by a drab,  / Make the gruel thick and slab.

Jeg ser alltid for meg Shakespeare som en som ikke kunne dy seg for å putte inn comic relief (i tillegg til at det var en sjangerkonvensjon, selvfølgelig), men Macbeth er nesten helt svart – det eneste som kommer i nærheten, er heksenes trollbryggsanger (og det var jo sant å si for deres skyld at jeg tok denne turen til Skottland – «Eye of newt and toe of frog!»). Men utover det er det en ren studie i paranoia og skyldfølelsens kvaler («Yet who would have thought the old man to have had so much blood in him?»), og ender i bitterhet og aske.

Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow 
Creeps in this petty pace from day to day 
To the last syllable of recorded time; 
And all our yesterdays have lighted fools 
The way to dusty death. Out, out, brief candle! 
Life’s but a walking shadow, a poor player 
That struts and frets his hour upon the stage 
And then is heard no more. It is a tale 
Told by an idiot, full of sound and fury, 
Signifying nothing.

Natural causes (Terry Pratchett: Wyrd Sisters)

On nights such as this, witches are abroad. Well, not actually abroad. They don’t like the food and you can’t trust the water and the shamans always hog the deckchairs.

Hjertelig gjensyn med Pratchetts hekseserie, med Granny Weatherwax i full blomst. («You always lost against Granny Weatherwax, the only interest was in seeing exactly how.») Siden boka i tillegg er en løselig Macbeth-parodi, er den også yrende full av Shakespeare-vitser, inkludert mannen selv i dvergen Hwels skikkelse, som stadig er utsatt for haglstormer av motstridende inspirasjon. Og den beskriver teateret med samme sjarm og varme og godmodighet som Shakespeare in Love (det er sikkert egentlig omvendt). («Tomjon left the stage to thunderous applause at the concluding act of The Troll of Ankh. A hundred people would go home tonight wondering whether trolls were really as bad as they had hitherto thought although, of course, this wouldn’t actually stop them disliking them in any way whatsoever.»)

Mer enn pølser og bensin (Heidi Linde: Nu, jävlar!)

Hvordan orker alle andre dette?

En roman som foregår i og på mange måter besynger Kongsvinger, må jo nødvendigvis handle mye om hverdagslighet – om folk som ikke liker å reise, om å være høygravid med barn nummer tre og lure på hvorfor, om bananbuggduftende barndomsminner fra åttitallet. Men som tittelen også antyder, er det også en bok om vendepunkter, og jo lengre man leser, jo dypere og mer berørende blir den. Ikke sånn å forstå at de forskjellige personene i myldrestrukturen nødvendigvis kommer til å leve noe mindre hverdagslige liv etterpå, men det er håp om at de vil være mer seg sjøl. Særlig ønsker jeg arme Kevin lykke på veien, han som virkelig ser mening i å være på plass med pølser, boller og bensin akkurat når folk trenger det.

Diplomati blant varulver (Terry Pratchett: The Fifth Elephant)

Well, he thought, so this is diplomacy. It’s like lying, only to a better class of people.

Jeg ble helt uventet lei meg da Terry Pratchett døde – det var jo ingen overraskelse, og det var jo bra at han slapp å leve så altfor lenge med Alzheimers, som det jo var helt urimelig at akkurat han skulle få. Og de siste bøkene har jo ikke vært det samme. Men jeg fikk tårer i øynene, og et uimotståelig ønske om å sitere Death. («‘Are you Death?’ IT’S THE SCYTHE, ISN’T IT? PEOPLE ALWAYS NOTICE THE SCYTHE.»). Og dessuten et nærmest fysisk behov for å lese minst en av bøkene om igjen snarest. 

I The Fifth Elephant får vi gleden av å se Vimes i rollen som dypt ubekvem diplomat blant varulver, dverger og vampyrer i Uberwald («Nasty place, Uberwald. I heard where it’s a misery wrapped in a enema.»), med assistanse fra Sybil, som bruker både velkjente («That woman could sweep. Things stayed swept after she’d gone past.») og helt ukjente ressurser (ekspertkunnskap om dvergoperaer), og dessuten, uforlignelig, fra Detritus («Tact and diplomacy will be called for.’ ‘You have come to der right troll for dat, sir,’ said Detritus. ‘You did push that man through that wall last week, Detritus.’ ‘It was done with tact, sir. Quite a fin wall.’»).

Forget even this (Kazuo Ishiguro: The Buried Giant)

Is it not better some things remain hidden from our minds?

Jeg er ikke så glad i stiliserte, drømmeaktige og åpenbart allegoriske bøker, og The Buried Giant er alt dette. Derfor taler det jo absolutt til bokas fordel at den klarte å holde interessen min hele veien igjennom. Ishiguro bruker den vage arthurianske fantasysettingen til et av disse eksperimentene med menneskenaturen: fjern et element og se hva som skjer. Det som fjernes her, er hukommelsen. Hva skjer med relasjonene mellom mennesker om de knapt nok har noen minner igjen? Det er grunn til å mistenke at en slik amputasjon vil ha sine fordeler, både på individnivå (som i et ekteskap) og på samfunnsnivå (som i et krigsherjet land). Og Axl og Beatrice er overraskende levende  og velavrundede personer gitt dette premisset.

Likevel, jeg er ikke så glad i stiliserte, drømmeaktige og åpenbart allegoriske bøker. Jeg får heller lese The Remains of the Day igjen.

Voksenis (rosmarin, karamell)

Elleveåringen og niåringen føler nok at det egentlig er de som skal bestemme hva slags is vi skal lage i ismaskinen, men av og til skjærer jeg igjennom. For eksempel når vi skal ha voksenmiddagsselskap. Vi skulle ha lam og rosmarinsautert sopp til hovedrett, og da måtte det jo være bra å plukke opp rosmarinsmaken i desserten også (det var i hvert fall nydelig på Llamber i Barcelona!).

Rosmarin- og honningis med valnøtter
Dette er i all hovedsak en nedredusert versjon av denne.

65 g valnøtter
2,7 dl h-melk
0,75 ss maizena
3,1 dl kremfløte
50 g sukker
0,6 dl akasiehonning
ca 1,5 ts hakket rosmarin
en liten klype salt

Blandet litt av h-melka med maizena. Kokte opp resten med fløte, sukker og honning. Tok blandingen av varmen og hadde i maizenablandingen. Varmet opp til det tyknet litt. Hadde i rosmarin. Avkjølte og lot stå over natta. Silte ut rosmarinbladene.  Kjørte i ismaskinen.

Ristet valnøttene på 150 grader varmluft i 8 minutter. Hakket. Avkjølte. Hadde i ismaskinen helt mot slutten.

Dette var veldig godt (selv om niåringen avskydde den) – rosmarinen får det til å smake skog, og de ristede valnøttene støtter opp under trepreget. Neste gang skal jeg nok ha i enda mer rosmarin og kanskje droppe valnøttene.

Karamellis
Og når vi er inne på is med tilfredsstillende dype smaker, er David Lebovitz' salte karamellis en av de beste isoppskriftene jeg vet om. Denne gangen droppet jeg krokanen og var forsiktig med saltet, karamellsmaken er fullstendig tilfredsstillende som den er. Sånn ble det i nedskalert porsjon (og så glemte jeg vanilje, men savnet den ikke):

150 g sukker
250 ml h-melk
125 ml fløte
30 g rørossmør
3 eggeplommer
en klype maldonsalt

Smelt sukkeret i en kjele og la det bli lysebrunt. Ta kjelen raskt av varmen og rør inn salt og rørossmør. Rør fløten gradvis inn over svak varme. Det klumper seg, men om du visper lenge nok, vil klumpene forsvinne etter hvert. (Og gjør de ikke det, smaker de fantastisk godt!) Rør så i halvparten av melka. Visp sammen eggeplommene og pisk den varme karamellblandingen gradvis inn. Varm opp blandingen til 77 grader under stadig omrøring. Sil eggekremen og bland den med resten av melka, som skal være iskald. Avkjøl. Kjør i ismaskin til den er ferdig.

Denne likte ungene også, altså.

Tidslinjetrøbbel (Claire North: The First Fifteen Lives of Harry August)

Complexity should be your excuse for inaction.

Det er antagelig litt urettferdig mot denne boka at jeg så nylig har lest og forelsket meg så grundig i Atkinsons Life After Life. Premisset for denne er så godt som eksakt det samme, men det er jo liten tvil om hvem som håndterer det best. Der Atkinson bruker de stadige gjenkomstene til å utforske skjebne og personlighet, drives denne av et godt gammeldags redd-verden-plott. Og bevares, det er både spennende og engasjerende, og mange av personene er både interessante og minneverdige. Den er til og med tidvis riktig morsom. («Perhaps, I suggested, the fate of the universe could briefly take second place to the thorny issue of graduating with honours? He blew loudly between his lips, a liquid sound of contempt. ‘That,’ he exclaimed, ‘is precisely what’s wrong with academics.’») Men den (temmelig fluffy) onde masterplanen som er kjernen i boka, er ikke overbevisende nok for meg, og sammenlignet med The Bone Clocks (som den også ligner ganske kraftig på), blir løsningen for enkel og naiv. Selv om den altså koster svært så mye for Harry August selv.

Fortsatt noir (Rob Thomas og Jennifer Graham: Mr. Kiss and Tell)

“How often do people say thank you to you?” Veronica swallowed her mouthful of coffee and cleared her throat. “ ‘Thank you’ ranks just below ‘You ruined my life’ and just above ‘When I get my hands on you.’ ”

Etter Stoner måtte jeg lese noe fjærlett. Da passet det bra med Veronica Mars-roman nr. 2. Den har masse Weevil, Wallace og Mac, en veldig søt valp, nesten nok Logan, et ganske bra (og dystert) plott og Keith Mars i utmerket form. 

Svake introspeksjonsevner (John Williams: Stoner)

And it occurred to him at last, with the finality of knowledge, that he had never known another human being with any intimacy or trust or with the human warmth of commitment.

Jeg vantrivdes gjennom den første tredjedelen av Stoner. Den distanserte, avmålte skrivestilen kombinert med den grunnleggende passive og aksepterende hovedpersonen ga et kjølig, livløst inntrykk – ikke minst fordi det var tydelig at vi også hadde å gjøre med en person med stor kapasitet for lidenskap. Han hørte tross alt Shakespeare snakke til ham på 300 års avstand, og byttet fra agronomi til litteraturstudier, men vi får aldri delta i denne følelsen. Det var da også desto mer tilfredsstillende å oppdage at denne stemningen åpenbart var tilsiktet, og en direkte funksjon av Stoners personlighet: «He had never got in the habit of introspection, and he found the task of searching his motives a difficult and slightly distasteful one». Lidenskapen, passiviteten og de svake introspeksjonsevnene blander seg så i ulike cocktailer i de forskjellige relasjonene han havner i: det katastrofale ekteskapet (hvor de tidstypiske kjønnsrollene blir en dødelig ekstraingrediens), det ømme, skjøre forholdet til datteren, den asymmetriske striden med den akademiske nemesisen, og det vidunderlige, lysende, men vergeløse kjærlighetsforholdet. Mest ukomplisert er tross alt vitenskapen og lærergjerningen, «the only life that had not betrayed him».

Det er en strålende bok. Man tenker på den lenge. (Til dels med raseri.)

Kjærlighet (Kate Atkinson: Started Early, Took My Dog)

This was love. It didn’t come free, you paid in pain. Your own. But then nobody ever said love was easy. Well, they did, but they were idiots.

Jeg likte nok denne (så langt siste) Jackson Brodie-boka mindre enn den foregående, men det var først og fremst på grunn av det sørgelige fraværet av min favoritt Louise Monroe. (Vi trenger en bok til her!) Samtidig er den fin på samme måte som de andre er fine, og spesielt god i sin utforskning av kjærlighetens tornefulle og vrangvillige natur. Og Tracy Waterhouse er en fin Atkinson-heltinne, så uglamorøs som bare de kan være.

Dessuten 100 bonuspoeng for å sitere Life on Mars ganske kraftig!

After Eight-gelato

Jeg husker fortsatt livaktig første gangen jeg spiste peppermynteis – det var i Warszawa i 1994 (av alle tider og steder!). Jeg ble helt betatt, og siden det har jeg alltid valgt peppermynteis når det har stått på kartet. Det er det jo slett ikke alltid det gjør, så det er godt man har ismaskin!

Her har jeg brukt en standard gelatooppskrift med litt redusert sukkermengde. After Eight er jo søtt.

3 eggeplommer
0,75 dl sukker
3,2 dl h-melk
1,5 dl fløte

Jeg vispet sammen eggeplommer, h-melk og sukker, og varmet blandingen opp til den tyknet (jeg brukte sukkertermometer og avsluttet på 77 grader), så helte jeg den straks over i en bolle, rørte inn fløten og avkjølte. Jeg helte blandingen i ismaskinen, og hadde i 14 stk After Eight brukket opp i små biter mens maskinen gikk. Mmmm.

Stillaser (Kate Atkinson: When Will There Be Good News?)

I mean the way we live our lives. There isn’t a template, a pattern that we’re supposed to follow. There’s no one watching us to see if we’re doing it properly, there is no properly, we just make it up as we go along.

Både Jackson Brodie og hans vidunderlig beskt sarkastiske skotske politimotstykke Louise Monroe («She suspected that she was genetically incapable of growing things, that nurturing wasn’t in her mitochondrial DNA.» «If it was up to Louise she would put the lot of them down, though obviously this was not the kind of opinion she voiced at divisional meetings. (‘Have you always been a fascist?’ Patrick laughed. ‘Pretty much,’ she replied.)») er fundamentalt skadeskutte, og de har en tendens til å bare se (og ønske å redde) andre skadeskutte – folk som har fått katastrofalt digre hull i livet sitt og prøver å bygge anvendelige stillaser rundt hullene. Som dr. Hunter, som den arme sekstenårige Reggie, som tar den ene uforskyldte katastrofen etter den andre med stoisk ro.

Normalitetens varme lys (Anne Frank: Diary of a Young Girl)

Here was revealed a completely different Anne to the child I had lost. (Otto Frank)

Av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest Anne Franks dagbok før. Kanskje jeg tenkte at den ville være mer som Myron Levoys hjerteskjærende Alan & Naomi, med den traumatiserte Naomi som faktisk ikke blir bedre. Men i virkeligheten er det jo omtrent motsatt – det er Annes muntre og temperamentsfulle normalitet som har latt denne boka skinne i alle disse årene – hennes bemerkelsesverdige tilpasningsdyktighet og evne til å være en aldeles alminnelig tenåringsjente selv innesperret i et anneks i to år, hvordan hun distanserer seg fra foreldrene, som alle skal og må, forelsker seg, er selvsentrert og idealistisk om hverandre, hvordan hun greier å leve ut så mye av det hun har i seg selv under en så tung begrensning. 

Slaget ligger jo i at vi vet hva som skjer etter den siste siden med lett selvhøytidelig selvanalyse. 

Kokossorbet

Den nye ismaskinen har på ingen måte stått og støvet ned, vi har faktisk innført en skikk med én ny issort hver helg (vi kan). I går lagde vi kokossorbet, og det var en umiddelbar vinner. Jeg tok utgangspunkt i denne (med modifikasjoner inspirert av kommentarfeltmann med refraktometer), så vår versjon ble sånn:

1,5 bokser (6 dl) kokosmelk (20 % fett, tror neppe det kommer noe godt ut av lavfettvariantene)
0,7 dl kokosmasse
1,5 dl sukker

Ha sukker, kokosmasse og en halv boks kokosmelk i en kjele. Varm opp under opprøring til sukkeret har smeltet helt. Bland inn resten av kokosmelka. Kjøl ned. Kjør blandingen i ismaskin. Oppskriften gir ca. 7 dl røre, som er perfekt for vår ismaskin.

Denne syntes vi funket på alle vis – ikke for søt, deilig kremete, passe mye tyggemotstand fra kokosmasse. Og med sjokoladesaus på får man en ikke ueffen Bounty-/kokosbolleopplevelse.

A Jolly Murder Mystery (Kate Atkinson: One Good Turn)

But melancholy, that was his own true humour. A miserable bastard, in other words.

Den andre Jackson Brodie-boka er altså bare sånn måtelig jolly. (Selv om den ofte er veldig morsom.) Til gjengjeld har også denne en intrikat og myldrende struktur, som flere ganger eksplisitt blir sammenlignet med en matrjosjka. «The word of the day. He thought of the boxes that had been stacked in the hall of the Favours office, stencilled with ‘Matryoshka’. He felt the peanut-baby doll in his jacket pocket. The layers of the onion. Chinese boxes, Chinese whispers. Russian whispers. Secrets within secrets. Dolls within dolls.» Massevis av historier som passer inn i hverandre, men som langt på vei likevel hører sammen. Og den er, i kjent stil, full av ytterliggående uglamorøse folk med liv som skuffer dem på daglig basis. 

Kasus (Kate Atkinson: Case Histories)

Novels gave you a completely false idea about life, they told lies and they implied there were endings when in reality there were no endings, everything just went on and on and on.

Etter å ha sett hva Kate Atkinson kunne gjøre med struktur, måtte jeg bare se hva slags krimforfatter hun var, og jeg ble ikke skuffet. Her har vi det igjen – fire–fem (svært sørgelige) historier flettet elegant inn i hverandre. Et par av sakene løser faktisk Jackson Brodie, en annen løser på sett og vis seg selv. Og alle historiene er befolket av ekstremt levende og feilbarlige folk (for eksempel den arme Theo, som mister datteren Laura, «Laura who was still a virgin (he knew because she had told him, to his embarrassment), which made him feel immensely relieved even though he knew she couldn’t stay one for ever, Laura who kept a tank of saltwater tropical fish in her bedroom, whose favourite colour was blue, whose favourite flower was the snowdrop, and who liked Radiohead and Nirvana and hated Mr Blobby and had seen Dirty Dancing ten times. Laura whom Theo loved with a strength that was like a cataclysm, a disaster»). Ikke minst er Jackson Brodie minst like mye av et kasus som klientene sine.

Dessuten foregår det i Cambridge. Og det er ofte morsomt oppi all elendigheten. Og ja, jeg gikk direkte løs på den neste.

Bankebrett (Erlend Loe: Naiv. Super)

Jeg tenker at jeg aldri skal slutte å kaste ting. Jeg tenker at jeg tror på sjelens renselse gjennom lek og moro.

Noen av oss trenger bare, tja, skarve 19 år før de kan få seg til å lese en skamrost bok på morsmålet. Jeg vurderer til og med å lese Knausgårds første om kanskje bare et år eller to. Kremt.

Og jeg skjønner jo greia. Selv om den manetaktige, daffe, bortskjemte, selvsentrerte og komplett ansvarsfraskrivende hovedpersonen (Hamsun-helt à la manet?) går meg på nervene (og det skal han vel?), har jeg en god del sympati for prosjektet hans. (Jeg har dog ikke bankebrett.) Og jeg ler av de stadige onelinerne som avbryter den enerverende naivistiske språkføringen med jevne mellomrom. Og så syntes jeg forholdet til lille Børre var fortryllende.

How you got there (Kate Atkinson: Life After Life)

She had been here before. She had never been here before.

Jeg var i utgangspunktet nokså skeptisk til det Groundhog Day-aktige premisset for denne boka: Ursula Todd blir født, lever og dør, og så begynner alt på nytt. Gang på gang. Men jeg var solgt nesten umiddelbart. Den er nydelig bygd – den er drivende lesverdig hele tida, samtidig som det er opplagt at de stadige livene og ekkoene fra tidligere liv er strengt strukturert, og jeg har all mulig tro på at en gjennomlesning med et regneark ved siden av vil være svært tilfredsstillende for de ryddige i sinnet. Men det aller beste er at hvert eneste av Ursulas mange liv (nei, jeg er ikke en sånn med regneark) er umiddelbart plausibelt, for alt er solid rotfestet i de sterke båndene som finnes mellom medlemmene av Todd-familien på Fox Corner. De er korte (til dels ekstremt korte), de er lange. De er lykkelige, de er kjedelige, de er ekstremt deprimerende, de er retningsløse og ekstremt målrettede. Og Ursula er alltid umiskjennelig Ursula. Sånn blir den en katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Noen kommer på feil tid, på riktig tid. Noen vakler, noen insisterer. Det kunne vært helt annerledes. Det kunne vært nesten helt likt. Det er egentlig ganske oppmuntrende.

I tillegg er det en strålende krigsroman, mest om andre verdenskrig, men også om første. Og så er den kjempemorsom. Og hun siterer som Dorothy Sayers. Anbefales.

(Selv)forakt (P.D. James: A Mind to Murder)

Sometimes he despised his private image, the patient, uninvolved, uncensorious inquisitor of other people’s misery and guilt.

Det gikk ganske fort å bli lei av P.D. James. I denne svinger hun pisken over et psykiatermiljø (og mye av satiren er temmelig datert). Boka er jo for så vidt spennende, godt skrevet og bra konstruert, men er det en eneste person utenom Dalgliesh hun ikke forakter? Han forakter til gjengjeld seg selv. 

Det blir nok en stund til neste gang.