I can’t use a harp to fix Snog Nutt’s roof.
Drømmende, langsom, nokså humørløs og veldig mytebyggende fantasy, det er jo ikke egentlig min smak. Spesielt siden jeg nok synes verdens- og mytesystemet blir liggende for mye i mystisk tåke, og det flyter over av navn man bare vagt husker å ha hørt før. Derimot likte jeg godt den svært motvillige Morgon av Hed, som ytterst nødig plukker opp sverd og harpe og går for å gjøre det han er skjebnebestemt til. Og så slutter den med en cliffhanger så fæl at jeg bare måtte fortsette med neste bind, tross alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar