Diplomati blant varulver (Terry Pratchett: The Fifth Elephant)

Well, he thought, so this is diplomacy. It’s like lying, only to a better class of people.

Jeg ble helt uventet lei meg da Terry Pratchett døde – det var jo ingen overraskelse, og det var jo bra at han slapp å leve så altfor lenge med Alzheimers, som det jo var helt urimelig at akkurat han skulle få. Og de siste bøkene har jo ikke vært det samme. Men jeg fikk tårer i øynene, og et uimotståelig ønske om å sitere Death. («‘Are you Death?’ IT’S THE SCYTHE, ISN’T IT? PEOPLE ALWAYS NOTICE THE SCYTHE.»). Og dessuten et nærmest fysisk behov for å lese minst en av bøkene om igjen snarest. 

I The Fifth Elephant får vi gleden av å se Vimes i rollen som dypt ubekvem diplomat blant varulver, dverger og vampyrer i Uberwald («Nasty place, Uberwald. I heard where it’s a misery wrapped in a enema.»), med assistanse fra Sybil, som bruker både velkjente («That woman could sweep. Things stayed swept after she’d gone past.») og helt ukjente ressurser (ekspertkunnskap om dvergoperaer), og dessuten, uforlignelig, fra Detritus («Tact and diplomacy will be called for.’ ‘You have come to der right troll for dat, sir,’ said Detritus. ‘You did push that man through that wall last week, Detritus.’ ‘It was done with tact, sir. Quite a fin wall.’»).