An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.