Winter’s got no king. If you’d seen it, you’d know that, summer boy.
Song of Ice and Fire er så monumental og informasjonstett, for ikke å snakke om etter hvert vilt utstrukket og sprikende (og så var det forskjellene mellom bok og serie!) at det føltes nødvendig med en repetisjon av første bind. Og det er jo absolutt en strålende bok, særlig den siste tredjedelen eller så, åndeløst spennende (selv når man vet så altfor godt hvordan det går) og nådeløst illusjonsknusende som den er, der lag på lag av sivilisasjon, orden, trygghet, omsorg og anstendighet knekker sammen i tur og orden. Når man leser den om igjen, blir jo ellers all hintingen om Jon Snows opphav veldig, veldig tydelig. Og så er det godt å ha hode-Jon Snow tilbake, for han har mer enn nok karisma til å fortrenge valpefjeset til Kit Harington.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar